Religion & livssyn ⇒ Hvem skal avgjøre?

[camillah]

en veldig intr video ludo.
skremmende å se og høre om syns jeg. men med alt rundt og i tillegg til et par andre videoer jeg har sett så kan man jo virkelig begynne å lure litt på hva som foregår... hva i all verden skal vi gjøre?
men må jo også si at jeg stiller med litt skeptisk til dette også, det virker for sykt til å være sant.
at alt er virkelig så korrupt? jeg tenker at man må nesten velge å tro det beste om folk og ¨lederene¨våre i verden til det motsatte er bevist.. et litt rotete innlegg, men men :mozilla_wink:

[Arven]

Videoen og teorien er spennende den. Det ligger flere videoer over samme tema der og noen nevner at Illuminati står bak og at det er planlagt at over halvparten av verdens befolkning skal utryddes. Helt klart terror hvis det er sant, men denne teorien legger seg pent inn i den lange rekken over mer eller mindre fantastiske konspirasjonsteorier som har kommet opp igjennom tidene. Man kan bli paranoid av mindre

[ludoburgero]

Ja, men disse teoriene er kun gjennomførbare hvis vi fortsetter med de verdisynene vi har
(les: ikke har), tror jeg. Generelt tror jeg folk er opptatt av status som går på helt andre ting enn ordentlig selvutvikling (ved innhøsting av intellektuell føde og naturens balanse i fokus).

Har vi alltid vært på vei mot selvdestruksjon som rase, eller var det en tid der vi kunne stoppet opp, tenkt oss litt om og gjort alt til det bedre med både oss selv, dyrene og resten av miljøet i fokus?

Jeg tror det viktigste er å ikke føle avmakt, men tvert det motsatte.
Altså å opponere maktmisbruk gjennom kritisk tenkning og refleksjon over tingene man gjør. Først og fremst hva man selv gjør her i livet. Det er lett å bli "comfortably numb", apatisk og likegyldig til ting man føler man ikke kan gjøre noe med... men så glemmer man at absolutt alt henger sammen på sett og vis.

[Arven]

Veldig sant ! Fokus på åndelig utvikling, natur og miljø og å ta vare på den verden vi bor i har minket i takt med økt økonomisk velstand og teknologisk utvikling desverre. Mye vil ha mer... Jaget etter det perfekte, suksess, status og matriell velstand er jo det vi i stadig større grad blir hjernevasket med i alle medier. Jeg vet ikke men jeg tenker at det må ha vært en tid hvor mennesket kunne stoppet og tenkt seg om og snudd utviklingen. Og det er som du sier,- alt avhenger av våre verdisyn eller mangel på dem. Men det er en åndelig oppvåkning på gang. Folk søker etter mening i alt det meningsløse.

[Astarte]

Det der er riktig tror jeg.....men er ikke dette også en medvirkende faktor til økende ekstremisme?

[Arven]

hmmm jo, jeg ble også sittende å tenke på det . Og med økende ekstremisme øker terroren og frykten og det hele blir en vond sirkel. Spørsmålet blir hvordan skal vi komme ut av den uten vold ?

[ludoburgero]

Jeg tror dere begge har rett, men jeg er egentlig faktisk veldig forbauset over at "verden" fremdeles tror at penger kan gjøre dem lykkelige. Det må ha oppstått et slags uendelig stort kontrollbehov underveis i utviklingen av menneskeheten, der penger og rikdom til slutt virker kjedelig.

Som dere ser så blir alltid "neste ledd" kontrollbehovet. Menn med masse penger får makt, makten bruker de til å sløse rundt seg på damer (altså forbruket av damer), behandler alt med den stormannsgalskapen de besitter, tråkker på "undermennesker" (i deres øyne), menger seg med "eliten"/fiffen (sett inn passende synonym), og har distansert seg så mye fra seg selv og begjært rikdommene sine så mye at de ikke lengre har en sterk kjerne av personlighet.

Dette kompenserer de for ved å ta kontroll over andre mennesker. Slik fungerer også en psykopat i noen tilfeller - man må gå ganske forsiktig for å ikke tråkke dem på tærne, og de skal bruke alle andre rundt seg. Slik kulturen er i den vestlige verden idag (generelt sett), så er det slik at folk direkte oppfordres til å være perfeksjonister - og det henger sterkt knyttet sammen med psykopati. Se bare hvor detaljefokuserte alle er når det kommer til oppløsningen på skjermene, "HD" og Blue-Ray er snart ikke godt nok - vi venter på disse evige forbedringene vi er vant med som skjer i rekordfart. Alt er veldig bruk-og-kast. Det er slik at om det ikke er det beste av det beste, så er det heller ikke godt nok.

