Religion & livssyn ⇒ Har mennesket en sjel?

[Me1991]

I buddhismens lære sies det at mennesket ikke har noen sjel eller et selv. Selvet er ifølge en buddhismen en illusjon som mennesket selv skaper. Hadde vært morsomt å høre ulike meninger om dette, tror dere det kan ha seg slik at mennesket ikke har en sjel?

En ting som for meg virker usannsynelig er at mennesket kan gjenfødes uten en sjel, hva er det da som gjenfødes?

[Chronii]

Jeg kaller "selvet" for sjelen, så hvis man bruker mitt språk har mennesket (og alt annet levende) en sjel. Jeg mener at vi "er" sjelen og styrer kroppen som et slags kjøretøy, og når den går i stykker, forlater vi den (derfor blir den bare liggende livløs). Hva som skjer etter det er det umulig å vite før man er død.

Min mening, ikke ta det som fakta.

[GJEST]

Jeg har ikke peiling på Buddhismen, men hva tror de på, hvis de ikke tror på sjelen? At man Ikke gjenfødes?
For de som tror på gjenfødelse tror jeg sjelen (eller hva du velger å kalle den) er et alfa og omega. For selve kroppen dør og råtner iallefall bort, såpass vet vi jo.

Når det er sagt...har vi sjel?
Ingen vet jo selvfølgelig dette med sikkerhet.
Men man kan jo spørre seg, hva som gjør, at tilnærmet like mennesker likevel er så vidt forskjellige? Hvorfor er vi det?

Enda merkeligere er det kanskje, f.eks, la oss ta et lite valpekull. Du får et knippe valper. Alle ser identiske ut. Alle har de samme fargene. Alle har samme far og mor, og de er tilnærmet like i vekt.
Likevel har hver enkelt av dem personlighet.
En av dem skriker alltid hver gang du slutter å kose med den, eller går fra den. Den andre er tøffere, bryter ned de andre, og biter istykker alt den kommer over. Den bryr seg ikke om den står alene, eller sammen med andre.
En hopper over valpekassa og skal rømme fra den knapt kan gå. En annen står og ser på deg med bedende øyne til den er tilnærmet lik leveringsklar, for å be deg om å løfte den over kanten.
En elsker leverpostei, en annen kan ikke fordra det.
En elsker å komme ut for første gang, en annen synes utelivet er noe piss.
En er rolig, en er urolig.
En lærer kommandoer raskt, den andre ser dumt på deg, og vet ikke hva du mener.
Trass i at alle har samme foreldre, født samtidig, ser identiske ut og får helt lik oppfølging.

Ved slike tilfeller har jeg tenkt, herregud, de MÅ jo ha sjel!

Eller et nyfødts barns øyne. Har dere hatt blikkontakt med en nyfødt?
Ikke kan den snakke, gå, har ikke lært ord, simpelten, ingenting, den er totalt hjelpesløs.
Men blikket ser på deg, som om den er full av tanker, og har uendelig mye den skulle ha fortalt deg... hadde den bare kunnet få fram ord...

Eller de som er født både blinde og døve. Aldri hørt et ord. Aldri blitt fortalt hva livet er, hvem er hvem, hvorfor, og hva. Ser ingenting. Hører ingenting.
Nå vet vi ikke eksakt hva slike mennesker tenker, men de eksisterer, de tenker, og de reagerer.
Spesielt.

[Moonstone]

I buddhismens lære sies det at mennesket ikke har noen sjel eller et selv. Selvet er ifølge en buddhismen en illusjon som mennesket selv skaper. Hadde vært morsomt å høre ulike meninger om dette, tror dere det kan ha seg slik at mennesket ikke har en sjel?
En ting som for meg virker usannsynelig er at mennesket kan gjenfødes uten en sjel, hva er det da som gjenfødes?

