Fra min barndom og til den dag idag har jeg hatt ut av kroppen opplevelser 4 ganger (jeg er sikker på at jeg har hatt det flere ganger, men jeg husker ikke når, hvor osvosv..) De 4 gangene jeg har hatt ut av kroppen opplevelser har jeg hatt dem i forbinnelse med angst eller når jeg har hatt vondt. To i barndommen og to når jeg gikk på ungdomskulen. Jeg husker dem fra barndommen mye bedre enn de fra ungdomskulen, noe jeg synes er litt merkelig siden jeg er 18 år. Men men.
Når jeg var på den alderen hvor man mast tennene, husker jeg at jeg låg på golvet på badet og grein. Jeg grein å grein å grein, fordi det gjorde så vondt. Jeg låg på rygg, men har ingen minne om hvor jeg ser opp i taket eller rundt meg. Jeg ser ned på meg selv og jeg er helt rød i fjeset, jeg ser også tannen som er løs.
Den andre opplevelsen fra barndommen min
Jeg husker jeg våknet opp om natten fordi det lynte og tordnet ute. jeg klatret ned fra etasjesengen min, og jeg kjenner de varme føttene mine treffe det iskalde golvet. Jeg ser ut vinduet på rommet mitt, og jeg sverger det lynte non stop. Det lynte sikkert fire fem gange før braket kom, også lynte det 4-5 ganger før braket kom igjen og sann fortsatte det. ( jeg har spurt mange som er eldre enn meg, mamma osv om det lynte slik den måten, alle bekrefter det) Jeg ser fremover mot døren til rommet mitt og jeg går ut i gangen og står der i noen minutter. I det jeg går ut ifra rommet, husker jeg ingen ting fra mine øyne, men at jeg "står" i trappen og ser på meg selv. jeg har på meg en lys nattkjole, og bare står der og ser meg omkring. i det jeg begynner å grine, kommer jeg til bake i min egen kropp. Tanten min roper meg inn på rommet hennes og jeg legger meg hos hun. etter denne opplevelsen føler jeg at når det torner og lyner ute, så er det liksom kun meg og de jeg er med som er igjen på jorden. jeg føler meg liten og ensom.
Den 3 gangen var i 9. klasse. Jeg har jo seffølgelig vært så uheldig å fått plass midt i klasserommet. Bare for å beskrive klassen, så var det nok ingen vikarer som ville ha oss. vi var kjent for å være den jævligste klassen på hele ungdomskolen. VI VAR GRUSOME, hvertfall. Jeg fikk ofte angst i klasserommet. (en grunn til at jeg skulket mye av ungdomskulen) Jeg beskrev angsten min som om jeg tok på meg en bobble på hodet . Ja det var delvis rett, men jeg hadde også ut av kroppen opplevelse(r), hvor jeg står bak meg selv og ser ned på meg selv. Jeg sitter med hodet ned i pulten, jeg sitter å tegner i boken. Jeg husker jeg hadde på meg en hvit jakke, og hadde lyst hår. ( farget håret mye på den tiden) Men jeg husker også fra "min kropp" den dagen, hvor jeg har denne boblen min på hodet. Jeg hører masse bråk, og då mener jeg masse bråk. Men det er en stemme som er ekstra høy, og det er læreren sin stemme. Ordene hennes kom inn gjennom boblen og jeg hørte ordene klart. Problemet var bare at det gikk inn det ene øret og ut igjen det andre. Klassens stemmer ble bare "bneiownfowe..." Når skoleklokken ringer, kommer jeg tilbake til meg selv. etter denne opplevelsen liker jeg meg ikke i større mengder med folk om det er på kjøpesenteret eller i klassen.
Siste klare minne jeg har var når jeg gikk i 10. klasse. Jeg gikk da på en spesial skole for ungdommer som trenger tettere oppfølging osv osv. (problemungdom) Så når jeg gikk der hadde vi en dag i uken hvor vi jobbet istedenfor å være på skolen. Jeg liker jo barn og har to lillebrødre som på den tiden gikk i barnehagen jeg jobbet i. Men siste gang jeg var der (pga angsten, nektet jeg å dra tilbake dit) så sitter jeg å tegner med to jenter. Jeg pleide alltid å tegne etter frokost fordi det var det jeg var god på og jeg visste ikke helt hva jeg skulle finne på med ungene heller. Så jeg sitter jo der og tegner med de 2 jentene helt til dem finner ut at de vil heller leke med noe annet. Så de går, mens jeg sitter igjen der og tegner i min egen lille boble. Seffølgelig var det litt ekkelt der og da, men det gikk jo fint og jeg tenkte ikke noe mer på det. Når jeg kommer hjem og skal ligge meg, har jeg plutselig ett helt annet minne av hva som skjedde. Jeg "sitter" på benken hvor de andre ungene spiser ( Som var få, siden mange var ferdig å spise) og ser på meg selv sitte der ensom og tegne. Når jeg ser dette begynner jeg å gråte, fordi jeg følte det var slik de som jobbet der såg på meg. at jeg hadde blitt lagt merke til og at jeg ikke gjorde noe. Jeg begynte og hyperventilere og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.
Jeg går 1 året om igjen på vidaregående, og jeg skal bli vernepleier når jeg blir stor. Til neste år skal jeg gå på barn og ungdom, og da må man ut i praksis i barnehage. Jeg vet jeg kommer til å lære meg hva jeg skal gjøre osv. men jeg gruer meg skikkelig mye til lærlingtiden og når man skal ut i praksis, fordi jeg fremdeles ikke har kommet over det jeg opplevde. Jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med hvordan jeg kan oppleve ut av kroppen opplevelse som er posetiv og kontrolerende. Slik at angst følelsen helst går ann å kontrolere. Jeg har hatt angst både før og etter de 2 siste opplevelsene, men har ikke minne om at jeg har hatt ut av kroppen opplevelse av den grunn. men jeg har sett meg selv flere ganger, det er jeg sikker på. hvor, når og hvorfor vet jeg ikke.
Jeg håper dere kan gi meg ett svar på det jeg lurer på! Eller hvertfall dele deres historier om dere har hatt noen! Tusen takk på forhånd !
. Jeg har aldri hatt en UKO uten at jeg har villet det selv, men jeg kan godt tenke meg at det kan være en skremmende opplevelse. 
