Fakta, teori & skepsis ⇒ Et samfunn uten mening

[Moonstone]

Noen som kjenner seg igjen her?
http://www.olsholt.no/works/wtemp.php?page=ego

[Flawelli]

Du kan også ta med at vi er livredde for ansvar... Det er så mye tryggere å fokusere på BMI tilbud på sats og at trening kan redde verden, enn og tørre å engasjere seg og kansje bli flyktinge guide.

Det er ikke så ille og like trening, det er ikke det som er pointet. Pointet er at vi har blitt en gjeng som konsekvent velger trygt og har blitt livredde konsekvenser, uten og kansje se at det ikke alltid er et negativt utfall. Desverre er grunt og trygt og blablabla som har erstatet mye eventyrlyst guts og mot....
Satt på spissen

Flawelli

[ludoburgero]

Stop making sense!

Samfunnet har alltid vært i endring. Livet er en serie av endringer.
Ting forandrer seg. Det kan se ut som det går i oppløsning nå; total oppløsning.
Menneskene tar ikke ansvar på samme måte som før.

Problemet er at grådighet, komfort og liten ansvarsfølelse lar seg ikke kombinere.
Det hele er i ubalanse. Hvem skal betale prisen og hvem skal rydde opp?

Sånn, der har jeg definert problemet så kort og konsist jeg klarte.
Vi er en gjeng med nytelsessyke individer, sånn generelt sett, som er opptatt av oss selv. Først bryr vi oss om det elementære; tryggheten, behovene, den økonomiske tryggheten. Så bikker det over i statusjag og grådighet - mye vil ha mer. Når dette igjen blir kjedelig og hverdags, så begynner psykopaten i oss å luske. Det er da kontrollbehovet melder seg:

Makt over andre mennesker, og følgelig forsvinner selvbeherskelsen.

Det er et fåtall av oss mennesker som klarer å holde bakkekontakten hvis vi får det for bra.
Amused to death, som også en annen stor favoritt blant mine sa... og titulerte plata si.

Nå har vi to valg i 2011: Fremskynde undergangen for menneskeheten - eller gjør alt vi kan for å forlenge livet slik vi kjenner det, og ta vare på hverandre. Det finnes for stor tillit til myndigheter og systemer. Kunstige skiller opprettholdes mellom de som har makten og folket.
Tenk heller selv og dropp massemediene. Gå i deg selv og spør hva du kan gjøre for deg og dine.

Foruten å skaffe deg det siste og beste av unyttige ting, da. Men det er jo gøy det også.
Handler vel om balanse.

[Moonstone]

Mange kjenner seg nok igjen i denne:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedgj%C3%B8ring

[jeditrond]

Mange kjenner seg nok igjen i denne:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedgj%C3%B8ring

Jepp Har nokså lenge følt meg litt utenfor det gode selskap og trives med det egentlig. Jeg går mine egne veier uten å plage andre og går tildels for mye(?) i meg selv til tider

[Moonstone]

Mange kjenner seg nok igjen i denne:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedgj%C3%B8ring

Jepp Har nokså lenge følt meg litt utenfor det gode selskap og trives med det egentlig. Jeg går mine egne veier uten å plage andre og går tildels for mye(?) i meg selv til tider

Jeg også, men det kjipe er at systemet ikke er lagt opp til sånne som oss, men det gode selskap.
Og selvom vi mentalt har fjærna oss og fått det bedre, så er vi fremdeles nødt til å følge systemet i jobbersammenheng,skole osv.
Det er da fremmedgjøringen kjennes, ikke hjemme eller med likesinnede venner.
Jeg liker Marx filosofier på dette område, den harmoniserer med egen forskning og erfaring på område.
Jeg har en følelse av at fler og fler opplever dette her, at de ikke kjenner seg igjen i normene og instutisjonene fra gammelt av, og føler seg fremmedgjort og at systemene mangler mening og innhold..

[jeditrond]

Mange kjenner seg nok igjen i denne:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedgj%C3%B8ring

Jepp Har nokså lenge følt meg litt utenfor det gode selskap og trives med det egentlig. Jeg går mine egne veier uten å plage andre og går tildels for mye(?) i meg selv til tider

Jeg også, men det kjipe er at systemet ikke er lagt opp til sånne som oss, men det gode selskap.
Og selvom vi mentalt har fjærna oss og fått det bedre, så er vi fremdeles nødt til å følge systemet i jobbersammenheng,skole osv.
Det er da fremmedgjøringen kjennes, ikke hjemme eller med likesinnede venner.
Jeg liker Marx filosofier på dette område, den harmoniserer med egen forskning og erfaring på område.
Jeg har en følelse av at fler og fler opplever dette her, at de ikke kjenner seg igjen i normene og instutisjonene fra gammelt av, og føler seg fremmedgjort og at systemene mangler mening og innhold..