Det Buddistene mener med at de ikke har et selv, er at de aktivt går inn for å bryte ned sitt eget ego.
Ego er menneskets egne tanker, konsepter og mål basert på erfaringer de har gjort seg gjennom de fem sanser.
Siden Buddister mener at den fysiske verden er en illusjon, ukomplett og burde forsakes, blir da naturlig nok ego sett på som overflødig og et hinder på sin spirituelle vei.
De forsaker ego i håp om en bedre tilværelse uten et eget selv, og som et forsøk på å tilnærme seg Den Ene/Singulariteten/Universets opphav så mye som mulig mens de ennå lever.

Det med sjel, tror jeg bare at de ser på hele greia litt annerledes.
De ser mer på det som at essensen av dem, energien som driver drivverket er det som på en måte resirkuleres i universet og tilbake til den ene.
Man KAN jo egentlig også si at det er det samme som en sjel, men de ønsker kanskje ikke å sammenlikne de, kanskje fordi sjels-begrepet stammer fra Jødisk mytologi, der en sjel må "fortjene evig liv", noe Buddistene ikke kan godta..

[GJEST]

Takk for forklaringen, det rimet mye bedre...
og blir igjen som vi vet med en rekke andre ting, kanskje er der likheter, men med bruk av forskjellige kallenavn, ord og uttrykk, misforstår man.

[ludoburgero]

Det er iallefall noe ved oss som får oss til å føle at det er noe mer.
Jeg vet ikke om jeg alltid tror på at det finnes en sjel, men jeg er åpen for tanken.

La oss huske på at dette ikke er mulig å bevise; om det finnes en sjel.
Like viktig er det at det ikke kan bevises at det ikke finnes en sjel.
Da sitter vi igjen med uendelige muligheter til å diskutere dette, uten at man finner noe svar.
En dag vil vi kanskje ha muligheten til å bevise det, men jeg tror at desto mer man finner utav enkelte ting, dess mindre mening får det. Da snakker jeg ikke om det mystiske rundt det, men jeg snakker om det å oppleve kontra det å forholde seg objektivt til noe. Og når det gjelder enkelte greier hos mennesker som er vanskelig å definere, slik som kjærlighet, sjel, energi, og mange andre ord, så er det kanskje best at vi er overlatt til fantasien?

Hva om vi visste at vi hadde en sjel og hva som kom til å skje når vi dør?
Hadde vi da alle tatt livene våre? Og hvis man ikke kan dokumentere med 100% sikkerhet at man kan kommunisere med de døde - hvordan kan man da vite at det stemmer? Og er ikke livet nettopp et slags mysterie eller noe man skal oppleve, og så får det som venter etterpå være desserten - enten det er fordervet lapskaus eller det er napoleonskake?

Det man ikke vet har man ikke vondt av, men det er veldig interessant å diskutere det til man blir blå i trynet likevel.

[Thulr]

Selvsagt har vi en sjel, ludo. Og det er ikke sånn at vi alle kommer til å ta selvmord om vi får vite med sikkerhet at åndeverdenen eksisterer. Tvert i mot så kommer man - når man er sikker på åndeverdenen - få et helt annet syn på livet og meningen med det. Man vil ikke fornekte livet. Man vil omfavne livet.

[ludoburgero]

Selvsagt har vi en sjel, ludo. Og det er ikke sånn at vi alle kommer til å ta selvmord om vi får vite med sikkerhet at åndeverdenen eksisterer. Tvert i mot så kommer man - når man er sikker på åndeverdenen - få et helt annet syn på livet og meningen med det. Man vil ikke fornekte livet. Man vil omfavne livet.

Nei nei, det er ikke selvsagt.
Og grunnen til at jeg sier det er flere.

Dette med at vi kanskje ville kommet til å ta selvmord om vi får vite med sikkerhet at åndeverden eksisterer... eller, sjelen da - som var poenget mitt, mer konkret - så mener jeg at dette er et godt argument til at det er overlatt til det åpne. Uten ordentlig svar. For noen ville nok heller foretrukket å være død om de hadde det bedre i sitt rene, sjelelige liv uten sitt "kroppslige fengsel".
Det er nemlig slik at mange til tider blir lei av livet. Heldigvis for bare en liten periode og heldigvis slik at de ikke gjør noe så drastisk og dumt som å ta livet sitt.

