Religion & livssyn ⇒ Er alt ens eget ansvar?

[xyrea]

Flytta hit fra en annen tråd:

Har man ansvar selv for alt galt som hender og har hendt med en? Hvis man er deprimert, er det ens egen skyld fordi en ikke tar tak i det og kommer seg ut av det. Har man ingen venner er det ens egen skyld fordi man ikke oppfører seg sånn at noen vil være sammen med en. Også videre.

På den ene siden er det ofte sånn at ingen andre enn en selv hjelpe en selv, og som noen nevnte i den andre tråden, man må ville ha hjelp og ta imot den.

Meeen, så er det det at det ikke bestandig er sånn. Veldig få ting er bestandig det ene eller bestandig det andre. Og dette kan også brukes som en grunn til å ikke hjelpe, eller å kutte ut hjelp.

Men igjen, noen ganger må man la folk gå så til de grader på trynet at de innser at de trenger hjelp, før det har hjelpen motsatt effekt.

Og så videre.. noen tanker om dette?

[Borte..]

Flytta hit fra en annen tråd:

Har man ansvar selv for alt galt som hender og har hendt med en?

Kun hvis man direkte er årsaken til at ting går galt, som i at man selv trigget noe som gav negative konsekvenser i retur. F.eks. det er ens egen feil at man ender opp som narkoman, fordi man tok det valget selv. Om man ender opp med å stå på et hjørne som en aller annen crack whore og må selge seg selv for å ha råd til forbruket og att på til unngå at du ikke blir banket opp av en misfornøyd evil pimp daddy, så er alt som skjedde som følge av at man tok det valget i begynnelsen, ens egen feil ja. Om du hadde verdens mest elendige barndom og at det av en eller annen grunn ble brukt som en unnskyldning for at det gikk skeis med deg, så er det fremdeles din feil.

Om du ble diagnosert med kreft (ok i noen tilfeller så er det også ens egen feil), men du levde sunt og du trente ofte og du gjorde alt som skulle til for å forebygge ditt og datt, så er det ikke din feil.

Selv om det av og til føles som om man blir straffet nord og sør for å bare eksistere, så er det ofte ikke tilfellet.

Man høster som man sår, men av og til kommer vær og vind og gjør litt skade...eller noe sånt.

Hvis man er deprimert, er det ens egen skyld fordi en ikke tar tak i det og kommer seg ut av det.

Både ja og nei. Man har et valg, man kan enten la det ta over ens eget liv eller gjøre noe for å komme seg ut av depresjonen. Om det tar 2 år eller 25 år så er det faktisk det eneste som skal til for at ting kan bli bedre. Det finnes jo andre løsninger, men ingen vinner på sånne løsninger.

Har man ingen venner er det ens egen skyld fordi man ikke oppfører seg sånn at noen vil være sammen med en. Også videre.

Det også er alt etter. Jeg har hatt venner som har kun sett på meg som interessant så lenge jeg er hobbypsykologen deres osv. og plutselig ikke så interessant når jeg plutselig står midt i en storm selv. I slike situasjoner har jeg bare lukket døren igjen på dem. Om jeg blir et par venner mindre, driter jeg faktisk i, for jeg eksisterer ikke for å tilfredstille alle andre. Selv om det har blitt litt sånn i fortiden. I slike tilfeller vil jeg si at det ikke er ens egen feil. Man har rett og slett bare uflaks med menneskene som kommer inn i livet. Om man ikke hadde venner fordi at man var for rar for de normale og normal for de rare, at man rett og slett ikke klarer å få en connection med folk, så er det ikke nødvendigvis ens egen feil det heller. Det idelle hadde jo vært å oppsøke miljøer (sunne) der man passet inn. Det er vel en prosess det også, men det er mulig. Løpet er ikke over. Dessuten finnes det mange arenaer man kan ta i bruk for å finne dem som aksepterer deg for den du er osv.

Om man derimot stod igjen uten venner fordi man var en selverklært bitch ( jeg har møtt en del av dem), så er det en selvfølge at det er ens egen feil. Common sense!

På den ene siden er det ofte sånn at ingen andre enn en selv hjelpe en selv, og som noen nevnte i den andre tråden, man må ville ha hjelp og ta imot den.

Det er sant. Til syvende og sist så står det faktisk på deg selv. Om det er det at andre skal hjelpe deg, så må jo man som det blir nevnt, ta steget og ta imot hjelpen.

Meeen, så er det det at det ikke bestandig er sånn. Veldig få ting er bestandig det ene eller bestandig det andre. Og dette kan også brukes som en grunn til å ikke hjelpe, eller å kutte ut hjelp.

Hvis grunnen er at hjelpen ikke var av den rette typen så er det jo klart en grunn til å ikke hjelpe eller kutte ut hjelpen, men da må man jo prøve på nytt med en annen metode. Hjelp må man ha uansett, hvis man først er kommet dit hen. Det hviler jo først og fremst på deg selv selvfølgelig.