Jo du har rett i at systemet ikke liker oss ift. at man må ha penger for å klare å leve mer eller mindre, evt. melde seg helt ut av samfunnet og bosette seg på snaufjellet i ei gamme. Sistnevnte er ikke helt meg, men tror fler og fler føler seg misfornøyd med arbeidssituasjonen sin i tiden fremover og at det går mot endringer her også ifm. "oppvåkningen". Den økonomiske situasjonen i verden tvinger jo frem endringer uansett hvor mange propper de setter i den lekke demningen

[ludoburgero]

Systemet ikke liker oss, og systemet ikke er lagt opp for oss...

Beklager at jeg ler, gutter - det er faktisk ikke vondt ment i det hele tatt - men er jeg den eneste som tenker at et system som da faktisk "var lagt opp for oss" eller "liker oss" hadde vært omtrent det samme?! Det er jo nettopp deres/vår distansering fra systemet som gir rom for selvstendig tenkning og brudd med disse mange meningsløse, strømlinjeformede "etappene" i samfunnet...

Hadde det ikke vært for at man tok seg tid til seg selv (vel, eller "ble skjøvet bort" om man vil se det slik), så hadde man jo bare gitt seg i kast med "Sånn går nu dagan"® selv.
Valgene er ikke så mange andre enn som så. Eller hva sier dere?

Det er jo nemlig når likesinnede finner hverandre at idioti oppstår.
Kanskje litt sneversynt med vilje nå, men jeg setter det på spissen - for i bunn og grunn mener jeg dét at; hvis et system der rom for mangfold finnes, så vil det alltid dannes grupperinger. I alle grupperinger vil "det kollektive" overta. Det er derfor viktig å etterstrebe en god balanse mellom refleksjon og karakter, der prinsipper og det å løsrive seg fra dem må gis like mye vekt.

Livet er jo så mye mer enn bare "meg og dem" eller "oss og dem" eller "alle sammen" eller "alle alene". Det er jo alt dette og mere til, og uansett hvordan vi ser på det så har vi alle våre fellestrekk og særtrekk. Vi er alene og vi er sammen, noen ganger mer enn andre

Sannheten, hva er den? Annet enn at samfunnet er dynamisk og alltid under forandring?
Noe vil stå stille, og noen vil ta utbytte av det. Noe vil gå videre, og noen vil ta utbytte av det også. Noen vil alltid regjere og herske over andre, mens andre vil alltid la seg regjeres og herskes over. Makt vil alltid korrumpere, men folket må alltid aktivt kjempe for å ta makten tilbake.

Det er en evig runddans i hele greiene, og vi tilhører alle samme plattform, og samme verden.
Selv om vi har alle våre egne lille universer der ingen andre hører hjemme også.

Balansen er det som er vanskelig å holde på til enhver tid, for det kan bli for mye i den ene retningen eller for mye i den andre, og det krever alt annet enn apati for å gjøre noe med det.
Demokratiet fungerer for eksempel ikke uten at folk protesterer, demonstrerer og "kupper" makta tilbake noen ganger. Et passivt demokrati er ikke noe demokrati i det hele tatt. En annen ting er det å synse, filosofere og mene ting - en annen sak er å ta det ut i handlinger, for eksempel ved å inspirere og skape holdninger. I siste instans kan man jo bli politiker selv for å virkelig få gjort noe med det man plages over. Eller leder for en gruppe hvis man ikke føler det er nok å lede seg selv alene gjennom livet. Men når alt kommer til alt så er vi ganske like alle sammen, det er bare at vi opplever de samme tingene til forskjellige tider og steder.

