Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Savn, frustrasjon og åndelig tro

[FFlower]

Hei alle sammen! (Vet ikke helt hvilket tema dette hører til)

I det siste har jeg slitt en god del med savnet av farfaren min som døde i 2004 (jeg gikk da i 4.klasse). Jeg har i ettertid blitt fortalt av familie at vi hadde et veldig spesielt bånd som egentlig ingen helt forstod. Jeg har to eldre brødre men de ble ikke vist den samme kjærligheten (han var så klart glad i dem) men de knyttet ikke det samme båndet. I etterkant av døden hans var det rart som vanlig at han ikke lenger var til stedet. Men det er først nå "sliter".

Jeg har vært i kontakt med han gjennom medium, og jeg vet med meg selv at han er rundt meg. Jeg tror noe av frustrasjonen jeg bærer er fordi jeg vet dette, men ikke kan ha direkte kontakt, prate med han og ta i mot kjærligheten hans. Jeg har et så stort ønske om å være så knyttet til en person som ikke er min forelder (det er jo en helt annen ting i forhold til det jeg og farfar hadde). Jeg tenker på han flere, sikkert tusen ganger om dagen og jeg tenker på hvordan det ville vært å besøke han, fortelle om livet, be om råd og synge med han.

Egentlig måtte jeg bare få det ut fordi følelsen er så ekkel og frustrerende. Jeg har jo tidligere spurt dere om hvordan jeg kan få kontakt, men jeg har virkelig prøvd og vet med meg selv at det mest sannsynlig ikke vil gå. Redselen min for det ukjente er alt for stor selv om jeg har et intenst ønske om å kommunisere. Jeg har jo prøvd visse ting, som å be han flytte på en mynt osv. men det skjer bare ikke, enda dette er noe som absolutt ikke skremmer meg men som ville gitt meg en betryggende bekreftelse. For jeg trenger han virkelig, jeg trenger å VITE at han er rundt meg og jeg håper så inderlig han er en av mine hjelpere.

Jeg har lenge slitt psykisk, og tidligere fått blant annet diagnosen depresjon som nå kommer i perioder som er veldig ille og ellers bra. I de dårlige periodene mine er den åndelige troen min veldig viktig, spesielt troen på min farfar som for meg er en slags engel og for meg den "høyeste" om dere skjønner hva jeg mener.

HVA KAN JEG GJØRE?

[LilleHeksepusen]

Jeg skønner på en måte hvordan du har det, men ikke helt Faren min døde i 2008 og jeg var lenge lei meg, jeg gråt meg ofte i søvn. Folk sa at jeg måtte glemme han, men det ville jeg ikke. Ettervert gikk det bedre. Jeg hadde venner som var ekte den gangen som støttet meg og hjalp meg igjenomm sorgen. Jeg vet jo ikke om Du har Gode venner, men jeg er nesten sikker på at du har. Jeg tror at farfaren din er med deg uansett hvor du går. Han er iallefall i hjertet ditt og det kan ingen ødelegge Jeg vil gjerne hjelpe deg med sorgen din. Kansje det blir lettere. Jeg virkelig føler meg deg.

[FFlower]

Åå, tusen takk! Det er så koselig når folk viser støtte!

Jeg har mange gode venner og uten dem vet jeg ikke hva jeg hadde gjort!

[Arven]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde det akkurat sånn da jeg mistet moren min. Sorg er forferdelig ! Døden er så endelig fra dette livet og vi blir så maktesløse. Døden er vel en av de få tingene vi mennesker ikke greier å forandre. Og ingen følelse er så ille som nettopp maktesløsheten. Følelsen av å være villig til å gjøre hva som helst for bare ett møte til.
Jeg tror ingen følelse kan rive et hjerte så i filler som det.
Det høres ut for meg som du (slik det var for meg) har kommet inn i en ond sirkel du ikke greier å komme ut av. Hvor sorg og savn blir det eneste som fyller dagen.
Om du får mer kontakt med bestefaren din vet jeg ikke. Jeg fikk mer kontakt med min mor når jeg endelig brøt ut av sorgen. Akkurat som om hun ikke ville gi meg noe som kunne rive opp såret mer så lenge jeg selv holdt det så åpent.
For det er slik. Sant og smertefullt. Det er bare du selv som kan gå ut av sorgen. Andre rundt deg kan gi deg råd men veien må du gå selv. Det er i dette livet ligger.
Jeg er sikker på at bestefaren din følger med deg. Om han er en hjelper eller ikke, vet jeg ikke, men kjærligheten blir ikke borte selv om døden deler oss. Han vil helt sikkert se deg lykkelig. Se at du tar vare på livet, nyter det så godt du kan og fyller det med ting som gir deg glede.
Og så kommer jeg til det som er så vanskelig men som er så nødvendig. Du må slippe taket og la bestefaren din få dra ! Jeg sier ikke at du skal glemme men hvis du skal greie å leve, må du greie å akseptere at han er borte. Jeg følte at jeg ikke kunne gi slipp for det ville være et slags svik mot henne. Jeg turte nesten ikke smile eller la meg begeistre av noe fordi jeg var redd for at hun ville tro at jeg ikke var glad i henne lenger, hvis jeg ikke sørget voldsomt. Dette er en naturlig følelse men det stemmer jo ikke. Kjærligheten dere i mellom vil leve videre og han er med deg i hjertet.
Å gi slipp er vanskelig. Jeg sto forran bildet til moren min og fortalte henne at jeg elsket henne men at hvis jeg skulle greie å leve, så måtte jeg la henne dra. Jeg takket henne for alt vi hadde sammen også ba jeg henne dra videre, men at jeg håpet hun ville se innom meg i ny og ne og gi meg tegn på at hun fulgte meg. (og det gjør hun )
Det var vondt og tårevått men samtidig en veldig lettelse. I tiden etterpå gikk jeg stadig tilbake inn i sorgen og da minnet jeg meg selv på, gjerne høyt, ritualet mitt, at jeg hadde sagt farvel og at jeg nå skulle la sorgen ligge og begynne på reste av livet mitt.
Det ble lettere etterhvert som dagene gikk.
Jeg tenker på henne hver dag og har noen dager innimellom hvor savnet er sterkere men det gjør ikke vondt på samme måten lenger.
"Tiden leger alle sår" er en klisje men den gjør faktisk det. Den gjør tingene lettere å bære.
Jeg håper du greier å gi slipp. Jeg håper inderlig det. Du er ung og har så mye liv du skal leve og det er umulig å leve et godt og langt liv med et åpent sår i hjertet!
Klem

