Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Et varsel fra den andre siden...

[Svartepus]

Jeg prøvde å finne en tråd der man kunne legge inn forskjellige historier men fant ingen, så da starter jeg opp en ny.

Dette er en historie som min mormor fortalte meg i påska, og omhandler noen i slekta vår. Jeg skal prøve å fortelle den så detaljert som mulig, men pga at det tross alt er viderefortalt via min mormor (og nå meg) kan det være detaljer som enten forsvinner eller blir litt forandret. Likevel gjorde historien så inntrykk på meg at jeg husker mesteparten. Here it goes:

Min gudmor og hennes mann skulle kjøpe seg hus og fant et hus de likte veldig godt. Dette huset var tidligere eid av en eldre mann som hadde mistet kona si for noen år siden. De syntes huset så veldig bra ut i prospektet og dro på visning. Min gudmor følte med en gang hun gikk inn i huset at noen ikke ville ha dem der. Hun følte at det var kona til den tidligere eieren som fremdeles var der og ikke ønsket at de skulle flytte inn. Det var rett og slett en sterkt negativ følelse i huset. Hun sa ikke noe til mannen sin om denne følelsen siden han virket veldig positiv, og de kikket seg rundt i huset og sa de skulle tenke på saken.

Natten etter drømte min gudmor at en stemme advarte henne om at de ikke måtte kjøpe dette huset. Hun ble jo litt skremt men hadde allerede skjønt at det kunne være smart å holde seg unna. Siden hun tvilte på at mannen hennes hadde samme inntrykket av huset, ba hun i drømmen (enten personen bak stemmen eller bare "høyere makter") om at mannen hennes også måtte få en beskjed om at de ikke burde kjøpe huset.
Neste morgen ved frokostbordet valgte hun å ikke si noe om verken varselet dagen før eller stemmen i drømmen, og lot som ingenting. Hun var jo litt redd for at mannen skulle tro hun var gal eller noe. Plutselig sier mannen hennes "Du, vi kan ikke kjøpe det huset vi så på igår! Jeg har fått et slags varsel..." Da ble de enige om å glemme dette huset og finne seg et annet.

Det som fascinerte meg med denne historien var både det at jeg aldri før har hørt gudmoren min snakke om sånne opplevelser, og det at to stykker fikk varsel hver for seg. Tror nok jeg også hadde holdt meg unna det huset ja...

[Astarte]

Oi. Dette var virkelig magefølelse for viderekomne!!

Sånne varsler skal man ta på alvor, ja. Tusen takk for at du deler din historie!! Denne er sånn som mange kan oppleve selv tror jeg. Sånt er ikke tilfeldigheter.

Jeg har selv en sånn historie, men jeg skal ikke herpe tråden din med den. Jeg skal legge den i egen tråd

[Svartepus]

Neida, du kan gjerne dele den her. Det kan andre også dersom de har en historie om forsterket magefølelse, intuisjon, (ad)varsler o.l.! :mozilla_smile:
Min tråd er fri for alle, så bare del dersom dere har opplevd noe lignende!

[Borte..]

Fascinerende Svartepus! Det er litt i sånne type situasjone hvor man sier at man bør følge magefølelsen. Rart hvordan det fungerer egentlig. Man har gjerne ingen konkrete grunner som skulle få en til å føle det ene eller det andre, men likevel ser vi så mange ganger opp gjennom historien at noen ganger bør en bare følge magefeelingen eller den indre stemmen. Rart, men artig

[Satsuki]

Liker å lese sånne historier, bra du valgte å legge den ut!

Er rart hvordan vi funker noen ganger..

[Svartepus]

Jeg stoler alltid på magefølelsen min. Den har vist seg å ha rett skummelt ofte...

[Astarte]

Da tar jeg deg på ordet, Svartepus

For etpar år siden, da vi hadde lagt oss og skravlet en stund, sa mannen min plutselig: "Er det kaldt her?". Jeg svarte bekreftende, fordi jeg har alltid vinduet oppe (MÅ ha frisk luft når jeg skal sove ). "Nei, ikke sånn kaldt, " sa han" Jeg er så forferdelig kald på beina, jeg kan ikke kjenne dem". Jeg så etter, natuligvis, kjente på beina hans, og riktignok, de var iskalde og begynte å bli veldig bleke. Jeg ble jo bekymret, og lurte på om han hadde vært uvel eller gjort noe spesielt. Det var ikke naturlig kulde, hvis dere forstår hva jeg mener. Da jeg vurderte å ringe lege, for kulden spredde seg oppover, sa han ut av det blå: "Nå dør mormor". Han var da iskald på beina fra føttene og opp, og på armene fra fingrene og inn. Det var helt besynderlig å observere at han ble blek gradvis inn mot kroppen, selv om jeg forsøkte å massere og skrudde opp varmen i varmeteppet.

