Andre paranormale saker ⇒ Elske med kropp sjel og ånd

[Heksepusen]

Her kan god noen andre modder få flytte rundt på dette hvis jeg har bommet.

Men jeg har funnet ut på min lange vei igjennom det åndelig (den er jo ikke over da) at man som åndelig når man finner eller tror man finner den rette livspartener at man legger utrolig mye ned i det og at falle ned da blir større og mye hardere enn de som ikke er det.
Man gir jo alt av hele seg, man rett og slett blir forelsket og elsker med både kroppen sjelen og ånden.
Noen som har noen tanker om det?

[jeditrond]

Det er vel nettopp derfor jeg har vært svært så forsiktig ift. kjærlighetslivet så langt. Å gi så mye av seg selv, for så å risikere at man ikke får det tilbake så og si

[lighteren]

neh, jeg tror ikke det er mer vondt for de som tror på det åndelige å miste kjærligheten i sitt liv.

[Metatron1985]

Vel dette synes jeg er et kjempespennende tema siden man må ta stilling til hvilke av de forskjellige delene av en selv som opplever hva. Mine definisjoner:



Den høyere kjærligheten, opplevd av ånden: Denne kjærligheten anser jeg ikke å være seksuell. Du kan helt fint elske et menneske uavhengig av ytre faktorer og rotete følelser. Denne kjærligheten er veldig ren og bryr jeg ikke så mye om å få, men mest om å gi. Jeg mener dens basis kommer av at man på et intuitivt nivå vet at alt henger sammen og det å gjøre skade på andre er å gjøre skade på det man selv er del av og dermed indirekte skader seg selv.


Den sjelelige kjærligheten: Inntreffer når to mennesker har en "connection", og deres sjeler smelter sammen, selv om dette ikke trenger å være seksuelt motivert. Hollywood har mye idealiserte og sterkt vinklede teorier angående den sjelelige kjærligheten, men det meste av det er skikkelig tull... Denne typen kjærlighet kan delvis speiles i det symbiotiske forholdet mellom mor og barn. Freud kan nok ha observert noe i denne retning da han formulerte sine teorier, selv om jeg fortsatt mener han var passelig gal og kom til gale konklusjoner. Det finnes påstander om at enkelte har en så stor sjelelig connection med noen andre at det ikke blir plass til noen partner i livet deres. Altså fordi en surrogat-partner tar opp det stedet i ens sjel som knytter seg til en livspartner. Dette kan være en forelder, venn, men kan omså være en sjelelig eksteskap til et åndelig vesen, f.eks. en slags hjelper. Jeg har ikke noen perfekt forklaringsmekanisme på dette, men finner likevel teorien spennende. Når det kommer til hva denne connection gjør i praksis så kan man f.eks. observere at det den ene parten opplever også påvirker den andre fordi skillet mellom de to blir mindre. En bekjent mistet sin datter i en motorsykkelulykke, og på dødsøyeblikket måtte moren stoppe sin bil fordi hun ble fysisk dårlig og kunne kjenne at noe var galt. En tidligere venninne hadde en fryktelig trist dag, samtidig som hennes kjæreste måtte ta seg sammen for å ikke begynne å grine. Kjæresten måtte ringe henne opp for å spørre hva som foregikk fordi han ikke skjønte hva som skjedde, men skjønte hvor det stammet fra.

Jeg mener dette fenomenet også forklarer hvorfor empater har det slik de har det. Den samme venninnen besøkte en gang graven til sin families nylig avdøde hund, og 50 mil unna knakk jeg samtidig sammen i gråt uten helt å være klar over hvorfor. Dette på tross av at vi ikke var SÅ nær, og ikke hadde noe seksuelt forhold eller noe annet, vi hadde bare tilbrakt litt tid sammen i det sist. Et annet mindre kjent problem med å være empat er at enkelte mener de har kjent deg i 300 år og andre tror du er tvillingsjelen deres... Sistnevnte ble skikkelig kleint siden det klart ikke var tilfelle, bare creepy, og personlig gir jeg Hollywood skylda...




Deretter kommer vi til de fysiske/overfladiske nivåer:

Den mentale kjærligheten(?): Bedre kjent som intellektuell fascinasjon. Eks. "Jeg har et kjærlighetsforhold til Nietsche". Det går jo også ann å være fascinert av partneren sin, men da må nok vedkommende være genuint interessant, og følelser skjuler jo veldig effektivt hvordan personen man er i lag med egentlig er.

