Oida, ikke ofte man blir invitert spesielt til å bable i vei! Unnskyld på forhånd for generaliseringer, jeg vet jeg kommer med en del her.
Amerikanerne først, da.. de er generelt mer religiøse, og la oss innse det: vi er kollektivt skyldige for den dritten som sendes på tv. Det er dette folk faktisk ser på. Det kan hende at folk her vil ha mer 'troverdige' ting, mens amerikanerne vil ha mer skrekk og underholdning.. hvis man ser på Åndenes makt her er det litt mer "dokumentar" mens den amerikanske versjonen er mer som film.
En annen ting er at de HAR en sånn greie med at ting er mye farligere.. hvor mange her føler de trenger våpen for å beskytte seg mot terrorister eller myndighetene? Det samme med alt åndelig, det blir veldig fort veldig skummelt. Men hvem som tjener på at folk går rundt og er redde for ting som egentlig er totalt irrelevante mens maten de spiser tar livet av dem, er vel en anna diskusjon.
Men ånder, ja. Hva man nå kaller det. Jeg tror ikke noen kan si at de VET hva det er, det blir vel helst hva man tror man vet, basert på erfaringer, kultur, religion og så videre.. er det deler av en selv som er så utilgjengelige for det man er vant til å se på som seg selv, at de virker som noe fremmed, eller deler av noen andre? Jeg tror det er mer vanlig enn folk tror at de 'hjemsøker' seg selv. Eller egne 'skapninger' av noe slag, eller en måte å se veldig abstrakte ideer på? Eller alt det nevnte? Eller noe som begynte som en ting og ble en annen. Jeg vet ikke, det blir mest til hva man velger å tro.. det jeg har kommet til etter hvert er at den praktiske betydningen av akkurat hva man har å gjøre med er mindre enn man skulle tro. Det er ikke sånn at noe er mindre farlig eller skummelt om det egentlig er en selv, folk tar livet av seg selv mye oftere enn de blir drept av ånder.
Jeg liker ikke uttrykkene 'god' og 'ond' noe særlig, det blir sånne merkelapper man kan bruke for å slutte og tenke på sånt som motiver og hvorfor noe/noen handler som de gjør.. kaller man noe 'ondt' forklarer det liksom alt. "Liker ikke dette, det er imot alt jeg tror på og vil ikke tenke på det, merk det med et eller anna så jeg slipper!"
Men ok, for diskusjonen sin skyld, la oss kalle det demoner. Hvem er plaga av demoner, det er det første. Legg merke til at dess mer ensidige folk ser seg selv (100% lys
), dess farligere 'fiender' har de ofte, og dess mer blir de jakta på av disse fiendene. Akkurat som om totalsummen av dem + 'mørket' som jakter på dem ville blitt et vanlig gjennomsnittsmenneske med sine feil og mangler. Merkelig det der.
Eller sånne som er så misforstått positive at de ikke har lov til å bli sinte, sjalu etc.. eller har andre sider de nekter å godta. Men alt er der et eller anna sted. Og så blir man plaga av onde tanker som helt sikkert kommer utenfra. Dette kan bli ganske ekstremt, hvis noen tror å sloss mot seg sjøl på denne måten er noen liten greie, se for deg krig mot noen som kjenner deg bedre enn noen andre og vet hva du er mest redd for.
Jeg skal ikke si at alle som føler at noe skummelt er etter dem har skapt det sjøl, men jeg tror det er vanligere enn en del tror. Spesielt siden skummelt = farlig, ondt. Vi er redd for sånt som ufarlige edderkopper, snegler, og å bli ledd av, men likevel tror vi ofte at det som skremmer oss ER farlig.. spesielt når det gjelder åndelige ting. Hvis man er redd er det beviset på at ting er onde, liksom. Men samtidig er ingenting mer skremmende enn deg selv.. hvor lurer de tingene man ikke tør å tenke på, eller innse? Siden man vet at sånt finnes, så det er inni en selv allerede.
For diskusjonen sin skyld, la oss si det finnes engler og demoner. Med forskjellige egenskaper. Nå er det sånn at egenskaper har en tendens til å være nøytrale i seg selv, er man modig er det nøytralt, forskjellen er hva man bruker motet til, og så deretter hvordan andre ser det. Man kan være en helt og en krigsforbryter samtidig, for de samme grunnene men sett fra forskjellige sider. Og det følgende er en grov overforenkling og satt på spissen, i et forsøk på å gjøre det forståelig.
Så la oss si at det noen kaller engler er veldig støttende, omsorgsfulle, kjærlige og så videre. Litt som en ekstra mamma. Men å ha en sånn ekstramamma har konsekvenser, samme hvor glad man er i henne. Mammaer blir skuffa over en.. eller man føler at de blir det. Omsorg kan føles kveldende, støtte kan føre til at man tror man må ha den. Poenget mitt er at alt har flere sider, selv før man legger til forskjeller i personlighet, jeg tror alle har sett eksempler på folk som bare ikke går sammen, selv om det ikke egentlig er noe galt med noen av dem.
Dette er ikke noe jeg skriver om ofte, men får prøve.. engler sett herfra. Som et prinsipp, hvis man vil. Jeg prøvde faktisk å se det for meg, og fikk en ganske klar ide om hvordan det ville ha fungert. Noe kvelende, moraliserende som ser verden i svart/hvitt med sin vei som den eneste riktige, som ville vært konstant skuffa og oppgitt fordi jeg måtte gjøre alt som ikke var lov fordi det var festlig eller for å se hva som skjedde. Den nøyaktig samme tingen ville ha vært en stor hjelp og trøst for noen andre som ville ha det de hadde å gi. Jeg vil ikke ha det, det er det som er forskjellen her. En rar ting jeg vil nevne som jeg ikke vet hvor kommer fra.. engler overser ting de ikke liker eller som ikke passer inn. Må man gjøre det for å unngå enkelte konflikter, eller er det å fokusere på det som en synes er riktig?
Men demoner da, som prinsipp? Noe som drar frem alt det verste i deg og påpeker det, som ler når du går på trynet? Virker slemt, men du får sett på faenskapet. Kanskje det ikke er så farlig likevel. Når noen ler når du driter deg ut virker det som de gjør narr av deg, men samtidig.. det er ikke så alvorlig. Man slår ikke hendene for øynene og vender seg bort, eller gjør en sånn 'DET hadde jeg ikke trodd om deg!'-greie. Noen ville følt dette som et slags angrep, eller i det minste som en stor usikkerhet, eller ikke skjønne noe av det. Man spør om hjelp og alt man får er fæle ideer, liksom.
Og jada, disse kan også sees som deler av en selv, så abstrakte at man må se dem som et eller anna og gi dem et navn for å greie og få noe tak på dem. Takk til dem som gadd å lese helt hit, forresten.
Det henger nok mye sammen med all religiøsiteten der borte at det er demoner på hvert hushjørne omtrent og at man trenger et kobbel prester og ti liter vievann før ting er tilbake til normalen. Mens her på bjerget er det stort sett en eller annen versjon av en sinna tidligere huseier som romsterer pga. at denne ikke liker de nye beboerne, oppussingen eller lignende.
Kirkemøtet i Nikea er jo et godt eksempel på det siste, en rekke skriftlærde og prester ble samlet av en romersk keiser for å bestemme hva som hørte hjemme i bibelen og ikke m.m. 