Er det da helt utenkelig, mener du, at mange da ville tatt livet sitt om de med sikkerhet fikk bevist sjelens eksistens? Etterlivet? Ærlig nå?

Selvfølgelig ville mange også omfavne livet mer. Det hadde forsterket både det ene og det andre.
Igjen; jeg mener det er gode grunner til at vi ikke evner å bevise sjelens eksistens.
Vi skal nemlig leve og erfare livet. Det har definitivt en mening. Hvis vi velger å se meningsløst på det gir det oss egentlig bare et stort tap - vi må jo være her uansett, hvorfor ikke gjøre det beste utav det? Og 'det beste' er veldig individuelt (heldigvis)

Et lite spørsmål om sjelen:

Er du sikker på at det ikke er noe vi bare skylder på? Noe vi komprimerer alt ned til og bruker som syndebukk for alle de følelsene vi ikke klarer å sette fingeren på, kombinert med at vi er selvbevisste og har mange tanker og store spørsmål vi aldri har fått svar på?

Og så har vi funnet ut at vi må ha noe større å skylde det på?
Ikke langt ifra det samme som med troen på en gud.

[Thulr]

Er det da helt utenkelig, mener du, at mange da ville tatt livet sitt om de med sikkerhet fikk bevist sjelens eksistens? Etterlivet? Ærlig nå

Jeg har ikke sagt det er utenkelig. Kanskje noen ville tatt selvmord. Men saken er den at når man vet at først var ånd, så materie, så vil man skjønne at fysiske liv vi lever nå ikke er uten betydning. Det har en grunn. Evolusjon skjer ikke bare på jorda, men i hele universet. Og når man får visshet om åndeverdenen og at sjelen er udødelig, så forstår man også at selvmord ikke løser noe som helst.

Selvfølgelig ville mange også omfavne livet mer. Det hadde forsterket både det ene og det andre.
Igjen; jeg mener det er gode grunner til at vi ikke evner å bevise sjelens eksistens.
Vi skal nemlig leve og erfare livet. Det har definitivt en mening. Hvis vi velger å se meningsløst på det gir det oss egentlig bare et stort tap - vi må jo være her uansett, hvorfor ikke gjøre det beste utav det? Og 'det beste' er veldig individuelt (heldigvis)

Selvsagt skal vi gjøre det beste ut av det.

Et lite spørsmål om sjelen:
Er du sikker på at det ikke er noe vi bare skylder på? Noe vi komprimerer alt ned til og bruker som syndebukk for alle de følelsene vi ikke klarer å sette fingeren på, kombinert med at vi er selvbevisste og har mange tanker og store spørsmål vi aldri har fått svar på?
Og så har vi funnet ut at vi må ha noe større å skylde det på?
Ikke langt ifra det samme som med troen på en gud.

Hvis man legger skylda på åndeverdenen for ting man ikke klarer å sette fingeren på, så er i så fall det misbruk av åndeverdenen. Min personlige overbevisning er at det er en åndeverden. Både av personlig erfaring og av det jeg har sudert har jeg funnet ut dette.

[ludoburgero]

Jeg har ikke sagt det er utenkelig. Kanskje noen ville tatt selvmord. Men saken er den at når man vet at først var ånd, så materie, så vil man skjønne at fysiske liv vi lever nå ikke er uten betydning. Det har en grunn. Evolusjon skjer ikke bare på jorda, men i hele universet. Og når man får visshet om åndeverdenen og at sjelen er udødelig, så forstår man også at selvmord ikke løser noe som helst.

Jeg vet at du ikke har sagt det. Det var et spørsmål bare.
Tviler på at mange er så reflekterte som du her forespeiler.