Noen jeg kjenner er faktisk så nedlatende mot alt som funker, og er så "merkebevisste" at de i all usikkerhet rakker ned på folk som ikke betaler f.eks. 1900 kroner minimum for en bukse, og alt annet er "billig skvip" i deres øyne. Det funker aldri med en Pepsi som erstatning for Coca-Cola, og alle disse holdningene er jo direkte påført dem gjennom massiv og aggressiv markedsføring.

Jeg er egentlig ikke noen selvsikker person, og jeg har nok en noenlunde middelmådig selvtillit, men når mange rundt meg faktisk er slik - så føler jeg meg relativt mer sikker på meg selv som står litt mer alene om dette og hvem jeg innerst inne er, selv om jeg som sagt ikke er noen person med særlig stor tro på meg selv. Og det sier litt, da mener jeg at ting ikke går til det bedre... og jeg lurer litt på hvorfor folk er så redd for litt stillhet, litt intimitet og bare litt mer ekthet. Hvorfor sløse bort det ubegrensede store potensiale for å kjenne seg selv og andre mennesker ved å bruke disse distraksjonene som kompensasjoner?

Hvem er det som har opplevd å få bedre selvinnsikt av den største flatskjermen, den flotteste garasjen eller andre måter å blåse opp egoet på via ting som kan betales for penger?
Det dreier seg jo bare om utrygghet som statussymboler skal kompensere for! Eller?

På den annen side kjenner jeg folk som ikke er så opptatte av slike ting.
Det viktigste er det menneskelige i fokus - ikke profitt - ikke hva de gjør eller hva de sier, men hvem de innerst inne er. Skulle ønske hele verden tok et større skritt i akkurat den retningen, for jeg tror det kunne ha fått en stopp på mange av de ødeleggelsene vi gjør for oss selv og naturen rundt oss.

Ekstremismen henger jo også sammen med et slags forskrudd syn på rettferdighet, hvor kontrollbehovet råder - men dette er jo mennesker med komplett mangel på selvkontroll!
Hvor paradoksalt er ikke det?

[Arven]

\
Noen jeg kjenner er faktisk så nedlatende mot alt som funker, og er så "merkebevisste" at de i all usikkerhet rakker ned på folk som ikke betaler f.eks. 1900 kroner minimum for en bukse, og alt annet er "billig skvip" i deres øyne. Det funker aldri med en Pepsi som erstatning for Coca-Cola, og alle disse holdningene er jo direkte påført dem gjennom massiv og aggressiv markedsføring.

Jeg er egentlig ikke noen selvsikker person, og jeg har nok en noenlunde middelmådig selvtillit, men når mange rundt meg faktisk er slik - så føler jeg meg relativt mer sikker på meg selv som står litt mer alene om dette og hvem jeg innerst inne er, selv om jeg som sagt ikke er noen person med særlig stor tro på meg selv. Og det sier litt, da mener jeg at ting ikke går til det bedre... og jeg lurer litt på hvorfor folk er så redd for litt stillhet, litt intimitet og bare litt mer ekthet. Hvorfor sløse bort det ubegrensede store potensiale for å kjenne seg selv og andre mennesker ved å bruke disse distraksjonene som kompensasjoner?

Hvem er det som har opplevd å få bedre selvinnsikt av den største flatskjermen, den flotteste garasjen eller andre måter å blåse opp egoet på via ting som kan betales for penger?
Det dreier seg jo bare om utrygghet som statussymboler skal kompensere for! Eller?

På den annen side kjenner jeg folk som ikke er så opptatte av slike ting.
Det viktigste er det menneskelige i fokus - ikke profitt - ikke hva de gjør eller hva de sier, men hvem de innerst inne er. Skulle ønske hele verden tok et større skritt i akkurat den retningen, for jeg tror det kunne ha fått en stopp på mange av de ødeleggelsene vi gjør for oss selv og naturen rundt oss.

Jeg kjenner også noen sånne som er opptatt av status og de slår meg alltid som ganske triste, der de sitter i haugen av det nyeste nye. Jeg tenker at det må være slitsomt å alltid skulle kjøpe vekk de følelsene som ligger under,- i stedet for å kjenne på dem, bearbeide og komme friere ut på andre siden.
I stillheten kommer den indre stemmen frem og det er vel derfor mange lever i en konstant trygg verden av lyd. "Jeg hører ikke hva du sier for jeg roper så høyt ".

[ludoburgero]

Fantastisk beskrivelse av situasjonen slik jeg selv ser den, men ikke klarte å formulere.

[karina]

Man trenger ikke være overfladisk fordi man kjøper mye eller dyre klær

Forhåndsdømming kan gå begge veier, og det er faktisk noe jeg mener helt alvorlig. Gidder ikke utdype så mye mer akkurat nå, men det viktigste er vel å akseptere folk slik de er? Med eller uten eksklusiv påkledning?

