Religion & livssyn ⇒ Protestantismen

[karina]

Jeg kommer fra en veldig ateistisk familie, og er ikke døpt. Likevel sang jeg i Ten sing(kristen organisasjon som driver med kor, band, drama, dans og annet sosialt) i fem år, nesten hele ungdomsskolen, og hele videregående. Engasjerte meg veldig der, og var i løpet av tiden min der både dirigent, dramaleder, pianist og i alle mulige slags komitteer.

Likevel skjedde det to eller tre ganger at prester(som av og til kom for å holde andakter) fortalte oss at man skal brenne i helvete hvis man ikke er døpt. Jeg syntes og syns fortsatt at det var helt forferdelig å høre, og jeg forstår ikke hvordan det går an å si noe sånt til et annet menneske. Annet enn dette var tiden i Ten Sing helt fantastisk, fikk mange venner som jeg fortsatt har og hadde det utrolig gøy der. Men har tenkt mye på dette, spesielt fordi jeg ikke var den eneste som ikke var døpt, og jeg mener å huske at det ble sagt ganske bokstavelig, og at ordene "den evige ild" ble brukt.

Det verste er at jeg faktisk har en ganske sterk gudstro, men i følge disse mennskene har ikke det noe å si så lenge jeg ikke er døpt. Ønsker heller ikke å være en del av en religion som er så dømmende. Merkelig nok var disse prestene verdens hyggeligste mennesker ellers. Det var bare under andaktene at det kom frem sånne ting, og jeg husker jeg gikk med en vondt klump i magen lenge etterpå.

Det kan da ikke være riktig å skremme folk til å døpe seg heller? Skal man først gjøre noe sånt så er det jo ikke verdt noe hvis man ikke gjør det av riktige grunner, mener nå jeg.

Så snakket jeg med kjæresten min om dette, som er katolikk, og han igjen med faren sin, som er katolsk munk (Ja, vet det er snodig, men sånn er det). Han og de andre munkene og prestene på klosteret hadde snakket med min kjære om dette, og hadde til slutt sagt at jeg burde legge meg ned og spørre Gud om hva som er viktigst, å være døpt, eller å ha kjærlighet? Et litt retorisk spørsmål syns jeg.

Man kan si mye om katolisismen, men når det gjelder dette har det i alle fall skjønt noe som protestantismen ikke har. Protestantismen bryr seg bare om dette og det at man tror, og det er ikke noe slags budskap om etikk i det. Å være et godt menneske har ingenting å si hvis man enten ikke er døpt, eller ikke tror. Hva slags budskap er det? Usunt er det, og det er som om de tror at Gud ikke er god.

Jeg har ikke noe behov for å kategorisere meg som troende, men jeg vil i alle fall ALDRI kalle meg protestant!

[Moonstone]

Det er jo et typisk fenomen da, at religion til slutt blir et innholdsløst tomt skall med dogmer og læresetninger.
Litt merkelig er det at en symbolsk handling som dåp, plutselig gjennom tidene har fått en så stor betydning og dogme i Protestantismen.
Opprinnelig var det kun en symbolsk handling, hvor voksne som ville kvitte seg med sine tidligere verdier og "bli født på ny" med nye verdier, kunne gjøre.
"Å brenne i Helvete" har fått den betydningen den har idag mye senere, når Kirken var ennå i utvikling i Europa.
Opprinnelig var det å leve "som et dyr" etter lavere instinkter på Jorda uten Gnosis og link til det Gudommelige og det å leve etter De Universelle Lovene.
Dåpen vi ser i Europa idag er vel egentlig blitt mer en kulturell greie som folk bare har fått for seg at de MÅ gjennomføre fordi alle andre gjør det, og at de eldre i familien forventer det.
Det er en symbolsk handling, ikke en "magisk bilett til Himmelen"

Nei, men trenger du å kalle deg noe som helst da, eller følge EN bestemt ferdigtenkt retning?
Jeg kjenner folk som tilber universets utsprung som en slags "Gud", men som ikke nødvendigvis hører på Jødenes/Bibelens verson av dette utsprunget. Hvorfor er den beskrivelsen og den boka mer plausibel enn hvilkensomhelst anen?
Bare fordi det har vært i kulturen i 1000 år?
Den trenger ikke å være sann av den grunn.
Blås i den gamle strukturen, og sank dine egne røde tråder og bygg deg opp din egen sannhet basert på egne erfaringer, tanker og mål i livet.
Det er mye visdom å hente i andre livssyn og kulturer også, og det å blande disse er noe Mystikere har gjort siden tidenes begynnelse.