Hvis man legger skylda på åndeverdenen for ting man ikke klarer å sette fingeren på, så er i så fall det misbruk av åndeverdenen. Min personlige overbevisning er at det er en åndeverden. Både av personlig erfaring og av det jeg har sudert har jeg funnet ut dette.

Misbruk? Enda en gang vil jeg si at jeg tror ikke alle er så reflekterte.
Folk flest (vel, kanskje ikke - men mange) tenker ikke så mye over det åndelige.
Det er mange av oss som bare ønsker å brødfø oss selv, familien og leve et "A4-liv".

[livingdeaddoll]

Jeg tror at vi alle har en sjel, og at det er denne som gjør hver og en av oss unik. Jeg tror også på gjenfødelse. Har en lillebror som hevdet sterkt at han var en annen person tidligere, og kom med endel konkrete utsagn som stemte godt med livet til den personen han mente han var..

Slik som Thulr skriver, tror jeg at hvis vi skulle vite med sikkerhet at det fantes en åndeverden, så måtte vi også vite noe mer rundt hvorfor vi er her på jorden, og ikke i den andre dimensjonen. Og at vi da hadde visst at det var grunner til at man ikke kunne ta livet sitt.
Og selv om vi skulle vite med sikkerhet at det fantes noe liv etter døden, tror jeg fortsatt at det hadde fantes tvil blant oss om at det var sant.
Mennesker rundt den som velger å ta livet sitt vil fortsatt bli påvirket av hans bortgang, selv om man "vet" at han går over til en annen dimensjon. Så er fortsatt mange faktorer som spiller inn, selv om man "vet" at livet ikke er over når en dør..
Leste en bok engang, hvor forfatteren mente at vi kom til jorden for å få lærdom og kunnskap, slik at vår sjel kunne oppnå høyere nivå'er i den andre dimensjonen. Hvis man da valgte å ta livet sitt oppnådde man ingen "poeng", og man ble sendt tilbake til jorden for å oppleve samme skjebne om igjen.

[Thulr]

Misbruk? Enda en gang vil jeg si at jeg tror ikke alle er så reflekterte.
Folk flest (vel, kanskje ikke - men mange) tenker ikke så mye over det åndelige.
Det er mange av oss som bare ønsker å brødfø oss selv, familien og leve et "A4-liv".

Jeg har min måte å snakke på. Andre har sin måte. Jeg har studert og filosofert en del over det åndelige, men at andre ikke vil gjøre som meg er jo helt ok for min del. Det er forståelig at de fleste som har erfart åndelige eksistenser nøyer seg med å erkjenne at de er der.

[Thulr]

Jeg tror at vi alle har en sjel, og at det er denne som gjør hver og en av oss unik. Jeg tror også på gjenfødelse. Har en lillebror som hevdet sterkt at han var en annen person tidligere, og kom med endel konkrete utsagn som stemte godt med livet til den personen han mente han var..

Forsøk med hypnose og diverse stimulerende midler har påvist at folk kan huske tilbake til noe som trolig er tidligere liv. Fortellingene kan være såpass detaljerte og spesielle at mange forskere tror dette kan være tilfelle. Og ja, det er sånn at barn av flere grunner har lettere for å huske tilbake til tidligere liv. Jeg selv har en sterk fornemmelse av å ha vært en romer i et tidligere liv. Og at jeg trolig bodde i Roma. Jeg tror grunnen til at jeg har en slik fornemmelse er at det livet skilte seg mye ut fra de andre liv jeg har levd, siden jeg tror at de fleste andre av mine liv har vært levd i Norge og nordområdene.

Slik som Thulr skriver, tror jeg at hvis vi skulle vite med sikkerhet at det fantes en åndeverden, så måtte vi også vite noe mer rundt hvorfor vi er her på jorden, og ikke i den andre dimensjonen. Og at vi da hadde visst at det var grunner til at man ikke kunne ta livet sitt.
Og selv om vi skulle vite med sikkerhet at det fantes noe liv etter døden, tror jeg fortsatt at det hadde fantes tvil blant oss om at det var sant.
Mennesker rundt den som velger å ta livet sitt vil fortsatt bli påvirket av hans bortgang, selv om man "vet" at han går over til en annen dimensjon. Så er fortsatt mange faktorer som spiller inn, selv om man "vet" at livet ikke er over når en dør..

