For noen år siden var jeg med ei venninne når mannen døde. Hun ringte til meg og fortalte at nå gikk det mot slutten.
Han lå der gul og hol, det var ikke mye liv i ham, kroppen var full av kreft.
Vi satt der å så på ham, han var så slett og fin i huden bemerket vi. Han er stabilt veldig dårlig. Plutselig reiser min venninne seg og bøyer seg over mannen sin, stryker han over kinnet og kysser ham forsiktig. Hun visker inn i øret hans at nå kan du slippe taket, du trenger ikke kjempe mer for du vil ikke klare det. Hun takker ham for samlivet og sier farvel. 5 minutter senere blir han erklært for død. Hun hjalp ham, sånn oppfattet jeg situasjonen.
Hun fortalte meg at det kan du også gjøre om jeg skulle få behov for det.
Jeg har hjulpet to døende mennesker til å slippe taket etter denne episoden. Det har vært mennesker som lå på det siste og hadde kort tid å leve igjen, min mor og min svigermor.
Er det flere som har oppdaget at det er mulig å hjelpe andre i den siste stund?
