Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Er det bare underbevisstheten min?

[Terzia]

Det var engang i sommerferien hvor jeg skulle reise til Mandal. Der skulle jeg være med på familietur, og det tenkte jeg ville bli koselig. Det viste seg at det skulle bli omvendt. Helt siden jeg gikk inn døren i huset følte jeg meg overvåket. De to første dagene tenkte jeg bare at det var litt uvant å bo i et annet hus, men da jeg skulle sove på kvelden og det rommet jeg skulle sove i var iskaldt døgnet rundt. Da bestemte jeg meg for å kle på meg mer, men det var ikke til hjelp. Det som var så rart var at de andre i familien kunne gå med shorts og lettkledde klær i det rommet og si at det var varmt i rommet. Jeg gikk jo med skikkelig joggebukse, ullsokker, en tykk genser også over var det hettegenser. Uansett hvilke klær jeg hadde på meg var det kaldt, men det kunne ikke beskrives som ''vinter-kald'', men litt mer ubehagelige kaldt.

Det som var rart var at det var varmeovn som var på fullt, vindu som var lukket og det var ingen tilgang til kulden som var utenfor. I det jeg skulle legge meg i rommet og tok dynen over meg, så var det fortsatt kald. Jeg ristet i kroppen så mye at det nesten holdt på hele kvelden og da bestemte jeg meg for å pakke meg i dynen og det hjalp enda ikke.

Ikke bare det så var det en følelse av å bli overvåket, men ikke bare på kvelden. Det var også på dagtid. Det var som om noen sto ved skulderen min og så på alt jeg gjorde. Det merkelige var også at det var fint vær ute og jeg bestemte meg for å gå ut. Det var som en byrde falt av skulderen min, men da jeg gikk inn i huset igjen så var det å bli stresset. Kanskje jeg var det, dette skjedde altså hver dag, selv når jeg var rolig og hadde hatt det gøy og hadde ingen grunn til å stresse.

Den siste kvelden i Mandal var jeg så psyka ut at jeg ikke ville sove og bestemte meg da for å se på tv i stuen. Da bestemte jeg meg for å slå på alle lys, fordi det ville kanskje roe meg ned. Igjen, så var det ikke slik. Da jeg la meg ned på sofaen så var det som noen satt seg på meg og jeg hadde ikke noe på beinet. Det var vekt som var på beinet mitt og da bestemte jeg meg for å riste litt på beina. Jeg trodde bare at det var jeg hadde ligget for lenge og beinet mitt fikk krampe, men nei. Da jeg la meg ned igjen så ble det samme og jeg bestemte meg for å overse det, selv om jeg var stiv av skrekk. Og til slutt ble jeg så stuptrøtt at jeg måtte lukke øynene, men akkurat da så var om noen strøk meg på kinnet. Som ble sagt istad det var ikke vinterkaldt, men ubehagelig kaldt. Da tenkte jeg at det kunne være at jeg hadde et vindu oppe, men neida. Jeg tror at det er en logisk løsning som for eksempel en reaksjon på et eller annet.

Og da er jo spørsmålet, er det bare underbevisstheten min eller var det virkelig noe?

[Horus^]

Det var engang i sommerferien hvor jeg skulle reise til Mandal. Der skulle jeg være med på familietur, og det tenkte jeg ville bli koselig. Det viste seg at det skulle bli omvendt. Helt siden jeg gikk inn døren i huset følte jeg meg overvåket. De to første dagene tenkte jeg bare at det var litt uvant å bo i et annet hus, men da jeg skulle sove på kvelden og det rommet jeg skulle sove i var iskaldt døgnet rundt. Da bestemte jeg meg for å kle på meg mer, men det var ikke til hjelp. Det som var så rart var at de andre i familien kunne gå med shorts og lettkledde klær i det rommet og si at det var varmt i rommet. Jeg gikk jo med skikkelig joggebukse, ullsokker, en tykk genser også over var det hettegenser. Uansett hvilke klær jeg hadde på meg var det kaldt, men det kunne ikke beskrives som ''vinter-kald'', men litt mer ubehagelige kaldt.

Det som var rart var at det var varmeovn som var på fullt, vindu som var lukket og det var ingen tilgang til kulden som var utenfor. I det jeg skulle legge meg i rommet og tok dynen over meg, så var det fortsatt kald. Jeg ristet i kroppen så mye at det nesten holdt på hele kvelden og da bestemte jeg meg for å pakke meg i dynen og det hjalp enda ikke.