Men igjen, noen ganger må man la folk gå så til de grader på trynet at de innser at de trenger hjelp, før det har hjelpen motsatt effekt.

Det er sant. Det hjelper faktisk en god del å nå bunnen først. Å få en skikkelig oppvåkning. Der synes jeg det er litt sånn skummelt. For det går en grense for hvor lenge man orker å stå på sidelinjen og se at en person "forfaller" og att på til når man har endevendt himmel og jord for personen. Det skjer jo at folk trekker seg ut og gir opp på personen og hadde de ventet litt til så hadde kanskje vedkommende tatt en helomvending før man fikk hjelp til å komme seg på beina igjen.


I helheten tenker jeg at man kan sitte og fordele skyld på seg selv og andre, men det vil ikke hjelpe situasjonen. Man får utdelt de kortene man får og desverre må man bare gjøre det beste ut av det man får. Uasnett hvor tungt det er. Gevinsten kommer jo når man kommer seg gjennom mindfucket. Sier de

[Jenny77]

Man er alltid ansvarlig for eget liv. Som Vermilion Oriol skriver, så er det ikke alltid man har valgt å havne der man er. I tilfeller som har med sykdom eller ulykker å gjøre. Og andre ting.
Men man kan velge å ta ansvar for selv å komme seg videre.
I enkelte tilfeller er det lett å legge ansvaret over på andre. Jeg kunne sikkert sagt at jeg ikke er godt utdanna fordi jeg ikke fikk særlig støtte fra foreldrene mine. Det er så klart noe som påvirker resten av livet mitt, med tanke på at det er vanskelig å få seg en ordentlig jobb, det igjen går utover økonomien og selvtilliten. Jeg kunne sagt at jeg har et vanskelig liv på grunn av foreldrene mine, og jeg sitter og venter på at de skal ordne opp etter meg.

Eller jeg kan velge å se det fra en annen side. Ok, jeg var en vanskelig tenåring, uansett hva foreldrene mine gjorde valgte jeg å ikke utdanne meg. Allikevel har jeg tatt opp igjen studiene, jeg har en jobb jeg trives i, jeg klarer fint å styre min egen økonomi. Og jeg er under stadig utvikling og gjør noe selv for å ordne opp etterhvert som jeg støter på problemer.

Med den siste innstillingen er jeg nok bedre rustet til å takle uforusette hendelser også. Jeg kommer meg lettere gjennom en sykdomsperiode. Jeg finner meg lettere ny jobb, hvis jeg får sparken grunnet nedskjæringer....

Konklusjon: jeg har ansvar for utviklingen i mitt eget liv uansett hva og hvem som legger hindringer i veien for meg

[xyrea]

Vermis hadde et bra poeng om hvordan man vet at noen har nådd bunnen.. man gjør ikke det, man ser bare at de innser at de trenger hjelp sjøl. Men hvis man aldri har hjulpet dem før fordi man har venta på at de skal ville ha hjelp, er det vel heller sannsynlig at de tror de er helt alene fordi alle har gitt dem opp for lenge siden.

En annen versjon av dette er at personen det er snakk om begynner å kravle seg på beina helt alene, uten at noen ser det. Når andre oppdager det et halvår seinere er de over det verste, og blir ikke akkurat glade for å se alle komme rennende til for å hjelpe når de ikke trenger det mer. 'Og hvor var dere når jeg trengte dere? Dere er IKKE vennene mine.'

Men det poenget jeg ville ha frem er dette, jeg tror veldig mange er enige i at ja, man har ansvar selv.. men hva med hvis man er for sjuk til å ta vare på seg selv, har man fortsatt ansvar? Må man bli tvangsinnlagt før man er fritatt?

Et annet problem er hvordan ser man på andre, hvis man er 100% overbevist om at alle har ansvar for eget liv og jeg tar vare på mitt eget, så får andre passe på seg selv. "Han kunne bare ta seg sammen" eller "hvorfor tar han ikke bare å ...." og "at det går an å rote til livet sitt sånn". Det er veldig fort gjort og bli både nedlatende og dømmende når andre ikke greier det en greier selv.

Såå man går rundt og føler seg åndelig og litt bedre enn andre, skal man hjelpe dem fordi de ikke er så bra mennesker og ikke kan ta vare på seg selv? Da blir man fort utnytta fordi man ikke stiller så strenge krav til sånne stakkarer som ikke kan bedre.

Eller skal man la dem være og holde seg til helvete unna den personen og all negativiteten de drar med seg inn i det fine ryddige livet ditt? De har ansvaret sjøl, så man trenger ikke blande seg inn.

Det er veldig fint å ta ansvar for seg selv, men man er ikke alene i verden.. så det jeg vil vite er hvordan ser dere på andre og ansvaret deres?

