Her kommer et litt langt innlegg, men håper noen vil hjelpe meg med egne erfaringer eller tips
For et par uker siden satt jeg på rommet mitt etter en lang dag med skole. Jeg hadde lånt meg en ganske interessant bok på biblioteket, som jeg nettopp hadde begynt å lese i (en biografi om en lokal kvinne med healingevner). Jeg satt oppslukt i denne boken da niesen til kjæresten min på 8 år kom inn til meg og satte seg på sengekanten. Siden jeg er i slutten av tenårene og hun kun er 8 år, ser hun veldig opp til meg, som andre små jenter gjør med andre tenåringsjenter, og liker å være sammen med meg mye.. med andre ord lett påvirkelig
Hun så da bildet av denne kvinnen på baksiden av boken jeg leste i. Det var healing-kvinnen som holdt hendene sine over en pasient. Niesen min spurte da hva hun drev med, og jeg forklarte på en spøkefull måte (for ikke å skremme henne) at noen trodde de kunne kurere mennesker ved å ta på dem. Hun spøkte videre med dette ved å dra tråd til tegneseriefigurer og diverse. Jeg bestemte meg for å forklare dette på en spøkefull måte i tilfelle hun skulle fortelle foreldrene om dette. Jeg ville ikke akkurat ha dem etter meg for å fortelle slike ting til datteren deres.
Uansett, senere på kvelden spurte hun meg: "Hvorfor tror ikke flere folk på spøkelser?". Igjen måtte jeg være forsiktig med hva jeg sa og jeg konkluderte med å svare henne: "Vel, jeg tror på Gud, så da tror jeg på engler. Spøkelser er hvite laken som kun finnes i tegneserier og ikke på ekte". Dette var det tryggeste svaret jeg kunne komme på for å ikke skremme en lettskremt 8 åring.
Hun spurte da hva det ville si og hvordan man kom til Gud, og jeg svarte så forsiktig jeg kunne at: "Når man dør drar sjelen til Gud, altså alle følelsene og tankene våre, og lever videre i himmelen". Hun godtok svaret og vi gikk videre på andre samtaletemaer.
Jeg var i ettertid nervøs for svaret jeg ga henne i og med at foreldrene ikke er kristne og setter ikke så veldig pris på at datteren får høre om kristendommen hos svigerfamilien (altså meg og familien til kjæresten min). Jeg lot uansett være å tenke mer på det.
Noen uker senere kom faren hennes ned og ville snakke med meg (de bor rett ovenfor oss). Han forklarte at datteren var blitt redd når hun skulle sove og påsto at der var spøkelser i hele huset. Han ville derfor at jeg skulle snakke med henne og forklare at spøkelser ikke finnes. Jeg ble ganske paff og prøvde å huske tilbake på om jeg hadde sagt noe om spøkelser til henne, da jeg kom på hvordan vi hadde snakket om Gud noen uker tidligere. Jeg sa til han at han måtte bare sende henne ned, så skulle jeg snakke med henne.
Motvillig ble jeg ganske nervøs, for i og med at jeg tror på ånder og det paranormale, og ikke bare Gud, ble tanken på å måtte lyve til jentungen ganske vanskelig, men jeg måtte bare gjøre det. I tillegg funderte jeg på hvordan samtalen vår om Gud hadde blitt om til spøkelser.
Noen dager senere da hun kom på besøk, kom hun og satte seg ved meg. Hun oppførte seg helt normalt og nevnte ingenting. Da vi en liten stund var alene hvisket hun meg noe:
"Du... jeg må si deg noe... om spøkelser". Jeg tenkte at nå var tiden kommet og sa til henne at: "Det finnes ikke spøkelser, kjære deg. Jeg sa til deg at jeg trodde på Gud. Spøkelser er noe dumt i tegneserier. Du må ikke være redd. Her er ikke noe farlig".
Da kom setningen som satte meg helt ute av spill:
"Men du forstår ikke. Jeg har prøvd å si det til mamma og pappa, men ingen tror på meg. De blir bare sinte. Hver kveld når jeg legger meg, står det en mann ved vinduet mitt. Han går frem og tilbake lenge. Så kommer det røyk ut av munnen hans, som om det er kaldt ute!"
Rommet hennes er i andre etasje av et eldgammelt hus. De som bodde der før var oldeforeldrene hennes og etter å ha spurt litt i familien, fant jeg ut at dette var rommet til oldefaren hennes. Ikke nok med det: Han var en storrøyker. Jeg har også fått høre at oldeforeldrene igjen, pleide å oppleve paranormale opplevelser i huset, selv da de levde. De hørte tramping, barnegråt og mer.
Jeg ble helt satt ut da "sviger"-niesen min fortalte meg dette. Planen min om å bortforklare det hele falt sammen. Jeg tror jeg bare stirret på henne i sikkert flere minutter. Jeg blir sjeldent målløs. Jeg tenkte tilbake på da jeg var 8 år, da jeg så en mann ved sengen min og alt jeg hadde erfart selv. Skulle jeg bare lyve til henne og si at det hun så ikke var sant? Etter at foreldrene hadde kjeftet på henne og ikke trodd påstandene? Jeg vet at barn er mer åpne for slike ting, men hun så virkelig noe som var "right on".
Så til mine store spørsmål:
Er det noen som har hatt slike erfaringer med barn? Kanskje barn som ikke var deres? Hva skal jeg si og hvordan kan jeg håndtere dette?
Det gjør meg vondt å bortforklare det når hun prøver å snakke til meg. Jeg hadde alltid en åpen dialog med min mor om dette, og jeg prøver å forestille meg hvordan hun som 8 år ikke har noen å snakke med. Jeg spør ikke etter konkrete svar, men om noen hadde hatt tips eller kanskje har erfart noe lignende, hadde jeg satt pris på å høre om det!
Ha en fin helg alle sammen