[jeditrond]

Le i vei, ler selv jeg Jeg kan ha formulert meg litt dårlig, deler av systemet/samfunnet lar meg jo gjøre som jeg vil innenfor lovens grenser. Og du har helt rett ludoburgero at det er en til tider vanskelig balansegang mellom å delta med likesinnede og å gå sine egne veier For min del dras jeg veldig mot å gå mine egne veier når det blir for "sosialt", da må jeg ha noen dager med ensomhet og grubling før jeg føler for å ha noe med mennesker utenfor familien å gjøre

[Moonstone]

Beklager at jeg ler, gutter - det er faktisk ikke vondt ment i det hele tatt - men er jeg den eneste som tenker at et system som da faktisk "var lagt opp for oss" eller "liker oss" hadde vært omtrent det samme?! Det er jo nettopp deres/vår distansering fra systemet som gir rom for selvstendig tenkning og brudd med disse mange meningsløse, strømlinjeformede "etappene" i samfunnet...
Hadde det ikke vært for at man tok seg tid til seg selv (vel, eller "ble skjøvet bort" om man vil se det slik), så hadde man jo bare gitt seg i kast med "Sånn går nu dagan"® selv.
Valgene er ikke så mange andre enn som så. Eller hva sier dere?

Enig mann.
Det er når folk distanserer seg fra det strømlinjede samfunnet at steg blir tatt, ny informasjon sanket, nye retninger kan oppstå, sånn har det alltid vært.
Men det kjipe er når man føler at samfunnet IKKE ØNSKER det utbryterne har å komme med.
Sauene ønsker bare trygghet og det å følge, ikke å stoppe opp å tenke, for DET er farlig det.
En idealist ønsker å ytre sine meninger, se resultater, bidra til forrandring, men ting har det med å forrandre seg alt for sent, det tar TID med omstilling og nye ideer synker inn i samfunnets fellesbevissthet tregt pga de gamle normene tviholder.
Jeg kan forstå frustrasjonen til idealisten som ikke får opplevd sin visjon i sin levetid.
Det med å føle seg fremmedgjort i sitt eget land er også noe jeg kjenner meg igjen i, både idealistisk, spirituelt og i arbeidsmarkedet, både i jobbvalg og mentalitet på arbeidsplasser.
Det tar på å ikke kjenne seg igjen i noe som helt i en jobbhverdag, verken i selve arbeidet som utføres eller i mentaliteten til de man arbeider med.
Alle som lever såkalte Alternative liv vet hvordan dette er.
Man er mentalt ikke in sync med den kollektive bevisstheten i et samfunn, man deler ikke lenger samfunnets samlede etikette, normer, tro, idealer osv, men må fremdeles ferdes i systemene i dagliglivet, som man mentalt forlot for å overleve, noe som er frustrerende for mange..

[ludoburgero]

Men det kjipe er når man føler at samfunnet IKKE ØNSKER det utbryterne har å komme med.

Grunnen til dette er jo nettopp at "samfunnet" (vi må ikke glemme at dette også er folk som oss, men at vi generaliserer nettopp på grunn av fremmedfølelse eller simpelthen følelsen av identitet) består av så mange ønsker, hvor alle mer eller mindre innretter seg og aksepterer at noe bare er ment å være gjengs slik at det skal gagne folk flest.

Da blir det jo et slags kunstig press, ikke bare fordi alle (ja, jeg mener absolutt alle) innretter seg til en viss grad basert på overbevisninger og holdninger og tradisjoner.

Sauene ønsker bare trygghet og det å følge, ikke å stoppe opp å tenke, for DET er farlig det.

Ja, men du kaller det sauene. Jeg kaller det folk. Vi er alle utstyrt med et behov for å føle trygghet, men noen er mer reflekterte enn andre og skjønner det å skille mellom reell trygghet, faktiske behover - og oppkonstruerte behover (markedsføring, o.l.) og falsk trygghet (overvåkning, lån, putt inn så mangt her etter hva som faller i smak).

Jovisst virker det tilsynelatende som det er en mangel på å stoppe opp og tenke... men så må man tenke etter selv: er dette bare en følelse man selv går med fordi man distanserer seg fra grøten/massen? Eller er det et reelt problem fordi man kjenner mange idioter, siden man kan uttale seg sånt? Og igjen; kan det i mange tilfeller bare ha med miljøet en befinner seg i at en går med disse inntrykkene eller følelsene? Er virkelig "folk flest" dumme, eller er det mer korrekt å si at folk flest virker dumme som en masse, men at de kan alle likevel være like reflekterte som oss selv?

Det kan jo tenkes at vi selv også inngår under betegnelsen folk.
Vi alle offere for slike betegnelser

En idealist ønsker å ytre sine meninger, se resultater, bidra til forrandring, men ting har det med å forrandre seg alt for sent, det tar TID med omstilling og nye ideer synker inn i samfunnets fellesbevissthet tregt pga de gamle normene tviholder.

