Religion & livssyn ⇒ Er vi alle helt alene?

[ludoburgero]

Fra tidenes begynnelse eller whatever har mennesker følt at de ikke er alene i universet - at det er en kraft som heter Gud og whatnot og romvesener og masse sånne ting... men det jeg egentlig tenker:

Det er mange mennesker i dag som lever sine liv i ensomhet. Enten sammen med andre mennesker rundt seg, eller så er de faktisk alene. Følelsen av ensomhet, eller rettere sagt for noen kanskje "å ikke ha innpass", er utrivelig og kan etter hvert bli veldig ubehagelig å leve med. Vi mennesker er sosiale dyr, så vi gjør ganske mye for å kompensere for ensomhet. Noen tyr til gruppeterapi, noen tyr til å gå fra et forhold til et annet ganske så ukritisk fordi de blant annet har store utfordringer med å være alene, noen tyr til porno, noen tyr til å bare ønske intenst at naboen skal komme på kaffe, noen reiser alene ut i verden for å bli kjent med nye folk. Noen millioner av eksempler finnes.

Felles for dem alle er at de egentlig forsøker å finne seg selv?

Jeg mener det som en mellomting av en påstand og et spørsmål.
For hva er det egentlig vi mennesker har for behov? Jo, vi har flere, men selvrealisering og anerkjennelse for hvem vi faktisk er - det er nok tett knyttet opp til hverandre, mulig ikke i det hele tatt, men jeg ser det slik. Det er jo slik at vi mennesker også er utstyrt med følelser, ettertanke, muligheten til å resonnere over våre valg og handlinger og attpåtil reflektere over dem i ettertid. Folk sier mye rart... de sier for eksempel hvor grådige mennesker er, de generaliserer mye, slik som jeg gjør med å dissekere det ned til "noen" i mine eksempler her, men de svartmaler eller glorifiserer alt etter hva slags dagsform og livserfaringer de har... og jeg har hørt mange si at "man ikke hjelper noen uten at man får noe utav det selv", og at det å få barn er en av de mest egoistiske handlinger, og de kaller det for å kalle spader for spader, og ja ok helt sikkert - men jeg vil frem til at det er uinteressant for meg hva en kaller det.

Er det så viktig å stemple? Er det ikke viktigere å tenke?

Kan det være slik at vi stempler, at vi dømmer, istedenfor å tenke? Kan det ikke være LITT sånn at den ene tingen utelukker den andre? Jeg har ikke implisert "at vi skal akseptere alt", så glem det. Jeg har heller ikke satt meg på min høye hest. Den er ikke høy og den fins ikke. Jeg kunne godt tenke meg et lite gårdsbruk, men jeg har per dags dato ikke hest.

Jeg er vandt med å bli dømt, veldig ofte, og jeg er vandt med å bli behandlet med "damned if I do, damned if I don't"-konseptet. Jeg er vandt med å omgås (eller utsettes, kalle det hva en vil) med mennesker som slett ikke opptrer så reflektert som de egentlig alle er. De har for mange "blokkeringer" som en alternativer antageligvis ville kalt dem (jeg fleiper med betegnelsen). De har så mange blokkeringer at det å kjenne for mye etter på sin egen ensomhet, sine egne følelser, og gi etter for det hele eller være åpen om det; det ville briste hele den skjøre lille barrieren som holder dem "oppe" (les: det de KJENNER som "oppe").

For hvilken grunn?

Det er så mange der ute som ødelegger for andre. Men hva om vi ikke egentlig er så egoistiske?
Hva om det egentlig finnes så mange nyanser av egoisme? Tenk hvis man gjør noe med intensjon om å være hyggelig og så får det så uheldige bieffekter at vi selv blir fornøyde med oss selv, stolte og glade for en god gjerning vi har gjort mot andre? Er det virkelig så fælt? Må det være egoistisk det, da?

Hva om vi ikke er så opptatte av hva intensjoner er, klistrelapper, og heller bare lever og tar ting for det de er - sier ifra, åpent og oppriktig om ting vi mener ikke er riktige? I tider som dette der 3. verdenskrig står nærmere dørterskelen enn noensinne, der unntakstilstand allerede er innført i deler av USA, der interneringsleirer er opprettet, der vi står ovenfor noe jeg ikke kan se som noe annet enn muslimforfølgelse på globalt nivå, noe som ligner skremmende på et scenario vi hadde for noen tiår siden en stund før de fleste av oss ble født... hvorfor kan vi ikke nå gi livet og kjærligheten en siste sjanse?

