Noen liker smerten og gjør seg kjent med den.
Alle liker trygge og kjente omgivelser. Det er der feilen i enhver vedvarende smerte ligger.
Enkelte ganger ønsker jeg ikke å komme meg videre med en gang.
Vi er alle veldig forskjellige når det kommer til det stykket, nettopp fordi vi er vanedyr.
Det hender at jeg noen ganger dveler og grubler så mye over ting at jeg ikke kommer meg videre. Det går på nøyaktig det samme som det som beskrives her; hvilket forventninger jeg har til ting, og hvor mye jeg vil kjenne etter... for det jeg jo vil er jo å identifisere meg med min situasjon.
Noen lever veldig impulsivt og ser ut til å ikke ha noen plager. De lever tilsynelatende bekymringsfritt, og det er jo nettopp fordi de tar livet som det faller seg, eller søker utfordringer og hopper på de togene som er i bevegelse. Det er jo slike forskjeller som definerer mange av oss, og det er jo ofte slik at like barn leker best og at likhetene tiltrekkes hverandre, der motsetningene utfyller hverandre. Så på sett og vis er det bare å omstille seg og nøytralisere sine egne forventninger om man vil at noe skal skje. Hvis man attpåtil gjør noe aktivt selv for å endre sin situasjon, så blir det i mange tilfeller enda bedre.
Slik kan man ikke kurere hva som helst, men alt her i livet dreier seg om at enkelte ting er som de er og vanskelige å få gjort noe med, der fokus må være å finne en måte å beherske situasjonene på. Enkelte ting kan man også på sett og vis forandre på, og smerte er et godt eksempel på ting som både kan være psykisk og fysisk anlagt på en gang, eller bare en av delene. I mange tilfeller kan flere av disse typer smerte forsvinne som dugg for solen om man bare ikke kjenner etter, eller erstatter smerten med noe annet.
Selv har jeg nå slitt med øresus over cirka 3 måneder, og det startet etter det jeg trodde var en ørebetennelse for 5. eller 6. gang siden i fjor sommer. Det startet da jeg var i Danmark og vi leide en feriebolig med svømmebasseng. Jeg var bom tett i det ene øret og var skikkelig feberaktig og helt utmattet i formen i ukesvis og resten av ferien i Danmark. Det ble faktisk "aldri" helt bra igjen, og jeg fikk en type antibiotika på dråper som jeg skulle dryppe i ørene, siden turnuslegen (som jeg har vært uheldig å få flere ganger nå på rad, utenom fastlegen min) mente at jeg hadde en svært betent trommehinne som hadde trukket seg helt sammen.
Dette var etter kanskje cirka 4. gang jeg fikk det etter at det kom og gikk siden danmarksturen, og nå for 3 måneder siden var jeg altså så plagd at jeg våknet en morgen med kraftig øresus, hodepine og svimmelhetsanfall som siden den gang har pågått i varierende grad. Helt uanmeldt blir jeg plutselig veldig svimmel, og jeg gikk til lege med dette for 1,5 måned siden og fikk henvisning til øre-nese-hals-spesialist som jeg var hos for 2-3 uker siden.
Der fikk jeg vite at det neppe var ørebetennelse jeg hadde hatt, men en betennelse i det indre øret, hvilket kan være alt ifra en mikroskopisk blodpropp som tydeligvis er noenlunde vanlig å skje i blant - men uklart om det kan være "meniérs sykdom", dykkersyken, krystallsyken eller gudene vet hva det kan være. Det ble funnet lik hørsel med en viss svekkelse, men vanlig for min alder, symmetrisk på begge ører, så det gir sjansen litt større for å ikke være noe vedvarende.
Derimot kan øresusen/tinnitusen og svimmelheten være der en god stund. Helt umulig å si når (eller om) jeg blir kvitt det resten av livet. Legen sa der at det fins ikke behandling annen enn å lære pasienten å leve med det og takle sykdommen. Dessverre kan jeg ikke gjøre noe annet enn å ta tiden til hjelp (typisk kvinnfolkuttrykk...) og se når det blir bedre. Det viktigste jeg kunne gjøre var å ikke fokusere eller gjøre meg selv mer oppmerksom på enn nødvendig at øret mitt nå lager en konstant høyfrekvent og ubehagelig lyd som går utover nattesøvnen min sågar som å amputere hverdagene mine betraktelig i tide og utide.
Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men det piper og hyler hele tiden, og det er mildt sagt helt jævlig. Det er kanskje heller ikke så vanskelig å forestille seg, og jeg tror nok folk flest ville ha sluppet dette for å si det sånn. Den siste tiden har det gått litt bedre heldigvis. Svimmelheten har vært litt mindre tydelig, men øresusen er der virkelig ikveld akkurat nå i skrivende stund også. For alt jeg vet kan det være innbilt, at jeg har begynt å tolerere "bakgrunnsstøyen" såpass godt at det nærmest ikke legges merke til (vel, det er å ta i... optimistisk sagt...) - eller det kan være at det faktisk fysisk sett har blitt bedre.
Hva, det vet jeg ikke! Hvordan kan jeg måle det?
Nei, det kan ikke måles. Det kunne det heller ikke av legen siden det ikke finnes noe fysiske funn. Lydene skapes i mitt øre, og det avgir ikke lyd til resten av verden.
Tror vi skal være litt mer oppmerksomme på sånt at vi faktisk ikke kan kvitte oss med alt det vi vil kvitte oss med, men at mye går an å styres psykisk. Enten ubevisst eller bevisst. Det å ha et aktivt sinn tror jeg er noe viktig for alle av oss, og jeg tror f.eks. kreativitet og andre måter å bryne hjernen på kan bidra med noe positivt der. Psyken er mektige greier iallefall
)