Den emosjonelle kjærligheten: Hjernen som reagerer på hormoner. Spørsmål: "Have you ever looked at your ex at thought: was i drunk the whole relationship??". Svar: Ja, ja det var du. Følelsessytemet er kroppens lokale narkolanger og det er mulig å bli kjemisk avhengig av et annet menneske. Når oxytocin nivåene synker etter 1-3 år ser man plutselig vedkommende mer objektivt og kan få seg en stygg overaskelse...

Den fysiske/seksuelle lysten: Kjærlighet? Tja... Denne er nok, i seg selv og isolert sett, mer egoistisk motivert. Man kan jo være høyt motivert for å GI seksuelt sett istedenfor å motta/ta, men denne motivasjonen mener jeg ikke stammer fra seksualiteten i seg selv.

Egenkjærligheten/den lavere kjærligheten: Å elske seg selv (i noen tilfeller mer enn andre), stammer meget mulig fra det lavere selvet. Jeg sier ikke at denne er hverken undøvendig eller "feil". Uten denne blir man ute av stand til å sette grenser ift. andre, ta tak i sitt eget liv, stenge ute distraherende meninger, eller forfølge sin egen lykke. Men alt i moderasjon selvfølgelig. Man er en del av noe større og hvis ens egenkjærlighet aktivt ødelegger for andre eller for partneren sin så går det for langt. Samtidig som dette er en toveiskjørt gate, og man skal ikke la andres egenkjærlighet overkjøre en selv bare fordi man er en person som har lett for å gi.



Oppsummerende må jeg si at at jeg mener kjærlighet på flere plan øker sjansen for et vellykket samliv. Dersom det samlivet går i oppløsning tviler jeg sterkt på at det gjør mer vondt, kanskje mindre. Dersom man vil den andre alt godt og vedkommende ikke vil være i noe forhold med deg så er det egosentrisme som er problemet hvis man synes dette er en enorm tragedie. Uten at jeg nødvendigvis er imot egenintresse, så lenge det ikke går utover andre. Men det å ha et stort emosjonelt/seksuelt/hormonelt behov for den andre personen trenger ikke å henge sammen med at den andre personen har et stort behov for deg... Dette kan være forårsaket av all verdens slags issues hos en selv og er vel gjerne også sammenhengende med å være kjemisk avhengig av den andre. Med andre ord synes jeg denne intense hollywood kjærligheten hvor man elsker den andre så mye at det gjør vondt ikke virker noe særlig åndelig i det hele tatt, og ærlig talt legger det lista altfor høyt og urealistisk... Ref. Twilight sagaen. Som for øvrig må være den eneste serien jeg vet av hvor man finner beastiality, nekrofili, og pedofili (150 års aldersforskjell, hallooo), alt under samme tak. *Springe å gjemme seg!*


Jeg må igjen referere til Rabbiner Laibl Wolf og hans forelesning på temaet. Selv om han er fryktelig intellektuell av seg og jeg ikke kan si meg enig i absolutt alle vinklingene hans. Han tar for seg disse temaene og nyanserer høyere, lavere, mental, fysisk og sjelelig/åndelig kjærlighet og deres opphav. Og så ser han jo ut som en koselig gammel bestefar/julenisse




Jeg skulle ønske jeg kunne formulert meg mer strukturert, men jeg håper teksten ga mening likevel.

[Isan]

Metatron1985, jeg syns du skrev veldig mye bra i det lange innlegget ditt, sjøl om du valgte å endre tanker om noe av det etterpå.

Men jeg har funnet ut på min lange vei igjennom det åndelig (den er jo ikke over da) at man som åndelig når man finner eller tror man finner den rette livspartener at man legger utrolig mye ned i det og at falle ned da blir større og mye hardere enn de som ikke er det.
Man gir jo alt av hele seg, man rett og slett blir forelsket og elsker med både kroppen sjelen og ånden.
Noen som har noen tanker om det?

Jeg tror ikke dette har så mye å gjøre med hvor mye åndelig vei man har valgt å gå eller ikke. Tror det har mest å gjøre med hvem man er, og hvem den andre personen er ift. hvem man sjøl er. Har man investert nesten alt man er i stand til å investere, vil et fall føles hardt. Og særlig hvis man har enorme forventninger til at samvær med den man dypt, dypt elsker, nesten hele tida vil være en slags nesten-euforisk tilstand. (Nå vil jeg vel tro at fullt voksne sjelden har en så urealistisk forventning, men jeg er enig med Metatron1985 i at Hollywood og ukebladfortellinger har mye skyld i evt. slike forvetninger. Derfor er vel tenåringer og svært unge voksne antakelig mer rammet av denslags )

[Metatron1985]

Ved nærmere ettertanke må jeg gå tilbake på det jeg sa om sjelen. Det er nok ikke en form for sjelelig "kjærlighet", men en effekt av en sjelelig tilknytning som skjer som følge av andre typer kjærlighet, kontakt og energi-utveksling. Empater derimot er i de mest ektreme variantene så vid åpne at de suger til seg og knytter seg til nesten hva som helst...

