Jeg dykka litt, og fant denne tråden på havets bunn, jeg.
Det som er så merkelig er det som skjedde ikveld...
Har ikke for vane å oppleve noe sånn som dette, men herregud - jeg blir nesten flau av å fortelle dette, men det var så spesielt at jeg har behov for det likevel. Det kan kanskje virke som en bagatell for andre, og det er en av grunnene til at det er flaut - for jeg er helt oppstemt... har aldri opplevd maken til å bli
så betatt som jeg ble ikveld. Og jeg forstår ikke hvorfor i det hele tatt!
For å gjøre en kort historie kort, for det var egentlig ingen spesiell kveld...
Dro til byen tidligere idag, da var det sånn noenlunde pent vær. Møtte en kompis, han spiste middag og jeg tok en kaffe. Så gikk vi bort til gamle jobben (som jeg jo sa opp rett før helga), for ei venninne jobber der også. Sto der og jabba ei stund - og så skjer det som skjedde:
For en time siden går jeg bort for å ta bussen hjem. Det er skikkelig mørkt ute nå, og vinden uler til og med litt, mens regne pisker som om det skulle vært midt i oktober. Jeg elsker slikt vær, og jeg ble satt i en slags merkelig stemning bare av den grunn. Det begynte å vokse en litt sånn nostalgisk følelse i meg, som om jeg mintes noe som skjedde for noen år siden, og at alle følelsene i kroppen var der... kanskje fem år tilbake... veldig intuitivt... og jeg klarer ikke sette fingeren på noe av det, men det har ligget litt "sånt" i luften i det siste...
(ok, dette høres sikkert rart ut, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på nå...)
Så skjer det at jeg tar på meg hetta på vei bort til busskuret. Og siden regnet pisker, så tenker jeg å stå innenfor der, selv om det er trangt om plassen. Det står masse folk der fra før, en del ungdommer. For seg selv, alene der, står det ei jente. Hun er kanskje 5-7 år yngre enn meg, antar jeg - og hun ser på meg, merker jeg i øyekroken. Tenker at hun bare kikker tilfeldigvis, men jeg merker dette en liten stund, så jeg ser mot henne - og så møtes blikkene våre.
Hun var søt... ja, og pen også. Men poenget er at det var ikke noe iøynefallende spesielt med henne ved første blikk. Hun hutret litt og sto og lyttet til musikk, merket jeg. Men jeg følte en slags tiltrekning jeg ikke har kjent på flere år (sånn, seriøst... veldig, veldig rart). Dette var en merkverdig dyp følelse. Og så er dette liksom første gang jeg ser denne jenta tror jeg, men det var likevel noe vagt kjent med henne. Så har jeg stått der en stund, tar av meg hetta, og jeg føler at hun ser på meg i sidesynet litt sånn innimellom.
Bussen kommer, og jeg går inn fremme. Hun går inn bakdøra. Så går vi mot hverandre, og ser på hverandre og nesten kolliderer med hverandre. Hun setter seg på et sånt "firer-sete" diagonalt ovenfor meg, og jeg setter meg også på et sånt "firer-sete", så hun sitter vendt bakvendt, så vi sitter med ansiktene mot hverandre. Under omtrent halvparten av bussturen sitter det en dame ovenfor henne, og et par gutter ovenfor meg - og jeg føler meg skikkelig flau og pinlig når jeg sier dette: men jeg hadde problemer med å holde øynene vekke fra denne jenta! Det var helt absurd, for hjertet mitt banket som om jeg var dypt, dypt forelska - og dét med sånn skikkelig intens stormforelskelse. Jeg begynte rett som det var å lure på hva som i all verden gikk av meg...
Fornemmet også at hun så bort på meg, og ved noen anledninger fikk jeg bekreftet dette i speilbildet gjennom vinduet da jeg satt og tittet "ut"... og ut.
I det hun skulle av, bare tre stopp før meg, så søkte hun blikket sitt rettet mot mitt.
Følte hun skulle til å smile, men tenkte jeg kanskje var innbilsk som trodde det, så ble jeg nervøs og kikket straks vekk, selv om jeg tror jeg hadde et veldig subtilt, skjult og veldig forsiktig smil selv, iallefall med øynene. Kanskje jeg så teit ut fordi jeg virket avslørende fornøyd, og som sagt veldig oppstemt? For helt ærlig - den jenta der, hun BLE nydelig i mine øyne. Hun var jo som sagt pen og søt og alt det der... men jeg begynte å bli forvirret... så ble jeg usikker og tenkte "Kanskje hun merker at jeg ble så betatt av henne at hun kikker bort fordi hun ble litt brydd?", så jeg følte meg ekstra dum på grunn av akkurat dette.
...men som trådens tittel; dette her var "kjærlighet ved første blikk" for meg iallefall.
Sjeldent har jeg følt noe slik, og ALDRI - jeg gjentar: ALDRI... ALDRI, ALDRI... har jeg noensinne følt akkurat dette med så stor tyngde og dybde, så plutselig, impulsivt, spontant...
Hilsen en veldig pinlig berørt ludo som lurer på om det har bikket helt over for seg..?
En utrolig trist tid egentlig, men DU, hvor mye jeg har lært av å være rake motsetninger! Vi hadde én felles ting, og det var utdanningen vi gikk på...
.