[karina]

Nei, trenger ikke å kalle meg noe som helst, men vi er jo per definisjon protestanter alle sammen. I Norge. Bare reagerer så kraftig på, som du så treffende sa det, at dåpen er en gratisbillett til himmelen. Hva slags budskap er det? For et signal å sende ut! Spør du meg, så burde det viktigste ved religion være etikk, og det å være et godt og uselvisk menneske, men det kommer liksom i bakerste rekke i følge denne måten å tenke på. Det er jo helt høl i huet. Og at man som religiøs person kan finne på å fortelle andre mennesker at de skal brenne i helvete er jo å dømme på vegne av Gud. Er ikke det betegnet som en synd i seg selv? Og hvorfor ser katolikker annerledes på denne problematikken?

[Moonstone]

Nei, trenger ikke å kalle meg noe som helst, men vi er jo per definisjon protestanter alle sammen,I Norge.

Protestantisme er det som har vært mest gjeldende ja, selvom Katolismen en stund prøvde å få fotfeste. Norge har jo en del Katolikker nå, nå som det er blitt litt mer multikulturelt.
Nå ser vi ikke Norge som ETT folk med EN bestemt tro/kultur lenger. For oss Mystikere er det en bra ting, da slipper vi å drive vårt "virke" i det skjulte og bli forfulgt

Bare reagerer så kraftig på, som du så treffende sa det, at dåpen er en gratisbillett til himmelen. Hva slags budskap er det? For et signal å sende ut! Spør du meg, så burde det viktigste ved religion være etikk, og det å være et godt og uselvisk menneske, men det kommer liksom i bakerste rekke i følge denne måten å tenke på. Det er jo helt høl i huet. Og at man som religiøs person kan finne på å fortelle andre mennesker at de skal brenne i helvete er jo å dømme på vegne av Gud. Er ikke det betegnet som en synd i seg selv? Og hvorfor ser katolikker annerledes på denne problematikken?

Salgstriks for å fremme sin tro og beholde influens og makt over folket gjennom frykt.
Det beste virkemiddel, men kynisk. Katolikkene ser vel ikke dåp som et "must" på samme måte kanskje, slik som synet som har utviklet seg av Europas Protestanter. Intressant det med utviklingen av Protestanter, Kristne som til slutt nektet å svare for Paven og Vatikanet, forkastet Helgendyrkning og tomme ritualer, og gjore den litt mer individuell..men ikke individuell NOK for mange. Det beste er å kvitte seg med intetsigende Prester og Kirke også, slik jeg ser det. Vi er vårt eget tempel, og vi alle inneholder den "Universelle Gisten", og linken til The Universal Mind. Trenger ingen spesielle bygg å gå til da. Og visdom kan vi sanke selv, ikke få den av folk som presenterer seg som "Guds representanter"
Vi har internett og flust av bøker det bare er å dykke inn i, og hente info selv. Sitte i et Kirkebygg å "lære sannheter" fra Kirkens menn er vel noe avleggs..

[Asbjørn]

Nei, trenger ikke å kalle meg noe som helst, men vi er jo per definisjon protestanter alle sammen. I Norge. Bare reagerer så kraftig på, som du så treffende sa det, at dåpen er en gratisbillett til himmelen. Hva slags budskap er det? For et signal å sende ut! Spør du meg, så burde det viktigste ved religion være etikk, og det å være et godt og uselvisk menneske, men det kommer liksom i bakerste rekke i følge denne måten å tenke på. Det er jo helt høl i huet. Og at man som religiøs person kan finne på å fortelle andre mennesker at de skal brenne i helvete er jo å dømme på vegne av Gud. Er ikke det betegnet som en synd i seg selv? Og hvorfor ser katolikker annerledes på denne problematikken?

Er ikke helt enig i den beskrivelsen at vi alle er protestanter.
Selv vil jeg kalle meg alternativ, - og har derfor ikke annet enn "historisk" interesse av bibelen.
( både protestanter og katolikker bygger jo på bibelen, - det gjør også andre avarter av kristendommen. )

Dåpen i seg selv skal illudere "født på ny" - som Jesus snakket om til disiplene. og er kun en symbolsk handling...

Jeg er enig i at "helvetespredikanter" eller også kjent som "svovelpredikanter" - forårsaker mye psykiske problemer for mange mennesker.
Disse er også en medvirkende årsak til at enkelte istedet for å gå inn i lyset, blir gående igjen her å tråkke, - som ånder / spøkelser, osv.
Rett og slett fordi den ånden som ser "lysporten inn til lyset" vegrer seg for å gå inn "perleporten", da vedkommende er overbevist om at rett innafor der sitter St. Peter og venter med boka... og da er veien videre "ganske varm" . . .
De vil altså ikke "ned" og velger derfor å bli værende her - men dog uten fysisk kropp.