[Astarte]

Jeg har selv opplevd at noen mennesker rynker på nesen når de kommer på besøk her. Det er fordi vi ikke har den nyeste flatskjermen (eller alt annet av nyheter, vi er lite oppdatert), men tver som virker(Og andre ting som virker) gidder vi ikke kaste. Vi er så vant med mangelen på oppløsning at vi hvertfall klarer å se at tv ikke er virkelighet. Men som Karina her sier, det viktigste er å være ekte mot seg selv, uavhengig av hva man selv eller andre måtte inneha eller påført seg

Dessuten har vi endelig spandert på oss en skinnsofa, en røyteperiode til med stoffsofa orket jeg ikke. Men sofaen er brukt, og det var den forrige også. Vårt hjem er akkurat slik vi ønsker det, og meget hundevennlig.

For det er DER vi bruker pengene våre; på dyr. Både våre egne, og de som trenger et hjem innimellom.

Så kan andre sitte og glo på den fantastiske oppløsningen sin, mens de er like oppløst på innsiden.

Verdier har ingen pris pengemessig. Verdier er ryggrad, toleranse, ære (å være ærlig mot seg selv og andre), omsorg for de svakeste, lojalitet og masse annet som begynner å bli litt fremmedord i oppførselen generelt i Vesten.


Derfor kan jeg faktisk forså en higen etter noe "mer" og "dypere", og at det derfor kan være fristende å falle for karismatiske mennesker som sitter på den "evige sannheten".

[karina]

Bare for å fortelle om noe stikk motsatt:

Jeg jobber og har jobbet mange år i forskjellige klesbutikker, stort sett med dyre merkeklær, og dermed bruker jeg jo mye av dette selv også, siden jeg får mye gratis og resten på gode rabatter. Ellers hadde jeg jo så klart ikke hatt råd til det, med studentøkonomi. Kjøper forøvrig klær andre steder også, men naturlig nok mest i min egen butikk og på mitt eget senter der jeg får alt billigere(selv om det så klart fortsatt er noe dyrere enn vanlige kjedebutikker).

På skolen min er alle veldig opptatte av å være sære og superintellektuelle kunstnertyper, og det å være opptatt av f eks klær og mote blir faktisk sett ned på. Flere har insinuert at de syns jeg er både lite intelligent og lite intellektuell fordi jeg har ekstrajobb i en sånn butikk som jeg jobber i. Det syns jeg er fryktelig provoserende og minst like ille som å se ned på dem som IKKE har det siste og det nyeste. Det har overhodet ingenting å gjøre med de resultatene man oppnår i studiet, og jeg er faktisk kjempeglad for at jeg har andre ting som er viktige for meg, enn dette som jeg studerer, for det er virkelig noe som folk kan fortape seg altfor mye i noen ganger.

Bare for å ha det sagt; jeg har ingenting i mot folk som kjøper alt brukt, folk som kjøper alt på salg eller folk som aldri kaster noe. Det er en privatsak, og jeg legger meg ikke opp i det hos andre, slik jeg ikke ønsker å føye meg etter disse dømmende menneskene selv. For meg er mote og lignende en slags hobby, noe jeg har mye glede av. Jeg elsker jobben min, jeg er flink i jobben min, og jeg er stolt av den, og det har jeg ikke tenkt til å slutte og være.

[Atmi]

Jeg må nok innrømme at selv om jeg ikke er rik så hadde det absolutt vært en befrielse om jeg var det. Hadde vært deilig å vinne 10 millioner, betale ut huslån, kjøpe ny bil, pusse opp alt sammen og deretter slippe å tenke penger.

Jeg forstår poenget med at penger ikke er alt, jeg er heller ikke overvettes opptatt av verken penger eller status. Men jeg liker nå likevel dyre klær - det er bare sånn det er. Hadde jeg fått kjøpe det jeg virkelig likte av klær, så hadde garderoben sett helt annerledes ut. Det har nok kanskje med smak å gjøre, og min klesmak er dyr - bilsmak, kjøkkensmak, interiørsmak og datasmak er derimot ganske rimelig. Da ville jeg selvfølgelig ikke kjøpt noe dyrt.

Men det å slippe tenke penger, kjøpe det man trenger nå man trenger det - det gir frihet, ro og gjør livet mer behagelig. Det er ikke noe overfladisk i å ønske det man liker best, heller ikke i å ha det behagelig. Tvert om gir det en større mulighet til å konsentrere seg om det som virkelig betyr noe, som mennesker, filosofiske greier og dyp.

Men det er nå min mening. Så hvis dere andre syns penger er oppskrytt så tar jeg imot med takk

[ludoburgero]

Hvis noe av det jeg skrev i innlegget ble oppfattet som at dyre klær automatisk er et onde, så ble det fortolket av leseren eller dårlig formulert av meg. Det er ingenting som tilsier at prisen på et plagg en person kler seg med skal si noe om hans verdier, eller i denne sammenheng manglende verdier.