Etter et par minutter vek kulden, og han var normalt varm igjen. Han sa da at han hadde "kjent" mormora si dø, og haddde følt at hun var redd og alene men hadde det bra nå. Dagen etter ringte han sin mor, som da var oppløst i tårer, og fortalte alt sammen. Hun reagerte først med vantro, men kunne bekrefte tidspunkt og alt annet han hadde følt. Hun har senere sagt at han har hatt sterk "magefølelse" hele livet, men at dette var mer enn hun hadde opplevd før.

Det skal sies at min mann er en "tøff type", som sjelden lar seg tippe over av følelser eller er på noen måte spesielt følsom av seg

Mulig jeg har fortalt litt rotete, så bare spør hvis jeg har vært uklar. Vi har flere historier fra vårt liv, som jeg vil vurdere å legge ut etterhvert.

[Svartepus]

Wow! Dette var høy gåsehudfaktor!

Jeg er mer vant med følelser og fornemmelser, dvs varsler som gir psykiske reaksjoner, men dette med så sterk fysisk reaksjon er jo kjempefascinerende! Kjempespennende historie!

[Astarte]

Ja, det var spesielt. Han har en spennende og facienerende bakgrunn også, men det skal jeg også fortelle om en annen gang, tror jeg. Så det er mye mulig det er noe arvelig inne i bildet her også. Heldigvis så har vi vært to om de aller fleste opplevelser vi har hatt. Så man ikke tror man har blitt halt på trynet liksom

Vi har jo også bodd i et skikkelig spøkelseshus, det var så ille at vi flytta

[Svartepus]

Nå ble jeg spent. Gleder meg til flere historier fra den kanten! :mozilla_smile:

Min mormor fortalte at hennes bestemor er fra Finnmark og av samisk slekt, og hadde en del evner derfra. Disse har mormor, mormors onkel og min gudmor arvet. Jeg aner at jeg også har fått en liten dose med evner derfra.

Jeg tror jeg har nevnt det før her på forumet, men min mormor har en spesiell form for drøm som alltid varsler død. Hun drømmer om babyer, og da vet hun at noen i nær omkrets er død. Hun fortalte også om den gangen hun satt i stua og så på TV og strikket. Plutselig ser hun en mannsskikkelse i sidesynet, en høy og bredskuldret skikkelse med lua i hånden. Da visste hun at nabomannen hadde stukket innom for å si farvel. Han døde samme kvelden.

[Lilja]

Takk for at dere deler, begge to
Utrolig spennende historier!

Siden dere er fantastiske forbilder, slenger jeg på en lignende sak:

For mange år siden var jeg og min bedre halvdel på båttur med svigers. Dette var før det var vanlig å dra med seg mobilen og være tilgjengelig i tide og utide, så telefonen lå igjen i bilen.
Det var en strålende dag på Oslofjorden, og alt lå til rette for avslapning og kos, men jeg satt som på nåler og ville bare hjem! Prøvde å late som ingenting, da det var første gang jeg var med dem på tur, og det var "ingen grunn" til at jeg ikke skulle senke skuldrene.
Timene sneglet seg av gårde, og da vi endelig kom på land igjen om kvelden, kastet jeg meg over telefonen for å ringe mamma for å sjekke om alt var OK.

Jeg får da vite at min stefars sønn døde den formiddagen. Han hadde medfødt hjertefeil, og hadde overlevet mot alle odds da han ble født, men i en alder av femten så alt bra ut. Så stopper hjertet bare, mens han er på ferie i utlandet med sin mor og bror...


Min stefar reiser av gårde for å være der sammen med sin eks og gjennlevende sønn, og for å være med å hente kista hjem.
Jeg bodde hjemme enda på den tida, så mamma og jeg sitter ute og prater. Det er en steikende varm sommerdag, men plutselig begynner mamma å skjelve og hakke tenner, og blir likbleik. Jeg blir bråredd og spør hva som feiler henne, men hun svarer at det ikke er noe galt med henne. "Men akkurat nå har NN (min stefar) det grusomt vondt", sier hun.

Det viser seg i ettertid at det var på nøyaktig det tidspunktet han fikk se sin avdøde sønn...


Jeg tror faktisk ikke at jeg har delt dette med noen før... Men det var fint å få det ut :mozilla_smile: Takk!

[Astarte]

Stilig!!!! Sikkert et dårlig ordvalg, men hjelpe meg, det er bare stilig Min mormor har også evner. Vi er ikke fra en veldig spesiell avstamning, bortsett fra en brent heks langt bak i historien
Men jeg tror nok at evner kan arves til en viss grad, jeg har nevnt det såvidt i en annen tråd om en opplevelse med min nevø.

Spesielt varsel med babyer da, orginalt men også logisk. Døden er jo en ny begynnelse som jeg tolker den. Det kvinnemennesket kjenner jeg at jeg gjerne skulle møtt! Deg også, men du er jo så frekk og bor så langt borte

Samene er et folkeslag som facinerer meg. Alle mennesker som er tett knyttet til naturen og røtter har mye å tilføye av kunnskap og visdom


Lilja, nå fikk jeg gåsehud Takk for at du forteller! Jeg tror personlig at blodsbånd kan forsterke slike "følelser". Trist historie, men rørende likevel.