Mine tanker går ut til de ensomme der ute. Det er det jeg hele tiden vil frem til.
Jeg tror de er nærmere kjernen enn mange andre. De er nærmere seg selv, og de er i kontakt med denne selvbevisstheten hele tiden. Dermed ikke sagt at de - eller noen av oss - er dømt til å føle oss alene. Kanskje akkurat det omvendte. Men de vet at vi alle innerst inne ER nettopp alene. Veldig alene. Og vi må aldri glemme at våre tanker om andre er basert på våre kunnskaper om oss selv. Oss selv - deg selv - JEG - er ALLTID et godt utgangspunkt!

Ikke fall i "egoisme-gropa", det synes jeg er uheldig. Vi må tenke på oss selv for å kunne tenke på andre. Mange av de som klandres for å tenke for mye på seg selv, tenker knapt i det hele tatt. Det er en forskjell der. De går kanskje i en boble du ikke får særlig innsikt i, og de har neppe særlig utsikt heller. Å være tankeløs er ikke å være i kontakt med seg selv. Tankeløse, de som bare kjører grådig på - de blir ofte kalt for egoister, gjør de ikke? Jeg tenker vi har med en definisjonsavklaring å gjøre her, men jeg tror neppe de gjør det for å tenke på seg selv.

Vi er sammen, vi står sammen, vi er et nettverk. Vi er familie.
Det finnes ikke ett eneste menneske på jorden som hadde blitt et verre menneske av å motta kjærlighet.

Ensomhet kan være en fin ting i små perioder, men det kan fort bli en vane hvis alt annet føles utrygt. Det blir en ond sirkel. Jeg er overbevist om at ingen ønsker å være helt alene. Tilhørighet er viktig.

Hilsen en som alltid selv har slitt med å føle innpass og tilhørighet.

[g.r.y]

Sånn rent eksistensielt, tror jeg vi har utviklet et nærmest instingtivt behov for å søke etter noe større enn oss selv. Årsaken til dette, vil jeg tro i all hovedsak er knyttet opp mot det ubestridelige faktum at vi rent eksistensielt er mutters alene. -I det vi fatter omfanget om vår egen eksistens, følger den ufyselige viten at det er ingen som kan holde oss i hånden når vi dør, for å si det sånn. Samtidig frembringer dette begrepet om egen eksistens en slags panikk for at 'jeg'et en dag skal opphøre, og sammen med en god dose genetisk betinget nysgjærrighet, er dermed i all hovedsakelighet scenen satt for vårt intense behov for å finne ut av spm. angående noe større enn oss selv.
Når det er sagt, har vi oxo det langt mer verdselige klærlighetsbehovet, om en kan kalle det det, samt behovet for selvrealisering som er knyttet opp til våre medmennesker.
Ingen er lykkelige i ensomheten. Å være alene er langt fra det samme som å være ensom. Mange mennesker søker i større eller mindre grad det å være alene. De trives rett & slett best i sitt eget selskap. Det betyr imidlertid ikke at de er ensomme. Om en er ensom, er ikke alene-heten selvvalgt, og dette innkluderer oxo en tro/viten om at ens liv & person ikke har noen betydning.
Slik jeg ser det, vil det f.eks være overveiende sannsynlig at en enslig person i urbane strøk er plaget av ensomhet, mens en som er bosatt 'utenfor alfarvei' er selvvalgt alene-het. Dette er selvfølgelig ikke anerkjent vitenskap jeg kommer med her, kun kvalifisert gjetning. Men slik jeg ser det, vil det være bedre å oppsøke en som er alene av eget ønske en gang for mye for det overordnede formål å rekke ut en hånd til en som sliter i sin ensomhet..
De som imidlertid er vanskeligst å nå ut til, er de som er ensome i mengden. -De som tilsynelatende er omringet av venner etc 24/7, og gir inntrykk av å være super sosiale 'butterflies', men som føler seg dønn ensome i dette fellesskapet.
Folk burde rett & slett bli flinkere til å se forbi fasader, og ikke minst til å slutte å være så redde for å ta kontakt med andre. Det er faktisk fult mulig å bry seg OM uten å bry seg MED, selv om det tidvis kan virke som det motsatte er tilfelle..

[Gjest]

F alt, det er bare meg mot verden.

[Gjest]

Jeg aner ikke hva du prater om as.. det der tok kaka..