[ludoburgero]

Nei, ingenting kan entydig forklares med "de andre" eller "din egen skyld".
Alt skyldes interaksjoner mellom mennesker, og alle konsekvenser av handlinger som pågår
til enhver tid rundt oss, både på nært hold og i de fjerneste strøk.

Alt henger sammen på finurlig vis. Vel, ikke så hersens finurlig til en hver tid, for det er mange som vegrer seg for å ordne opp i sine problemer. Det finnes alltid noen som ordner opp i driten din, og når det ikke gjør det så går det direkte til Helvete. Kanskje for fremtidige generasjoner også. Men for å holde det på hjemmebane;

Det vi er vitne til i vårt eget liv er en stadig dynamikk hvor årsaker og konsekvener er i et samspill, der vi ikke alltid har oversikten. Kort forklart: det kan være veldig utfordrende å skjønne årsaker i blant, og derfor har vi det vi kaller tilfeldigheter (eller omstendigheter). Vi kan noen ganger aktivt handle preventivt for å unngå dette, mens flest ganger ønsker vi å være etterpåkloke. Det de færreste gjør er å utvikle evnen til tiltak (være preventiv) på basis av etterpåklokheten sin. Nettopp fordi, igjen, andre ordner opp etter dem. Så og si "alltid":

I Norge har vi staten som backer deg opp om du kommer i skade for å bli syk eller miste jobben.
Vi har også et rettsvesen som er mer eller mindre fungerende. Og et omsorgssystem da, som er mer eller mindre totalt dysfungerende. Når jeg tenker meg om er det vel mye som er det...

Som man ser mellom linjene ovenfor her så skylder jeg også alt på alle andre.
Jeg har aldri vært i stand til å ta ansvar for mitt eget liv, og til og med dette kan jeg skylde på andre. Jeg kan skylde det på foreldre, genetikk/biologi, jeg kan skylde det på dårlige lærere, eller jeg kan skylde det på venner med dårlig innflytelse, eventuelt skylde det på sjefen og naboene og om jeg skulle finne det for godt; skylde det på rosa spaghettimonstere som er genetisk muterte med kattunger fra en annen galakse. Jeg kan gi så komplett beng jeg bare vil i å ta ansvar for den situasjonen jeg selv befinner meg i.

Eller så kan jeg være beinhard og tøff, reflektert og modig, og full av selvinnsikt å si:
man er sin egen lykkes smed, og man høster som man sår, man ligger som man reder,
og så kan jeg være veldig selvtilfreds med dette og rakke ned på andre sytepaver.

En står heldigvis fritt til å velge dette, og sånn ellers vil jeg bare si at jeg ikke har noe poeng
som skal være underforstått i denne kommentaren som delvis består av satire.

Alt dette er et ambivalent schizoutsagn av en grøt bestående av selvforakt og misantropi.

[g.r.y]

Slik jeg ser det, blir det nesten like ensidig ensidig å hevde at en fullt ut styrer egen sjebne som at hele greia er styrt av tilfeldigheterø..
Om en bruker Hollywood som eksempel: Hvert eneste år for gud vet hvor lenge, har tusenvis av karriærejegere valfartet til Hollywood for å satse på en musikk, modell og/eller skuespillerkarriære.
At de som lykkes har jobbet meget hardt for å komme opp og frem, er det ingen tvil om, så en må jo absolutt kunne si at disse har stått på for å styre livet sitt dit de vil, og dermed er sin egen lykkes smed. Men på den annen side, er det faktisk langt fler av disse hardtarbeidende & målbevisste menneskene som, til tross for de samme (eller bedre for den saks skyld) forutsetninger, mislykkes totalt i sine bestrebelser. -Ikke fordi de hverken er dåligere i jobben, mindre attraktive eller ikke jobber like hardt, men rett og slett pga. utenforliggende årsaker. Det kan være reine tilfeldigheter, om man har penger, familienavn, eller lignende i ryggen som hjelper en med å få åpnet noen dører..

Dette er et eksempel hentet fra det ekstreme, men like fullt, vil jeg si at de samme faktorer spiller inn hva nå enn man måtte satse på her i livet..

[Slettet_Synergist]

Flytta hit fra en annen tråd:

Har man ansvar selv for alt galt som hender og har hendt med en? Hvis man er deprimert, er det ens egen skyld fordi en ikke tar tak i det og kommer seg ut av det. Har man ingen venner er det ens egen skyld fordi man ikke oppfører seg sånn at noen vil være sammen med en. Også videre.

Til en viss grad vil jeg påstå. Går man rundt sur og negativ dagen lang, reduseres selvsagt sjansen for å få venner. Samtidig er det mange ting vi ikke rår over. Ta f.eks. et barn som blir født i slummen og deretter mister mor og far tidlig. JEg kan ikke se at dette barnet på noen som helst måte har skyld i sin elendighet.