A

[Moonstone]

Protestantisme har uansett satt sitt preg på Norsk kultur, som igjen har farget eller påvirket oss mer eller mindre uansett om vi liker det eller ikke.
Den har eksistert her i Norge i over 1000 år, så den har absolutt vært mest gjeldende.
Man kan vende den ryggen idag, og kalle seg noe annet uten å måtte dø for det, det er positiv utvikling.
Når protestantismen var på sitt sterkeste her, gikk den hånd i hånd med nasjonalfølelse og identitet, et samlet folk som trodde mer eller mindre på det samme, samme verdier og mål uten særlig frykt for konkuranse fra andre kulturer og livssyn.
Vi må ikke glemme at land, kulturer var mer lukkede og isolerte i gamle dager, uten særlig innsyn i andre kulturer og livssyn.
Det var først når dette sløret ble løftet, med innsyn i andre kulturer ble mulig, innvandring fra andre land, utvikling av telefon, Internett, TV at religioner som hadde fotfeste begynte å slite på den måten vi ser idag.
Religionskriger og kulturelle forskjeller har jo såklart alltid vært der, men det vi ser idag er mer en "indre krig" i en og samme befolkning og kultur, hvor folk blir uenige, skifter livssyn etter hva man selv ønsker.
Det er enklere nå som informasjonen er så lett tilgjengelig, noe den ikke var før.
Det fører selvfølgelig til et mer splittet folk og kultur, hvor ikke alle er enige eller har samme verdenperspektiv og tro.
Hvor det en gang var en trygg, fast tradisjon og system alle nogenlunde fulgte, finner vi nå kaos og mange nyere retninger og et splittet folk og kultur, fra en massebevissthet/maurtue til enkeltindivider.
Dette vil sikkert gå i bølger og daler, slik som med alt annet i livet, og en nødvendighet for progresjon og evolusjon, som er noen av livets hovedprinsipper..

[Diffusa]

Hvis en tenker på hvordan kirka ble til så kan en vel gå ut fra at det som prestene sier egentlig bare er noe vissvas. Det de sier er krevd for å bli " godkjent" ville jeg ikke lagt på meg. Du kjenner ditt hjerte, det er det eneste som teller.

Kirka er overflødig. Selvsagt står den bak mye bra, men ene og alene fordi den er et samlingspunkt for de menneskene som gjør noe godt. Tenker da selvsagt kun på innsamling der en frivillig gir fra seg ting, penger eller tid som blir ofret til trengende.

[ludoburgero]

Jeg er også oppdratt i ukristen oppdragelse fra familiens side.
Mormor og morfar var ikke så kristne, så min mor ble aldri døpt.
Hun ble hakket på og mobbet av lærere gjennom barneskolen pga. dette. Idag hadde man vel helst kalt det diskriminering. Det var visst skikkelig besynderlig.

Når så minstesøstera mi skulle døpes på midten av 90-tallet, så hang dette visst litt igjen hos enkelte prester... litt sånn innbitt tro og overbevisning som heller over til det stygge og intolerante mot de som ikke har "akseptert Guds kjærlighet" eller noe sånt? Samme det.
Da spurte den kvinnelige presten om ikke hun også ville døpe seg med det samme.
Min mor responderte med et "nei takk", men fikk da som svar at:

"Jeg som trodde du også var et guds barn..."

Det skal nevnes at vi søsken (vi er tre) er blitt døpt alle sammen. Vi har også konfirmert oss.

Far min nektet å konfirmere seg, og klarte dermed å trosse familien sin.
Farmor var nok kanskje den eneste som utnevnte seg som kristen, for alt jeg vet, og min far sto på sitt og sa at han trodde ikke på noen Gud som var god når det skjedde så mye grusomt i verden. Han mente det hadde vært hyklerisk å konfirmere seg og sa at det isåfall bare hadde vært for pengenes skyld. Så han lot være.

Slikt som dette blir kanskje enda den dag idag sett på som satans verk?
Jeg aner ikke. Men hvis noen virkelig klarer å fordømme det at noen ønsker å være selvstendige, uavhengige og kunne stå på egne, stødige ben... da er det i mine øyne de som fordømme som har et problem de må jobbe med. Det er i disse tider viktigere enn noensinne å kunne komme seg litt unna hylekorene, suggesjonen, menighetene og falske fellesskap.

Nå skal jeg ikke fordømme selv, for det finnes mange som søker trøst i ordentlige fellesskap.
Det kan også være kristne menigheter eller foreninger, og forsåvidt fotballklubber.
Ingenting negativt med samhold - men saken er at man skal ikke føle seg presset til noe hvis man ikke vil, og man skal ikke måtte bøte for å kunne gå imot strømmen.

Verden trenger nemlig sårt noen som bryter isen og er seg selv, ekte og ærlige.
Fryktbasert respekt er forresten noe av det mest bedritne som er.