Stram deg opp mann!

[Gaute]

Fint innlegg ludo. En grønn spire i asfalten
Du tar for deg mye. Men denne ensomheten du skriver om, det er vel den ytre søken etter vårt sanne jeg om jeg tolker deg rett? Det er jo dette som er den store folkesykdommen i samfunnet vårt. Men jeg ser ikke hvordan du passer inn akkurat der. Du er jo et reflektert menneske som har gått flere runder med deg selv enn "folk flest"... og med folk flest så mener jeg omtrent 95%, med fare for å generalisere alle som er strålende fornøyd med vårt topp moderne og komfortable vestlige samfunn (som er blottet for sjel og substans og derfor på randen av selvutslettelse).

Men jeg skiller mellom denne formen for ensomhet og ensomheten i å ikke føle at man passer inn, følelsen av å falle mellom to stoler.. eller å være mellom barken og veden - selv om dette handler om mye av det samme. For alt handler jo i bunn og grunn om at man ikke er helt på plass i seg selv, den egentlige forskjellen er vel hvor bevisst man er på akkurat dette. Folk som elsker rotteracet kjenner ofte ikke tomheten i denne livsstilen før de går på en smell. Og denne smellen er uungåelig for alle som lever utenfor seg selv. Alle blir før eller senere "halt i land" om man er ute og ror.. selv om det kanskje ikke skjer før i neste liv, alt ettersom hvilken rolle de spiller for seg selv og andre. Vi er jo alle brikker i et puslespill.. og rollespill.

For en tid siden kjente jeg mye på å være ensom, som i at ingen i hele verden forsto meg. Og i slike perioder er det ikke mye å hente i selskap med "folk flest", som ikke vil snakke om noe som ikke skjer på TV. Heller ikke nærmeste familie eller omgangskrets er i stand til å forstå alt som foregår i hodet mitt eller ting som har skjedd i mitt liv, samme hvor iherdig og detaljert jeg forklarer. Så da er eneste løsningen å trekke seg tilbake.. som eremitten, for å grave enda dypere i seg selv. Jeg trives i eget selskap, så jeg har ingen problemer med dette, forsåvidt. Når jeg har krøpet ut igjen.. ofte på våren og sommeren.. så har jeg vært så heldig å bli ledet til mennesker som jeg har mye til felles med. Felles erfaringer... og felles motgang. Det er ikke mange av disse, men de dukker av og til opp, som lysglimt. Jo større traumer og elendighet vi kan kjenne oss igjen i, desto sterkere blir båndet. Vi går som regel hver til vårt, men det er greit.. for kjærligheten i slike møter gjør både tid og rom eller avstand og alenetid uvesentlig. Det blir en påminnelse om at vi faktisk er ett, og derfor aldri alene.

Det er ikke alle som tåler ærlighet. Mange vil helst bare skrape på overflaten, og blir uvel når noen deler noe de selv kjenner seg igjen i. De trenger ikke engang kjenne seg igjen, det er ille nok at det snakkes om følelsesladde temaer... fordi de da blir "tvunget" til å kjenne på seg selv og sitt. Det er trist for dem det gjelder, og det er vondt å se familie og venner ha det slik. Det er dette som er ensomhet, og folkesykdommen som jeg skrev om i starten. Når man motsetter seg utvikling og klamrer seg til fornektelse og avhengigheter fordi selverkjennelsene tilsynelatende er for vonde å svelge. Det trenger ikke alltid være vondt. Bare det er fremmed er det skummelt nok til at man ikke vil vedkjenne seg det. Og slik raser verden videre... i rotteracet mot 3. verdenskrig.. med verdensledere som vet å utnytte fremmedfrykt for å trumfe gjennom en ny invasjon, eller terror for å rettferdigjøre en ny krig. Massen lar seg lede fordi ringenes herrer fortsetter å smi ringer for folket (materialisme og underholdning) for å holde oss borte fra den vi egentlig er, selvstendig tenkende mennesker som gjennomskuer propaganda og som ikke finner seg i urettferdighet.

Gikk kanskje litt offtopic på slutten... men alt henger sammen med alt. Folkesykdommen er egentlig populær-ensomhet. Vi har en populærkultur som har til hensikt å fordumme massen. Det er dèt som er problemet. Ahh... det er så lettvint å skylde på samfunnet

Neida. Vi må først og fremst ta ansvar for eget liv. Alt starter med oss selv... og en indre revolusjon.