Jeg starter med klinisk psykologi sin definisjon av ego;
Kilde; http://snl.no/ego/psykologigo, i psykoanalytisk og dynamisk-psykologisk språkbruk det systemet av funksjoner hos et menneske som står for tilpasning mellom indre behov og ytre realitet. Egofunksjonene retter seg mot tolkning av inntrykk fra egen kropp og omverdenen og virker styrende på den ytre atferd. Ifølge psykoanalysen er det viktig for den sjelelige sunnhet at egofunksjonene er godt utviklet. I moderne psykologi brukes begrepet overlappende, men ikke fullt synonymt, med ego-begrepet. Se også jeg og selvet.
Og så en filosofisk en, i dette tilfellet buddhismen;
Buddhismen anser egoet for å være en illusjon, jo mer man klynger seg til denne illusjonen jo vanskeligere er det å oppnå opplysning. I det store og hele er et av målene med buddhistisk meditasjon å bryte gjennom denne illusjonen og innse at egoet egentlig ikke eksisterer. Ved å klynge seg til egoet som illusjon snur man dermed ryggen til hvordan universet er.Den høyeste oppnåelse er frihet fra egoet.
Den høyeste verdi er å mestre seg selv.
Den høyeste kvalitet er å hjelpe andre.
Det høyeste løfte er kontinuerlig årvåkenhet.
Den beste medisin er alle tings tomhetsnatur.
Den beste handling er å ikke handle slik verden gjør.
Den beste magi er å transformere sinnsgiftene.
Den beste gavmildhet er å ikke være tilknyttet noe.
Det beste gode er å ha et fredfylt sinn.
Den beste tålmodighet er ydmykhet.
Den beste anstrengelse bryr seg ikke om resultater.
Den beste meditasjon er et sinn som gir slipp.
Den høyeste visdom er å gjennomskue fenomenene.
Ingen av disse definisjonene anser ego som noe ondt, men buddhismen anser det da som en illusjon, det finnes ikke noe sentralt uforanderlig jeg. Man er hele tiden i endring mener man. Og ja, jeg er buddhist, med en solid dæsj egyptiske tradisjoner og bittelitt navahotradisjoner, så jeg er fullstendig klar over at jeg er partisk når jeg bruker buddhisme som eksempel
![Laughing :D](./images/smilies/mozilla_laughing.png)