[Metatron1985]

Metatron1985, jeg syns du skrev veldig mye bra i det lange innlegget ditt, sjøl om du valgte å endre tanker om noe av det etterpå.

Jeg tror ikke dette har så mye å gjøre med hvor mye åndelig vei man har valgt å gå eller ikke. Tror det har mest å gjøre med hvem man er, og hvem den andre personen er ift. hvem man sjøl er. Har man investert nesten alt man er i stand til å investere, vil et fall føles hardt. Og særlig hvis man har enorme forventninger til at samvær med den man dypt, dypt elsker, nesten hele tida vil være en slags nesten-euforisk tilstand. (Nå vil jeg vel tro at fullt voksne sjelden har en så urealistisk forventning, men jeg er enig med Metatron1985 i at Hollywood og ukebladfortellinger har mye skyld i evt. slike forvetninger. Derfor er vel tenåringer og svært unge voksne antakelig mer rammet av denslags )

Så klart er det mindre av dette blant de eldre siden man i større grad mestrer sitt eget følelsesliv, i tillegg til at alle disse horomonene heldigvis roer seg markant. Jeg drar kun frem de ekstreme eksemplene for å tydeliggjøre tendenser, men virkeligheten er som du sier straks mer subtil.

Jeg tenker også på en måte hvor alle de ulike delene skilles fra hverandre, men i realiteten er det en stor herlig lapskaus. Det jeg prøver på er å identifisere ingrediensene til denne og hvordan mer av en ingrediens vil påvirke det enkelte forhold. F.eks. det å være i lag med noen fordi de trenger forholdet og støtten, men man selv ikke får noe ut av det = et tilfelle som inneholder markant mer av visse typer kjærlighet enn andre.

Uten at jeg har noe særlig praktisk erfaringsgrunnlag å lene meg på, dette er stort sett bare tanker som hjernen min har marinert seg i grunnet mangel på noe bedre å ta seg til. Selv om det skal sies at jeg er i overkant glad i å observere andre.

[Lilja]

neh, jeg tror ikke det er mer vondt for de som tror på det åndelige å miste kjærligheten i sitt liv.

Veldig enig med deg!!

Dersom man tror på et åndelig aspekt i tilværelsen er man jo nesten nødt til å gå ut i fra at dette gjelder for alle, også for dem som ikke tror. Man kan jo ikke si at Jeg er så åndelig at jeg består av både kropp, sjel og ånd, mens du har bare kropp ?

I mitt hode blir dette det samme som å si at jeg er bittelitt bedre enn deg
og det vil jeg ikke være med på!

[HappeTittenTooYouNow]

I alle mine "lovestories" har bare ikke sjelen hengt helt med.

Kjærligheten for meg var bare så forbannet oppskrytt.
Jeg har vært gift 2 ganger. (Fortsatt Ugift.), og hatt en god del kjappe forhold..
Jeg må ha vært kav gæ'ærn iogmed at jeg ikke var kapabel til holde fast med ei jente..
3 barn, og snart 2 barne-barn er resultatet av mine rotløse forhold til nå....
Jeg hadde helt mistet troen på at "kjærligheten" i det heletatt eksisterte, og at jeg var totalt ute å syklet mentalt ang. den store kjærligheten helt til jeg snublet over DamaTeHappe..
Da merket jeg at sjelen, det åndelige og kroppen "kicket" inn samtidig..
Jeg følte kjærligheten for første gang..
Jeg føler den fortsatt etter 9 år med samme kvinnfåLk.

Konklusjonen. Graden av å Elske noen justeres automatisk. Ikke tving deg til å elske noen, føler du ikke stort, så hold på til dere ikke gidder mer. Det går ann å leve med, lage barn, gifte seg uten å elske. Men avslutt forholdet i god tid, før forholdet blir en plage. Bedre å takke for et godt fellesskap, og adskilles som venner, enn å tvinge på dere et lissomforhold som er dømt til undergang og den krigerske stemningen i ettertid. "Snu i god tid".

Men min sannhet, trenger ikke å være lik for deg.


Happe...