Enig - men nå forsvinner nok en gang skillet her, synes jeg. Du sier at dette er en idealists ønsker - men samfunnet... samfunnet? Det påvirkes bare av flokkfølelse, og samfunnet er en virtuell betegnelse hvis vi først begynner å gå inn på hvert eneste menneskes tanker og meninger. Da har man allerede dissekert betegnelsen samfunnet, så det er ikke rart det tar tid å "samkjøre" alt dette. Og da har man jo bare gjort en idealists genuine og unike idéer til allemannseie... skjønner? Det er jo det samme som har skjedd med det meste. Mye oppnår et popularitetsnivå uten sidestykke, slik som at det engang var forbeholdt sjømenn her til lands å ha tattoveringer. Nå er det uvanlig å ikke ha en. For å bare ta ett lite eksempel.

Jeg kan forstå frustrasjonen til idealisten som ikke får opplevd sin visjon i sin levetid.
Det med å føle seg fremmedgjort i sitt eget land er også noe jeg kjenner meg igjen i, både idealistisk, spirituelt og i arbeidsmarkedet, både i jobbvalg og mentalitet på arbeidsplasser.

...men er ikke nettopp denne frustrasjonen samtidig også en del av drivkraften..?

Det får da visserlig idealisten til å fortsette med sine distanserte tanker, kanskje ikke upåvirket fra massens store press, men tvert imot inspirert til å se hvilke forandringer han vil ha?

Det tar på å ikke kjenne seg igjen i noe som helt i en jobbhverdag, verken i selve arbeidet som utføres eller i mentaliteten til de man arbeider med.
Alle som lever såkalte Alternative liv vet hvordan dette er.
Man er mentalt ikke in sync med den kollektive bevisstheten i et samfunn, man deler ikke lenger samfunnets samlede etikette, normer, tro, idealer osv, men må fremdeles ferdes i systemene i dagliglivet, som man mentalt forlot for å overleve, noe som er frustrerende for mange..

Jeg tror vi alle er "skapalternative", selv den mest ihuga Jens Midhelmaadig Jensen.
Forskjellen er bare at noen fremdeles bader i livmora av vuggende, dyssende trygghet, og blir nummen i hele tankegangen og kanskje går direkte derfra til apati om noe skjærer seg... for å si det på den måten... mens andre fortsetter å streve med å finne seg selv i en verden der alt virker fremmed, mens det kanskje går direkte derfra til lykken over å være et unntak om noe går godt..?

Skjønner du sammenligninga?

Selv har jeg stor sans for å finne bindende ledd, da det også er naturlig å føle trygghet som å søke utfordringer og annerledeshet. Forandringer er noe som skjer hele tiden. Livet er dynamisk, og vi kan alle gjøre vår påvirkning. Én ting er for eksempel å enes eller samles om meninger; neste steg kan kanskje være å ikke bare forbli med "aksjoner" som facebook-grupper, foraer på nettet, men å faktisk treffes og få utrettet noe ordentlig med sine hensikter.

Men vet man alltid hva man vil da?

Personlig kan jeg nok si at de tingene jeg feiler mest med i "Systemet" er det å noen gang ha fått meg en ordentlig utdannelse og en bra betalt jobb. Dette kan jeg ta på min egen kappe fordi jeg nettopp var for opptatt med å gjøre ting jeg heller foretrakk som ikke engang hadde noe for seg, og så har jeg alltid hatt litt problemer med motivasjon og selvdisiplin (på enkelte områder, vel og merke). Der jeg har feilet her, er at jeg for eksempel ikke noensinne har hatt noen lån, men likevel ikke har hus. Det har bydd meg imot å være en del av gjeldsslavesystemet, men jeg må jo en gang? Eller må jeg ikke? Det er jo noe jeg vil ha - jeg vil ha et eget hus... noe jeg kan kalle mitt... (etter 40 år?)

Så kan jo jeg også si at jeg er dum som ikke følger systemet til punkt og prikke.
Men jeg kan jo ikke være tverr hvis jeg ikke har noe grunnlag for det heller.
Det jeg kunne gjort var å gått omveier eller faktisk snarveier for å finansiert et hus. Jeg kunne satt av tid (og motivasjon) for å få meg en så godt betalt jobb at jeg slapp å låne - selv om det er så og si umulig... iallefall vanskelig... men alt dette krever hardt arbeid, uansett. Det krever ikke minst et oppgjør med seg selv.

