Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Hvor mye ser eller oppfatter vi egentlig?

[sliten]

Dette er litt på utsiden, kanskje, men jeg fikk bare lyst til å fortelle det:
På grunn av traumatiske hendeler går jeg til psykolog for tiden, jeg har vært der en 8-10 ganger nå, en gang i uken. Da jeg kom inn på kontoret hans i går, så jeg at det hang en sånn stor "bokse-sekk" eller punching-greie eller hva det heter, ved siden av skrivebordet. Den var festet i en kraftig kjetting i taket, selve sekken eller "greia" var en drøy meter lang og kanskje 30-35 cm i diameter, og var svart. Siden kontoret ikke er SÅ stort, opptok den en ganske iøyenfallende del av kontoret. Den hang ved siden av skrivebordet, slik at når en betaler og får ny time, må en nesten bøye seg rundt greia.

OK, så jeg får øye på den, og sier til psykologen, at aha, har du fått deg boksesekk, har du begynt å avreagere, eller er det pasienter som skal slå løs og få bort det vonde inne i seg selv?

Så ser han på meg ganske lenge, og sier at jo da, kanskje det - men den har hengt der hele tiden. Jeg måtte gå bort og sjekke oppheng osv., og han måtte forsikre meg om det flere ganger.
Tolkningen hans / vår ble jo at jeg var i ferd med å komme ut av skallet, begynte å løsne meg opp og åpne meg for verden rundt, oppdage ting og ikke gå rundt i min boble osv.

Men det var en ganske merkelig opplevelse, for det var altså første gang jeg bevisst så sekken, og jeg kommenterte den jo fordi den var så iøyenfallende. Hvordan i all verden har jeg kunnet unngå å se den bevisst eller å ikke legge nok merke til den til at jeg kommenterte den, tidligere? Det var en liten øyenåpner som satte et støkk i meg. Og det kan jo lede til funderinger videre om hvor mye er det vi egentlig oppfater av det som skjer rundt oss? Hvis vi var fullt tilstede, hvis vi hadde alle sansene åpne i større grad enn vi vanligvis har - hvor mye ville vi kanskje oppleve eller se eller høre av merkverdigheter som ellers går oss hus forbi?

Hvis du sender en stor mann med mørkt hår og blå jakke inn i et klasserom og lar ham skyte et par skudd med en pistol, så vil du få vitneutsagn som spriker fra at det var en svær kar til en liten skalla fyr, med alt fra grønn jakke til rød t-skjorte, som hadde alr fra en maskinpistol til en kølle. Vitneutsagn er flytende greier. Så hvor mye ser vi egentlig?

Nei, boksegreia var en rar opplevelse. Hvordan i all verden har jeg kunnet unngå å se den? Og for å gjøre det komplett: Psykologen sa at dette var ganske vanlig, jeg var langt fra den første med traumer eller depresjoner som først hadde oppdaget greia etter noen uker eller måneder, så slik sett var den et for ham meget nyttig symbol på en slags oppvåkning.

[Diablesse]

Skikkelig interessant tema du berører her Jeg holder på med Sigmund Freuds "Psykoanalysen" nå; jeg finner menneskehjernen og menneskets psykiske kapasitet veldig spennende. Har ikke kommet så langt i boken enda, men aller tidligst i første del gjør han rede for en undersøkelse om fortrengte traumer, så skulle ikke forundre meg om man vil finne noe lignende til det du forteller om, et sted i den boken. Et tips hvis du er interessert i å vite mer om hvordan psyken fungerer og påvirker!

[sliten]

Diablesse - takk skal du ha, jeg skal sjekke den. Ellers er jeg egentlig mer på linje med Jung, og der kom det jo til brudd med Freud. Så jeg ville konsentret meg om Jung mer enn om Freud, fordi Jung nettopp åpner for det paranormale, for det religiøse, det åndelige, mens Freud avskydde det. Men jeg skal sjekke.
Men - det var en rar opplevelse.

