Meditasjon og andre selvutviklingsmetoder ⇒ Intuisjonen snakker til deg.

[kristiane]

Mange av dere andre som også opplever at intuisjonen "snakker" til deg,og hvor ofte ser den ut til å stemme?
Her er den iallefall "påskrudd". Eks: En plutselig tanke om et eller annet faller ned i hodet ditt,og så viser det seg at det stemmer-du mottok riktig info. Eller at du virkelig handler ut ifra det "magefølelsen" sier,og opplever mye positivt nettopp fordi du gjorde det(eller: Hva skjedde fordi du ikke hørte på den indre stemmen?)

Selv har jeg mine eksempler på at intuisjonen min er i full vigør,og fascinert over hvor ting stemmer,ettersom hva som skjer
Av en eller annen høyst merkelig grunn fikk jeg det bare plutselig for meg at jeg skulle sjekke kontoen min i dag. Venter ikke noe større summer fra noen som helst akkurat der og da,men får som sagt bare den utrolige uforklarlige ideen at jeg må innpå og sjekke. Og der er jeg plutselig tre tusen kroner rikere Blir kjekt å se i morgen,hvor disse pengene kom fra

Andre eksempler den har gjort seg gjeldende er forutanelser,og ting som har kommet i drømme. Og så i ettertid se at det stemte. Fascinerende syns jeg. Hva har andre å bidra med av eksempler på vår spennende "indre stemme"?

[Moonstone]

Jeg opplever en del at jeg bare "vet" hva andre personer tenker på, og hva de kommer til å si, sekunder før de sier det.
Det bare popper opp i hodet. Noen ganger tar jeg det for mine egne tanker, men det viser seg at jeg snapper opp andres.
Jeg bruker en del tid på å prøve å mestre det, men det er vankelig gitt..

[Heksepusen]

Oj jeg må si jeg kjenner meg veldig godt igjen der Moon.

Men jeg opplever også at jeg kan få bestemte føleser i kroppen på både ting og folk. Gubben har begynt å høre på meg når jeg sier at slik og slik føles det, det stemmer hver gang sier han.

[Svartepus]

Jeg har "bare" en veldig sterk magefølelse som jeg stoler på. Den har stort sett alltid hatt rett, så magefølelsen (eller intuisjonen) stoler jeg på. Noen ganger når den helt inn i drømmene og gir meg små varsler om ting som skal skje. Nå for en stund siden drømte jeg at leiligheten min ble solgt, og det håper jeg inderlig blir å skje! Helst så snart som mulig! :mozilla_smile:

[avva]

Her en dag gikk jeg og tenkte på hvor mye frykt jeg lever i, og hvordan det hemmer glede, så så jeg opp og så det sto med stor hvit skrift "FRYKTEN" på et bygg i Stavanger.

Jeg stolte på intuisjonen som barn mer en som voksen, vi blir vel mer logiske og objektive etterhvert. Men for noen er den jo nyttig. Jeg har ikke hat nytte av den som voksen, men det har hendt at jeg prater uten å tenke til meg selv. Av og til dukker det opp ting som får meg til å tenke "fy søren", dette hadde jeg ikke tenkt på. For noen år siden gjorde jeg dette over noen dager, og så kom det noe jeg følte måtte skrive på et ark. Jeg skrev masse setninger, og "it made sense". Da kom jeg på at en person skrev dette på et papir for meg som barn, og sa at dette skulle jeg huske som voksen. Så kanskje jeg skal gå å lytte litt mer til den indre stemmen, troen på at det er noe mer er der, eller jeg har blitt stein hakke gal.

Ellers synes jeg magefølelsen er noe tøv, ikke at den ikke stemmer, den vil jo uansett oftest være rett fordi den passer preferansene dine - du bruker de trente instinktene dine som har blir gode etter hvert, det som en slags sluttpakke av mange simultant tolkede signaler fra omgivelsene som blir prosessert lynraskt i hodet, og så velger du ut fra følelsen - ut fra hvem du er. Noen har noe mer utenom det vanlige, og det er spesielt. Jeg gleder meg over dem.