Takk til Svartepus, som inspirerer.

[Svartepus]

Denne tråden ble jo kjempefin! Her deler vi vilt og uhemmet :mozilla_smile:

Lilja, utrolig trist og fin historie! Det med å "sitte på nåler" med uro i kroppen uten åpenbar grunn er velkjent! Det fikk meg til å tenke på noe lignende jeg opplevde for ti år siden. Et familiemedlem lå dødssyk på sykehuset og jeg, min bror og min mormor kjørte hver dag for å være sammen med vedkommende. Vi hadde kjørt hver dag i nesten ei hel uke, og søndagen i slutten av uka bestemte mormor seg for at vi skulle spise middag hos henne før vi kjørte. Jeg og min bror takket pent ja, men jeg merket at jeg fikk en voldsom uro inni meg som jeg ikke hadde hatt før den uka. Jeg fikk en sterk trang til å avbryte middagen og bare komme meg avgårde, men valgte å ikke si noe. Etterhvert var middagen ferdig spist og vi startet på turen til sykehuset. Jeg merket at broren min tråkket litt ekstra på gasspedalen og kjente fremdeles denne sterke, stressede følelsen etter å komme meg fortest mulig til sykehuset. Da mormor bestemte seg for å stikke innom sykehuskiosken for å kjøpe noe før vi gikk opp på rommet til den syke, var jeg nesten skjelven av all denne uroen i meg. Det holdt hardt å ikke bare rope ut "Nei! Vi har ikke tid! vi må gå nå!!!".
Når vi endelig kom opp på rommet, rakk vi akkurat å se/høre den sykes siste åndedrag. ikke rart jeg var stressa, når tida var såpass knapp...

I ettertid fikk jeg høre at min bror hadde samme uroen i seg og derfor hadde kjørt litt ekstra fort. Min mormor som ellers er følsom for varsler hadde ikke merket noe, merkelig nok. Det ble også fortalt at den syke hadde sett ut til å "holde igjen" livsgnisten helt til vi kom inn døra, og da slapp vedkommende taket og trakk sitt siste åndedrag. Jeg tror nok vi fikk beskjed om å skynde oss.

Dette har jeg ikke fortalt særlig mange, men jeg følte for å dele siden denne tråden har blitt så bra. Håper flere deler sine (eller andres) opplevelser her! :mozilla_smile:

[Asbjørn]

Da min bestefar døde, visste min mor det, når det skjedde...

Jeg hadde nettopp stått opp - litt utpå formiddagen ( som ungdom flest)
Hun bad meg bli med ut på verandaen, i duskregn - uten å gi noen egentlig grunn...
Jeg ville jo gå inn igjen, fordi vi ble etterhvert våte, men hun insisterte på at vi skulle bli litt til...
Etpar minutt gikk, så hørte vi sirenene fra ambulanse på veien et stykke nedenfor huset ( vi hadde muligens ikke hørt den inne fra stua, med radio på.)
"Ja, det var som jeg trodde, sa hun, - nå tror jeg Bestefar er død..."

Og det stemte.
Vi fikk beskjed om dette om kvelden, - da fikk vi beskjed om at han hadde lagt seg for å hvile, og så oppdaget de at han hadde sluttet å puste...
Vi bodde da ca 25 km ifra stedet der mine besteforeldre bodde, så hvordan hun fikk vite dette på formiddagen, er ikke godt å si...
Det var ingen grunn til at han skulle dø denne spesielle dagen....

Men det føyer seg inn i rekken av hendelser opp igjennom livet som logikken ikke kan forklare...

( med fare for at dette er delt før... )

A

[Casandra]

For er en herlig tråd!!!!

Kan jo slenge på en liten hendelse i samme sjanger:

Står som vanlig opp rundt 7 for å starte dagen og skynde meg på jobb, stresser litt (som vanlig), men bråstopper, trekker pusten dypt og blir litt utenfor. Siden jeg kjenner meg selv såpass godt, tar jeg meg tid til å kjenne på hva dette kan være.
Joda, jeg er helt overbevist om at en pasient på jobben til moren min er død.
Moren min har jobbet kveldsvakt dagen før, og sover - men jeg vekker henne likevel og sier hva jeg har fått beskjed om.
Så reiser jeg på jobb.
30 min senere ringer moren min, hun har snakket med jobben. Pasienten døde på minuttet da jeg kjente det.

Dette er i og for seg ingen revolusjonerende hendelse, MEN
1. Jeg har aldri møtt denne pasienten og skulle ikke hatt noen form for følelelsesmessig tilknytning.
2. Det er helt tydelig at jeg har tatt opp en beskjed som skulle til moren min (hun er på ingen måte mottakelig selv).