Dette er et spørsmål som blir stilt med undring, ikke med kritikk! Jeg må bare ha det på det rene før jeg begynner. Jeg er 110% åpen for at det fins masse mellom himmel og jord vi ikke kan se, og synes på ingen måte det er "galskap" å tro på disse tingene - heller tvert imot
Jeg har selv et "englebrett" jeg bruker når jeg trenger veiledning i vanskelige valg, og opplever igjen og igjen at jeg tar de rette valgene takket være englene.For lenge siden la jeg inn et innlegg der jeg etterlyste en healer eller en klarsynt. Jeg var desperat, som mor til et sykt barn, og ønsket å kommunisere med hjelperne hennes for å forstå hva som var galt med henne. Ingen i helsevesenet kunne fortelle meg det ihvertfall, de var iferd med å gi helt opp, og jeg ble stemplet som både en hysterisk og krevende pårørende. Takket være god hjelp fra medlemmer på paranormal kom jeg etterhvert i kontakt med en healer som også kunne kanalisere. Vi kjørte flere sessions, og healeren fikk igjen og igjen tilbakemeldinger fra hjelperne til datteren min om at hun var helt frisk, og det kom jeg til å få beviser for den dagen hun begynner på skolen - for da skulle jeg kunne se at hun var helt som alle andre. Det ble også sagt en hel del andre ting som healeren ikke hadde forutsetninger for å kunne vite, og jeg var forbløffet! Det gikk en tid, datteren min ble ikke bedre, heller tvert imot. Jeg kontaktet enda en healer. Og det er vel bare å legge kortene på bordet: Iløpet av de neste månedene var jeg innom ikke mindre enn fem forskjellige healere. Alle kunne fortelle meg nogenlunde det samme: Datteren min feilte ingenting, men jeg kanaliserte negativ energi til henne som gjorde at hun ble tynget ned. Det var JEG som trengte healing, ikke henne. Som sagt så gjort, jeg var gjennom flere healingrunder, og jobbet hardt med meg selv. Jeg satt jo så klart med skyldfølelse for at jeg hadde overført mine tunge tanker og energier til henne, og ville for alt i verden ut av den sirkelen slik at vi kunne se den utviklingen vi ønsket oss. Men uansett hvor mye jeg enn prøvde, så ble det ingen bedring...sykdomstegnene ble derimot mer og mer klare, og til slutt kunne ikke engang helsevesenet bortforklare symptomene hennes. Jeg satte igang med et siste krampaktig forsøk på å få en diagnose på datteren min, og fikk kranglet meg til noen svært kostbare undersøkelser som sykehuset egentlig ville si nei til - bl.a. en avansert mikroanalyse av kromosomene som avdekker mikroskopiske forandringer på arvestoffet.
Og der ble det treff....datteren min har et ekstremt sjeldent avvik på det ene x-kromosomet, hun er en av tre i verden med denne tilstanden, og hun har hele TRE syndromer! Så magefølelsen min var korrekt hele tiden - det var noe som var veldig rart med dette barnet. Jeg har fire friske barn fra før, så jeg oppfattet veldig raskt at her var det noe som ikke stemte. Likevel skulle det altså gå 3 1/2 år før vi fikk diagnose - det var nå i oktober. Datteren min blir fire år i mai, og er ei skjønn lita solstråle, men hun har mange og sammensatte problemer. Nå som hun blir større blir de mer og mer tydelige, og vi ser at hun på ingen måte kommer til å bli som andre jevnaldrende. Jeg er overlykkelig for at vi vet hva som feiler henne, så jeg slipper å bruke så mye krefter på å bekymre meg, gruble og tenke. Uvissheten er et rent helvete! I perioder har problemene hennes vært så store at det har vært tvil om vi kom til å få beholde henne, fordi vi ikke visste hva symptomene bunnet i. Men nå vet vi. Og vi kommer til å få beholde henne.
Så undres jeg da, hvordan seks healere kan ta feil? Noen som har lyst til å spekulere litt sammen med meg? Jeg må bare gjenta at dette ikke er ment som noen form for kritikk eller sverting - for jeg er takknemlig for den hjelpen vi fikk den gangen! Lenge levde jeg i troen på det som ble sagt, og det ga meg et kjærkomment avbrekk, og et litt annet fokus på ting. Men jeg undres jo da...