[Nephandi]

Jeg foreslår at du skaffer deg en notatbok, i denne kan du skrive brev til bestefaren din. Han er rundt deg så han får med seg det du skriver, og han kan fremdeles sende deg kjærlighet, og det er jeg sikker på at han også gjør. Imidlertid hvis du skriver ned dine tanker til ham så får du noe fysisk å holde, men mer tangbile ting enn om du bare snakker ut i luften. Jeg tror at bestefaren din hører deg, men vi er fysiske vesener så det kan ofte være godt å ha denne fysiske tingen for komunikasjonen.

[LilleHeksepusen]

Det er fint at du har gode venner! Du er heldig!! Jeg synes du burde gjøre som Nephandi sier. Det var en veldig god ide!!

[FFlower]

Tusen takk for alle svar!

Arven: Du har nok helt rett. Jeg føler liksom ikke at jeg gir farfar den "roen" når jeg er i den boblen jeg er nå. Jeg får en skyldfølelse når jeg tenker tanker om at jeg vil få fysiske tegn osv fordi jeg vil ikke kreve noenting. Samtidig er bærer jeg jo en redsel for det ukjente og det er nok dette han tar hensyn til. I tillegg kan det jo hende han har prøvd da ønskene mine har vært på sitt sterkeste men at jeg ikke har åpnet meg nok til å observere det. Jeg skal prøve å gi slipp på frustrasjonen og heller tenke på at jeg har han rundt meg, både som ånd og i hjerte. Tusen takk.

Nephandi: Ble veldig glad da du skrev det. Jeg har tidligere skrevet to notiser rettet til han, hvor jeg den ene gangen ba om litt hjelp og faktisk fikk tegn på det bare minutter senere. Så jeg tror jeg skal begynne med det igjen når jeg har noe jeg vil si til han fordi jeg tror som du sier at det gir et sterkere signal og vil gi meg en bedre følelse av at jeg får sagt og formidlet det jeg vil si. Når jeg liksom "tenker" til han føler jeg liksom ikke at det var til noen nytte og jeg tror det er som du sier fordi vi er fysiske vesener.

LilleHeksepusen: Ja, jeg er veldig takknemlig for det! Og helt enig, det var en kjempe ide!

[Mei987]

Selv om jeg ikke har vært så dypt inni sorg som dette. Skjønner jeg hvordan du har det til en viss grad. Eneste gode rådene jeg kan gi er at hvis du har noe som tilhørte din Farfar, kan du la det stå/ligge på nattbordet ditt. La energiene hans flyte rundt deg og tenk på de gode minnene dere hadde sammen. Beste bote middel på sorg syns jeg,selv om det er tungt. Jeg mistet ene fadderen min i fjor for den kreften. Hun var som en søster for mamma og de hadde kjent hverandre i over 40 år.

Men etter begravelsen lagde jeg min egen minne stund, hvor jeg hadde ett bilde av henne på et lite bord. To hvite lys, en sang om kjærlighet til den du er glad i også. Bare sa jeg og "snakket" på en måte til henne, att hun skulle få en trygg reise inn i lyset. Jeg kunne merke henne da. Hun har også besøkt meg i noen drømmer og sagt at hun har det veldig bra der hun er. Og at jeg ikke trenger å bekymre meg.

Jeg tror denne metoden kan fungere for å kontakte din Farfar også. Bruk en sang som han likte å høre på tenn to hvite lys også bare forteller du hvordan du har det. Tro meg det hjelper innmari mye på sorgen og utryggheten som følger med. Klart i starten når vi fikk telefon om att hun var død? Det var uvirkelig, hun har liksom alltid vært der for meg gjennom oppveksten. Men sånn er det nå en del av livets veier så starter på ny.