Ja, selvsagt gjør det det. Det er jo ikke uten grunn at vi mennesker er skrudd sammen som vi er. Det er fordi vi skal overleve og utvikle oss her. Derfor har vi et overlevelsesinnstinkt. Derfor er det for eksempel også slik at vi mentalt skal være i stand til å forsvare oss om vi blir angrepet. Slik at det mentale skal påvirke oss til fysisk å kunne forsvare oss. Om vi ikke hadde hatt den egenskapen så hadde vi ikke kunnet utvikle oss til det nåværende nivå, men ville tapt i kampen med andre dyr.

Vi er skrudd sammen sånn at vi vil overleve, og vil at våre nærmeste skal overleve, og derfor blir vi naturlig nok lei oss når noen familiemedlemmer eller venner går bort, uansett om vi vet at de bare går over til en annen dimensjon.

Angående et fullstendig teknisk bevis på en åndeverden (som kan bevises for hele verden med 100 % sikkerhet), så tror jeg dette vil komme med tiden. Men det forutsetter at menneskeheten går fremover på det spirituelle plan.

Leste en bok engang, hvor forfatteren mente at vi kom til jorden for å få lærdom og kunnskap, slik at vår sjel kunne oppnå høyere nivå'er i den andre dimensjonen. Hvis man da valgte å ta livet sitt oppnådde man ingen "poeng", og man ble sendt tilbake til jorden for å oppleve samme skjebne om igjen.

Det er godt mulig. Livet på jorda er en unik mulighet, og siden det meste i universet er ånd, og siden ånd kom først og så materie, så er det tvilsomt at vårt liv på jorda kun skyldes "tilfeldigheter".
Men det er nok ikke sånn som forfatteren sier at vi automatisk blir sendt tilbake for å oppleve samme skjebne om igjen. Hvis man ikke vil bli gjenfødt selv så er det jo tvilsomt at man blir det.

Mange blander inn sine religiøse forestillinger når det gjelder saker som dette, men det bør man være veldig forsiktig med å gjøre. Når man leser en bok, så trenger man ikke tenke at forfatteren enten har rett eller galt. Kanskje han har rett i for eksempel 40 %, mens han har galt i 60 %.

[livingdeaddoll]

Jeg mener å huske at forfatteren av denne boka holdt på med regresjonsterapi(?)/hypnose. Og skrev boka utifra hva mange av hans "pasienter" fortalte om den andre dimensjonen.
Har selv ikke prøvd slik hypnose, er det andre som har det her?
Kan det være mulig at hypnotisøren stiller spørsmål som leder fram til svar hypnotisøren selv ønsker å høre? Slik at hypnotisøren selv får bekrefte sine egne meninger/oppfatninger av den andre verden?

[Thulr]

Jeg mener å huske at forfatteren av denne boka holdt på med regresjonsterapi(?)/hypnose. Og skrev boka utifra hva mange av hans "pasienter" fortalte om den andre dimensjonen.
Har selv ikke prøvd slik hypnose, er det andre som har det her?
Kan det være mulig at hypnotisøren stiller spørsmål som leder fram til svar hypnotisøren selv ønsker å høre? Slik at hypnotisøren selv får bekrefte sine egne meninger/oppfatninger av den andre verden?

Om formålet med hypnosen er å få beretninger om hendelser i den hypnotisertes forrige liv, så er det viktig å huske på at hypnotisørens jobb ikke er å tvinge frem historier som ikke kommer fra den hypnotisertes underbevissthet. Og det er i denne underbevisstheten disse er lagret. Hvordan skulle en hypnotisør "lage" den hypnotisertes historier selv? Nei, det er nok ikke noen konspirasjon det dreier seg om her gitt.