Overprisede produkter fins det nok av, og jeg ser ingen vits i å forsvare om man verken går med Fretex-klær, brukte filler som farmor brukte under første verdenskrig eller om man kjøper fremtidsbukser som blir laget neste uke uka før de kommer i produksjon og koster skjorta.

Poenget er at ingen verdier kan kjøpes for penger, og at komfort er noe man ikke lengre merker kvaliteten av i et nytelsessykt samfunn der alle mer eller mindre har sine "overprisede laster" enten det er i form av å kjøpe seg midlertidig lykke eller det er å få den beste økologiske kaffen som ironisk nok er fraktet med fly fra et kontinent til et annet (for å kritisere litt over hvor "miljøvennlige" vi er når vi skal ha økologiske produkter).

Sannheten er at det meste mennesket gjør er for å glede seg selv og for å føle seg god.
Selvoppofrende mennesker er sjeldne nå til dags, og hvis det skal være sånn at man skal hjelpe noen bør man helst få noe utav det selv. Hver eneste gode handling mennesker gjør er i bunn og grunn å kompromisere med sin egen samvittighet. Det sier jeg ikke for å være pessimistisk eller nedlatende, men jeg synes det er greit å etterstrebe det å ikke gjør slikt, etter å først gi seg til kjenne med den tanken. Jeg har visjoner, i det minste på et personlig plan, om hvordan jeg selv vil være mot andre - men jeg mener at det jeg liker ikke nødvendigvis kan bestå for at noen andre skal få det de fortjener. Ikke hver gang, men de gangene jeg får det som jeg vil, så er jeg heldig.

[?]

et produkt blir ikke bedre av at det koster mere enn i andre butikker, og man blir ikke friskere av at man kjøper et blodtrykksapparat til 1200 på apotek, når du kan få den samme på biltema for 300.

men penger er blitt en avgud som for mange irrelgiøse er blitt synonymt med gud, som de på et vis har vokst fra, fordi de ikke lenger kan forholde seg til gudsbegrep gitt av andre maktmisbrukere, les moromenn med skurd og morsomme hatter. så har man utlevd troen på gud, men som menneske så er voi av natur troende på et eller annet, og materialisme gir et nytt substitut i en verden hvor media pumper intravenøst inn i menneskeheten hva som er det beste for en selv, og jaget etter tilfredsstillelse av "storbonden" les banken, gir livslykkekolikk, hvilket menes at man tror det gir en tilfredsstillelse, for seg selv, mens man ser på luksusfellen som noe som kun rammer de få, uten at man selv er villig til å se at man selv klarer seg bra i livet uten alle "må ha" produkter.

den yngre generasjonen vokser opp med et vrangbilde av at proaktive ting gjør alle vakre, for dette er noe de har sett på tv, og ganske sikkert er tantes lykkelodd fordi hun er så vellykket. barn har blitt overforet med vrangforestillinger fra fødselen av med barbie, pantene pro-v, og annen dritt, og andre mennesker er så suverent flinke til å fortelle om deres lykke i form av å spise kjøttslinter, som blodig renner ned på skjorta med en sursøt blanding av ekslusive viner.
dette er tatt helt ut på ytre fløy slik verden desverre oppfattes for mange, og tross alt representeres ikke menneskeheten så bra gjennom f.eks paranormal.

å dømme noen for å være goddotter for å ha en materialistisk innstilling til livet er også meget feil, og etter lsike perioder kommer ofte new age bølgen til å gjøre seg gjeldene, og man finner ikke tilfredshet i denne delen av samfunnet, eller klarer rett og slett ikke henge med, og derfor finner man nye substitutter for gud eller guddommen.
så kan man løpe i ring på all verdens kurs, til man blir utbrent, og man får en diagnose, eller retetre sagt man får bekreftet diagnosen.

alt bunner og grunner i sansenytelser, fordi man tror at sansenytelser gir lykke, men desverre, så blir livet ikke annerledes før den dagen man selv våger å stå på egne ben, ta anavar for fellesskapet, og føye seg inn i rekken av tannhjul i systemet. lite hjelper det å være i opposisjon, selv om man alikevel trenger sin egen utvikling, eller rettere sagt innvikling, på et plan som man ønsker å vise at man er individuell, og uniformerer seg med morsom sveis, hippe klær fra goa og diverse bolter og andre individuelle ting.

vi er rett og slett morsomme.

men i siste instans så har vi eller jeg for den saks skyld, ikke grunn til å dømme, og det optimale i livet er å handle slik at man selv skaper verden slik man ønsker ved at man selv er forbilde i den livskunst som man forventer fra andre mennesker. altså det å være en ledestjerne i livet for på den måten å vise at livet kan være fantastisk, og om man har flat eller rund skjerm piercing eller bmw ikke forandrer på noe.