[ludoburgero]

Her en dag gikk jeg og tenkte på hvor mye frykt jeg lever i, og hvordan det hemmer glede, så så jeg opp og så det sto med stor hvit skrift "FRYKTEN" på et bygg i Stavanger.

Ja, på Rogaland Teater...

Jeg stolte på intuisjonen som barn mer en som voksen, vi blir vel mer logiske og objektive etterhvert. Men for noen er den jo nyttig. Jeg har ikke hat nytte av den som voksen, men det har hendt at jeg prater uten å tenke til meg selv.

Enig. Barnetro og mottakelighet går i ett, tror jeg. For jeg er helt overbevist om at det er diverse "filtere" som ikke er så kritiske når man er barn. Det meste slipper igjennom da det meste er nytt for et barn. Sier ingenting om det bare er fantasi eller om det er virkelighet.

Ellers synes jeg magefølelsen er noe tøv, ikke at den ikke stemmer, den vil jo uansett oftest være rett fordi den passer preferansene dine - du bruker de trente instinktene dine som har blir gode etter hvert, det som en slags sluttpakke av mange simultant tolkede signaler fra omgivelsene som blir prosessert lynraskt i hodet, og så velger du ut fra følelsen - ut fra hvem du er. Noen har noe mer utenom det vanlige, og det er spesielt. Jeg gleder meg over dem.

Her treffer du virkelig spikeren på hodet hva kan angå intuisjon, slik den jo objektivt sett er.
Respekt! Helt ærlig talt!

[Tomb]

Jepp! jeg opplever det stadigvekk og blir like overasket hver gang Det med drømmene kjenner jeg meg godt igjen i. Har drømt blant annet om brannvaslere og batterier i to netter nå. Så i natt så gikk brannvarslene amokk her i Blokka jeg bor. Så kikket jeg ut i gangen og det samme gjorde naboen. Hun ringte til en vakt og han ba oss ta ut alle batteriene i hele blokka. Så det gjorde vi.. Jeg får også sånne plutselige tanker.ideer, følelser og noen ganger syn som også stemmer har hatt det sånn alltid egentlig.. For et par uker siden begynte jeg å se for meg en jeg jobber litt med hver gang jeg hørte Bandmusikk.. Ikke rocka men litt eldre stil på en måte. Jeg skjønte ikke hvorfor.. Og her om dagen så var det en sang på Radioen.. Og så sier han at Å! Den sang jeg i et Band for en del år siden! Det viste dere ikke det at jeg har sunget i Band! Sa han... Men egentlig gjorde jeg jo nesten det da he he..

[Gjest]

Jeg vet ikke om dette er ituisjon eller STEDSANS. Jeg har vandret i skogen i hele mit liv, uten kart og kompass. Det har ikke betyd noe om jeg har vert i helt ukjent terreng. Jeg finner bestandig tilbake til bilen,hytta eller teltet, med en feilnavigering på bare noen få meter. Tåke og drittvær eller mørket, har ikke spilt noen rolle. Har derfor aldri vert redd i skogen og det er en fin følelse, men hva som gjør at jeg altid finner hjem, er litt merkelig.
Har noen av dere en teori om hva dette kan være?

[Asbjørn]

Dette tror jeg kommer av "gamle" jeger-evner.
Fra den gang da mennesket var i naturen, bodde sammen med naturen, og lvde der.
Den gang var det nok slik at man forflyttet seg etter vilt og på den måten var nødt til å finne vei - i ukjent natur.