Ikke bare det så var det en følelse av å bli overvåket, men ikke bare på kvelden. Det var også på dagtid. Det var som om noen sto ved skulderen min og så på alt jeg gjorde. Det merkelige var også at det var fint vær ute og jeg bestemte meg for å gå ut. Det var som en byrde falt av skulderen min, men da jeg gikk inn i huset igjen så var det å bli stresset. Kanskje jeg var det, dette skjedde altså hver dag, selv når jeg var rolig og hadde hatt det gøy og hadde ingen grunn til å stresse.

Den siste kvelden i Mandal var jeg så psyka ut at jeg ikke ville sove og bestemte meg da for å se på tv i stuen. Da bestemte jeg meg for å slå på alle lys, fordi det ville kanskje roe meg ned. Igjen, så var det ikke slik. Da jeg la meg ned på sofaen så var det som noen satt seg på meg og jeg hadde ikke noe på beinet. Det var vekt som var på beinet mitt og da bestemte jeg meg for å riste litt på beina. Jeg trodde bare at det var jeg hadde ligget for lenge og beinet mitt fikk krampe, men nei. Da jeg la meg ned igjen så ble det samme og jeg bestemte meg for å overse det, selv om jeg var stiv av skrekk. Og til slutt ble jeg så stuptrøtt at jeg måtte lukke øynene, men akkurat da så var om noen strøk meg på kinnet. Som ble sagt istad det var ikke vinterkaldt, men ubehagelig kaldt. Da tenkte jeg at det kunne være at jeg hadde et vindu oppe, men neida. Jeg tror at det er en logisk løsning som for eksempel en reaksjon på et eller annet.

Og da er jo spørsmålet, er det bare underbevisstheten min eller var det virkelig noe?

Nei, det er ikke bare underbevisstheten din. Du blir påvirka av de ytre omgivelser, selv om man ikke legger merke til det, for alt er så likt, at vi glemmer "det unike"

Personlig, så tror jeg dette var en beskjed til deg, som du må tenke deg om, for å klare å løse selv.

[UFO]

"Terzia"
Nei jeg tror ikke det er underbevisstheten din. Det du opplever der minner meg om noe jeg opplevde da jeg var tidlig i tenårene. Det var faktisk også på sørlandet, ikke så langt fra Mandal faktisk.

Jeg og faren min var på besøk hos en tante og onkel - og rommet jeg/vi overnattet på sammen var på gutterommet til to døde fettere av meg. Begge hadde druknet på tragisk vis. Bare 1 år mellom hver av de. Den ene i 20 årene og den andre bare 18 år. Det lå formelig i lufta noe jeg ikke klarte å sette fingrene på. Jeg følte en sterk tilstedeværelse av den yngste som sto i enden av rommet og så på meg. Enden på visa ble at jeg ikke klarte å overnatte i det rommet. Faren min merket ingen ting. Tanta og onkelen min var veldig nede da den siste gutten døde bare for ett år siden da vi var der, så jeg orker ikke å fortelle om mine opplevelser to netter på rad. Det gjorde det jo ikke noe bedre at alt av klær og ting den yngste fetteren min fortsatt var på sine plass i rommet. Det er vel slik foreldre reagerer når de mister sine aller nærmeste. De lar alt stå urørt.

Så det ble til at "Fattern snorker så ille at jeg må få sove på et annet soverom" unnskyldningen
den gangen husker jeg.

Noen "tar inn slikt" - andre ikke. Ikke sikkert jeg hadde merket noe i dag i voksen alder.
Alt slik kan være innbildning selvsagt, ikke vet jeg. Man vet bare hva man føler der og da.
Jeg vet ikke hva man kaller slike opplevelser av tilstedeværelse av et menneske i rommet.
Man "ser/føler" det sterkt, samtidig som det sikkert ikke er der. Det er underlig.

Når det gjelder kulde på soverom - her er det motsatt faktisk.
Ett soverom blir aldri kaldt, ikke på vinteren heller ? - har aldri vært noe behov for å varme
det opp. Det er alltid varmt, alt for varmt. Å lukke opp vinduer hjelper litt, men det er ikke
behov for noe varmekilde.

Å bli tatt på av noe som ikke er der.. joda, det er noen rundt det ene beinet mitt titt og ofte.
Jeg tror alltid det er katten, eller at det kan være gjennomtrekk - men det er ingen av delene.
Så det blir til at jeg sier - "Joda, jeg kjenner du er der - hvem du nå enn er"