[Atmi]

Jeg tror dette handler om din kapasitet til å se utover deg selv. Noen ganger har vi situasjoner hvor vi vil ha, fordi vi trenger det - vi har lite å gi og vi er mest opptatt av hva vi føler. Da er det ofte vanskelig å ta omgivelsene inn over seg.

Så etter en stund blir du sterkere, har mer å gi - og du blir da åpen for omgivelsene og ser hva som faktisk er der. Det er ganske interessant i grunn - med tanke på hvordan dette kan utarte seg om vi ser det ut fra et mellommenneskelig perspektiv. La oss si det ikke var psykologen, men bestevennen - så kan vi forstå hvorfor det noen ganger kan være svært vanskelig med kommunikasjon - det varierer faktisk i hvor stor grad man er i stand til å se ting utenfor seg selv.

Jeg tror ganske enkelt du var et svært navlebeskuende vesen første gangene du var der (noe som er helt greit og jo var meningen med å være der) - når du blir bedre har du mer kapasitet til å relatere til behandleren som en person med egne menneskelige trekk, og du observerer da ham som person og det han omgir seg med.

Trenger jo ikke være så bastant heller da. Noen ganger føler vi, andre ganger ser vi. Liksom kan man være bevisste på hva den andre personen føler, men vi legger ikke merke til hva de har på seg. Mens andre ganger er vi bevisste på hvordan folk ser ut, men glemmer at det er et menneske med følelser inni der.

Jeg tenker at din opplevelse var som disse prosesser, bare at det ble svært tydelig.

[Appelsin]

Jeg tror også at dette er et klassisk eksempel på hvordan psyken vår fungerer. Det som opptar bevisstheten er også det vi vil legge merke til. Vi tar nok helt sikkert inn utallige inntrykk hele tiden, men bevisstheten vår klarer ikke å holde fokus på alle samtidig, og de vi holder fokus på..blir forsterket. At en som i ditt tilfelle sliten, begynner å se "nye" ting utenfor den vante boblen, kan være et tegn på at bevisstheten endrer strategi/fokus ja.

[camillah]

hvordan hjernen fungerer er jo bare helt fantastisk!!
Det du snakker om den boksesekken, så har jeg vært borti lignenende ting.. Det er så sprøtt når de sier at det har vært sånn HELE TIDEN eller vært der HELE TIDEN..
da tenker jeg jeg, hvordan i all verden kan jeg ikke ha sett det før??
Sprøtt...
men da tenker jeg videre at det er vel grunnen til at mange klarer seg videre etter tragiske utfall.. at hjernen klarer å stenge ute ting som har skjedd osv..
jeg f.eks. kan ikke huske begravelsen til moren min, husker jeg satt der, første melodi av den første sangen, husker ikke at vi gikk ut, hvem som var der, hvem jeg hilste på osv.. det neste jeg husker er at vi sitter på et lokale med familien og får servert snitter....
det syns jeg er rart.. har hjernen virkelig stengt ute alt det.. eller har jeg glemt det.
sånn kan man jo da gå videre på gjerningsmenn, de som sier de ikke husker noe.. kan det ha seg sånn at de faktisk ikke husker det? at hjernen har stengt det ute...?
et skikkelig spennende tema

[Nataniwo]

minte meg om en historie en vis mann (Deepak Chopra most likely=)
fortalte om en hypnotisør:

han hypnotiserte en far i publikum til å tro at datteren ikke fantes.
så holdt han ett gull ur bak datteren's rygg og spurte
"ser du hva jeg holder i hånden?"
Jepp, ett gullur sa mannen.

en røverhistorie? anbefaler de som er 100% sikre på det til å
laste ned (f.eks) ett av deepak chopra's flotte foredrag..

[Isan]

Jeg tror ikke et foredrag er beste måten å overbevise noen på om at den historien er sann.