Dagens likestilling har et problem med dette urinstinktet, da det skiller mellom mann og kvinne ;
( selv om det finnes endel unntak ) :
Mannen var jegeren, - dro ut for å finne bytte, og så komme seg tilbake til leirplassen med bytte, før de som var igjen der sultet ihjel.
Kvinnen var mor ( og den som hadde brystmelk til barna ), så hun var i "leiren" og passet på både spedbarn og større barn.
Dermed fikk vi en "særstilling" for både mann og kvinne, - når det gjaldt hvem som skulle gjøre hva.

Historien her sier intet om hvem som var sjef i forholdet, - mannen eller kvinnen...
Kansje det var kvinnene som jaget mennene ut på jakt, da det var det eneste de var brukendes til ?
Eller var det mannen som var herre i forholdet og sa; Hold dere her til jeg er tilbake, ellers blir det vanskelig å finne dere...

Disse tendensene ser vi den dag i dag, når det gjelder å orientere seg i naturen, byen, eller hvor det nå er, - FØR man blir kjent på stedet.
De fleste menn - meg inklusive - kan finne veien tilbake til campingplasser osv, på helt nye steder, selv om vi har gått langt. Kan også ta "snarveier" tilbake, og finne frem...
Egenskapen bruker jeg og som sjåfør, veldig sjelden jeg ikke finner tilbake.
Skal jeg derimot til nye steder, er kart/kompass / gps en viktig sak

Men jeg kjenner mange damer som ikke har denne egenskapen... - og knapt nok vet hva som er opp og ned på et kart... ( men også de som kan det bedre enn meg )

Så om dette er "Paranormalt" - vet jeg ikke, - kan hende det er det i noen tilfeller, - men jeg tror mer på at det er en "glemt" egenskap vi har innebygget - omtrent som brevduer...

A

[Lilja]

Hehe, for meg blir det du, Asbjørn, skriver bare nok en bekreftelse på at jeg har vært mann i et tidligere liv, og at dette henger godt igjen Jeg eier ikke stedsans, mangler fullstendig evnen til å kjenne meg igjen eller beskrive f.eks hvordan man finner fram til et sted med mindre jeg har vært der mange ganger. Men har til gjengjeld en utrolig retningssans, slik at jeg bare peiler ut retningen og går rett på, uten å ane hvor jeg er før jeg plutselig står ved målet

Som f.eks på ferie i Danmark for noen år siden. Vi hadde vært i Ålborg, og da vi skulle tilbake til Løkken var det full rush, veiarbeid, stengte veier, et mindre trafikkuhell og, ja... Mannen ved min side ble svettere og svettere, og hadde ingen anelse om hvordan han skulle finne ut igjen da vi plutselig befant oss midt i sentrum. Da slår brevdua i meg inn, og jeg loser oss gjennom byen og ut på riktig vei ut av den. Ganske praktisk, igrunn :mozilla_laughing:


Utover det har jeg en magefølelse jeg stoler nærmest blindt på. Det viser seg gang på gang at det er toskete å trosse den, for da går ting til et visst sted...
Har også opplevd "klarsynthet" noen få ganger, i form av plutselige innskytelser/tanker som faller ned i hodet på meg. Gjenstår litt trening, bare, for å klare å gripe ordentlig tak i dem, og ikke minst lære å stole på de beskjedene jeg får...

[Isan]

Bare en liten replikk til Asbjørn:

Kvinnene "den gang" hadde nok også behov for bra orienteringsevne. For riktignok var det mest mennene som jaktet, men kvinnene var i stor grad de som var ute og samlet (røtter og planter m.m.), og da måtte man også kunne orientere seg både for å finne hjem igjen og for å evt. finne tilbake til gode plasser.

(Og ja, jeg vet at menn gjennomsnittlig har noe bedre utviklet romforståelse.)

Til olsenbj:
Kanskje en forklaring _kan være_ at når du går bort fra utgangspunktet, registrerer du spesielle ting og formasjoner i landskapet, og at hjernen din er god til å memorere og plukke fram igjen dette når du skal tilbake, uten at du er deg det så bevisst?
Selvfølgelig kan man gjette på mange andre forklaringer også

[Gjest]

Bare en liten replikk til Asbjørn:

Kvinnene "den gang" hadde nok også behov for bra orienteringsevne. For riktignok var det mest mennene som jaktet, men kvinnene var i stor grad de som var ute og samlet (røtter og planter m.m.), og da måtte man også kunne orientere seg både for å finne hjem igjen og for å evt. finne tilbake til gode plasser.