Igjen føles dette som et press for meg fordi "det skal være sånt" at folk har hus og bil og unger.
Samtidig er det også reelt sett ønsker fra meg å ha det, men ønsket om lån er ikke stort nok for øyeblikket - og iallefall har det ikke vært det når jeg har vært alene. Bil har jeg aldri hatt behov for, men hvis ønsket mitt om å få barn blir mer gjeldende og eventuelt min kjære også skulle ville det, så måtte jeg tatt et ordentlig skippertak og både fått på plass et huslån, en bedre betalt jobb, sertifikatet - og bil - fordi det forventes av samfunnet man lever i.

Og da kommer det jo til nettopp det; skal man ha det vanskeligere med vilje for å oppleve mer individuell frihet? Når alt kommer til stykket, så er det jo nemlig snakk om prisen man må betale, og ikke minst prioriteringene. Alle må regne med å måtte prostituere seg litt, gjøre ting de ikke liker, for siden å få det som de vil. Selge sjelen sin til Satan, kan man vel også si.

...men hva er gevinsten, og er dette noe jeg ønsker å delta i?

[ludoburgero]

Le i vei, ler selv jeg Jeg kan ha formulert meg litt dårlig, deler av systemet/samfunnet lar meg jo gjøre som jeg vil innenfor lovens grenser. Og du har helt rett ludoburgero at det er en til tider vanskelig balansegang mellom å delta med likesinnede og å gå sine egne veier For min del dras jeg veldig mot å gå mine egne veier når det blir for "sosialt", da må jeg ha noen dager med ensomhet og grubling før jeg føler for å ha noe med mennesker utenfor familien å gjøre

Der er vi nok like. Jeg trenger tid for meg selv, men nå har jeg vært alene veldig lenge så nå har jeg atter en gang behov for å utfolde meg mer sosialt og sammen med kjæresten.
Hvis behovene melder seg, søker jeg meg alltid til havet for litt sinnsro. Det har alltid vært slik.



Samfunnet krever sitt, kan man nok si, men ønsker man å ikke være en del av samfunnet er det til dels mulig også. Man kan enten forme sin egen lille kultur, eller man kan flytte sammen med noen til pokker i vold for å starte et helt nytt og annerledes liv, og så frukter av det man allerede eier og har. Ikke mange tenker slik; de fleste tenker bare bruk og kast og "livet varer ikke evig".

Livet kan vare så evig man bare vil selv, så lenge man legger til rette for fremtidige generasjoner.
Fremtiden tilhører våre etterkommere, men dette er The Century of Self, så "ingen" bryr seg...

...og "alle" klager på det samme

[jeditrond]

Le i vei, ler selv jeg Jeg kan ha formulert meg litt dårlig, deler av systemet/samfunnet lar meg jo gjøre som jeg vil innenfor lovens grenser. Og du har helt rett ludoburgero at det er en til tider vanskelig balansegang mellom å delta med likesinnede og å gå sine egne veier For min del dras jeg veldig mot å gå mine egne veier når det blir for "sosialt", da må jeg ha noen dager med ensomhet og grubling før jeg føler for å ha noe med mennesker utenfor familien å gjøre

Der er vi nok like. Jeg trenger tid for meg selv, men nå har jeg vært alene veldig lenge så nå har jeg atter en gang behov for å utfolde meg mer sosialt og sammen med kjæresten.
Hvis behovene melder seg, søker jeg meg alltid til havet for litt sinnsro. Det har alltid vært slik.



Samfunnet krever sitt, kan man nok si, men ønsker man å ikke være en del av samfunnet er det til dels mulig også. Man kan enten forme sin egen lille kultur, eller man kan flytte sammen med noen til pokker i vold for å starte et helt nytt og annerledes liv, og så frukter av det man allerede eier og har. Ikke mange tenker slik; de fleste tenker bare bruk og kast og "livet varer ikke evig".

Livet kan vare så evig man bare vil selv, så lenge man legger til rette for fremtidige generasjoner.
Fremtiden tilhører våre etterkommere, men dette er The Century of Self, så "ingen" bryr seg...

...og "alle" klager på det samme

Alle klager på det samme, men nå er det jo bølger som får folk til å gjøre noe. Den arabiske våren og occupy wall street er utslag av samme tendenser som er i gjære nå. Så det begynner så smått å bli slik at flere av "sauene" bryr seg

Da er vi like på flere områder, jeg søker meg også til havet eller nær havet for å finne tilbake til meg selv så og si. Har flere favorittsteder i distriktet som jeg vet jeg får være alene på utenom midt på sommeren når sola skinner.

Og jeg kunne jo starta min egen en-persons kultur sammen med katta, men det er ikke det jeg skal drive på med i dette livet føler jeg. Men romstere i utkanten av samfunnet og pusle med mitt, den sitter der