[karina]

Helt enig med pappan din, jeg syns også det er litt hyklersk å konfirmere, eventuelt døpe seg i voksen alder, hvis man ikke anser seg som kristen. Ikke vondt ment mot deg, hehe. Jeg bare syns at sånne ritualer skal bety noe, ellers så håner man dem jo nesten. Dessuten så skal man ikke gjøre det av frykt eller press eller pga tradisjoner. Det har jo null med religion å gjøre, i alle fall ideelt sett. For min del føler jeg ikke at det er nødvendig. Jeg tror alle religioner er veien til den samme store enheten, og det spiller ingen rolle hvilken vei man velger. Syns også at religion er noe privat, noe som først og fremst bor inne i en selv. Det trenger ikke tas ut i så stor grad som dette ritualpresset tilsier; det man vet i seg selv er det som betyr noe. I alle fall for meg.

[Moonstone]

Saken er at Protestantismen og kulturen i Norge har blandet seg såppass på 1000 år at det ikke er lett å skille eller se hva som faktisk er ren kultur og hva som er religiøse ritualer og tradisjoner.
Dette med dåp og komfirmasjon ER religiøse tradisjoner og symbolske handlinger som dåp, for å rense seg selv fra det gamle jeg, og "bli født på ny" med andre verdier. Komfirmasjon er en bekreftelse på at man fra ungdoms alder fortsatt ønsker å "leve med gud"

Disse har glidd ut litt fra det religiøse, og inn i tradisjonskulturen slik at alle gjør det på autopilot uansett om de faktisk mener det eller ikke.
Det har blitt en "sannhet", en selvfølge og nok ett "det bare er sånn" som alle liksom MÅ gjøre, uten at de setter særlig spørsmål ved det. Mange vet faktisk ikke hva det er for noe engang, hva det symboliserer, men gjør det fordi "alle andre gjør det" eller fordi det blir forventet av andre i familien.

Det burde ABSOLUTT være et personlig valg, noe man velger å gjøre selv basert på egne erfaringer og livssyn. Men som jeg skrev over her: Disse tingene stammer fra en tid hvor det Norske folk var samlet omkring EN religiøs doktrine, nasjonalfølelse og maurtuementalitet.
Nå er ikke samfunnet slik lenger, men visse ting henger fortsatt igjen selvom..enn så lenge.

[karina]

Ja.

Men det med fordømmelsen av ikke-døpte, det er jo egentlig noe kjempegammeldags, og på linje med mye annet konservativt som mange går bort ifra i disse dager.

[Moonstone]

Ja.
Men det med fordømmelsen av ikke-døpte, det er jo egentlig noe kjempegammeldags, og på linje med mye annet konservativt som mange går bort ifra i disse dager.

Ja, helt klart.
Det går nok mye på det med den gamle nasjonalfølelsen og frykten for det ukjente og de som ikke følger etikette/dogmer som de selv har fastsatt.
Maurtue folk liker ikke å fornye seg, de finner trygghet i det vante og i tradisjonene.
Det at man er fastlåst i reglene/tradisjonene, og at de blir gitt kanskje mer betydning og identitet enn de egentlig har, som gjør så man ikke ser MENNESKET og person med gode egenskaper.

[karina]

Også tror man at Gud er like trangsynt som en selv. Det er så misforstått at jeg nesten bare ler av det.

[Moonstone]

Også tror man at Gud er like trangsynt som en selv. Det er så misforstått at jeg nesten bare ler av det.

En vis man sa en gang at man kan med sikkerhet si at man har skapt Gud i sitt eget bilde den dagen Gud er uenig med alle andre enn deg selv.
Religiøse mennesker som er trangsynte, skaper trangsynthet i religionen.
Så enkelt er det.
Og forresten, mennesker som seriøst søker Mysteriet, søker Universets utsprung og dets mekanismer og mening, burde helt klart IKKE stå stille innenfor et lite rammeverk av EN bestemt religion, det skaper begrensninger og stagnasjon.
Alle sannheter er bare halve sannheter.
Ønsker man å vie livet sitt til å forstå Mysteriet må man søke i filosofien, Naturvitenskapen, alle religioner og livssyn.
Men de fleste låser seg fast tidlig i EN, og er kun intressert i Å FØLGE andre og et ferdig tenkt system enn å finne svarene selv..

[karina]

Jeg skjønner ikke hvordan folk finner én religion å være enig i jeg. Selv finner jeg ting i alle religioner jeg kan være enig i, men også altfor mye jeg er kjempeuenig i, til at jeg føler at jeg kan kalle meg selv en del av gjeldende religion. Syns det blir for sauete å bare akseptere at man må mene noe fordi man er en del av en type tro, og ikke fordi man egentlig er enig. Og som du sier, det er veldig begrensende å kategorisere seg selv så fælt, det er jo som om man plutselig bare lukker et uendelig antall dører for ny innsikt.