(Og ja, jeg vet at menn gjennomsnittlig har noe bedre utviklet romforståelse.)

Til olsenbj:
Kanskje en forklaring _kan være_ at når du går bort fra utgangspunktet, registrerer du spesielle ting og formasjoner i landskapet, og at hjernen din er god til å memorere og plukke fram igjen dette når du skal tilbake, uten at du er deg det så bevisst?
Selvfølgelig kan man gjette på mange andre forklaringer også

Bare en liten replikk til Asbjørn:

Kvinnene "den gang" hadde nok også behov for bra orienteringsevne. For riktignok var det mest mennene som jaktet, men kvinnene var i stor grad de som var ute og samlet (røtter og planter m.m.), og da måtte man også kunne orientere seg både for å finne hjem igjen og for å evt. finne tilbake til gode plasser.

(Og ja, jeg vet at menn gjennomsnittlig har noe bedre utviklet romforståelse.)

Til olsenbj:
Kanskje en forklaring _kan være_ at når du går bort fra utgangspunktet, registrerer du spesielle ting og formasjoner i landskapet, og at hjernen din er god til å memorere og plukke fram igjen dette når du skal tilbake, uten at du er deg det så bevisst?
Selvfølgelig kan man gjette på mange andre forklaringer også

[zind]

Jeg vil vel kanskje ikke si at intuisjonen ligger i magen, selv om det kan være lurt å lytte til en dårlig magefølelse

Opplever selv at når intuisjonen virkelig slår til så tar det ikke feil. Egentlig vil jeg ikke kalle det intuisjon heller, men kontakt og veiledning. Jeg får slike sterke bølger av kjærlighet over meg så håra står rett opp på hele kroppen, og da er det ikke noe tvil, aldri opplevd å ta feil med avgjørelser basert på det, tvert imot. Tanker som detter inn og som ikke føles som mine egne, viser seg gjerne rett etterpå ved at noen sier eller gjør nøyaktig det jeg har fått inn, i lengste tilfelle gikk det noe sånt som en uke. På en annen side er det fort gjort å skyve slike tanker til side, og at man ikke husker det om det ikke ble bekreftet på et senere tidspunkt. Det er jeg åpen for. Men det dukker nå opp ting jeg bare vet plutselig, veldig sterke følelser på ting og veiledning som jeg absolutt følger når det dukker opp, og akkurat det har faktisk gitt meg noen av de beste opplevelsene, innsiktene og møtene i livet.

De eneste gangene jeg virkelig ikke stoler på intuisjonen er i forhold til forelskelse, da kan man jaggu ikke stole på noen ting

[Gjest]

Bare en liten replikk til Asbjørn:

Kvinnene "den gang" hadde nok også behov for bra orienteringsevne. For riktignok var det mest mennene som jaktet, men kvinnene var i stor grad de som var ute og samlet (røtter og planter m.m.), og da måtte man også kunne orientere seg både for å finne hjem igjen og for å evt. finne tilbake til gode plasser.

(Og ja, jeg vet at menn gjennomsnittlig har noe bedre utviklet romforståelse.)

Til olsenbj:
Kanskje en forklaring _kan være_ at når du går bort fra utgangspunktet, registrerer du spesielle ting og formasjoner i landskapet, og at hjernen din er god til å memorere og plukke fram igjen dette når du skal tilbake, uten at du er deg det så bevisst?
Selvfølgelig kan man gjette på mange andre forklaringer også

[Gjest]

Stemmer nok at jeg legger merke til naturen rundt meg, men da det er dålig sikt, hva da?