Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ ser , hører og drar med meg...!

[samb0ca]

hei...jeg har hele mitt liv vist at jeg ser, hører og merker når ånder /gjenferd er nær meg, eller rundt meg. Men i fjor tok det helt av. har ofte dratt på jakt etter gjenferd/ånder med mitt utstyr, sanser og mot. men etter siste gang jeg gjorde det, ble jeg mer og mer humørsyk, rastløs og trøtt...samboern min poengterte dette mye! tenkte ikke så mye over det, men viste at det var noen med meg.
Vi kjenner ei dame fra senja...Torill heter hun, og er åndeutdriver/healer, og hun så ett bilde av meg på nettet, og hun begynte å skrike..pga at hun så hvor jeg slet.
jeg sa ja til og la henne komme til meg og min samboer.

Sånn før jeg fortsetter, så så jeg ofte gjenferdenen på kjøkkenet, og ting ble revet ned fra vinduer, vi hørte steg og skritt om natten..lysene levde sitt eget liv.

Men den dagen hun skulle komme, så var jeg hjemme..min samboer er frisør, og klipte Torill før dem skulle komme opp til oss. Men jeg ringte ned og sa det ikke var noen vits, hun treng ikke komme. Men torill sa da til min samboer(dette har jeg fått vite i ettertid) at hun måtte komme...det var ikke jeg som ville det...det var dem som motarbeidet meg...
Når dem kom, holdte jeg også på og låse dem ute, men låste opp igjen og gikk på rommet..
De kom inn, og min samboer kom inn på rommet..der satt jeg i sengen med beina i kryss, trippet med hendene og snakket til meg selv...min samboer sa jeg var svart i øynene.

Det endte med at hun dro, slik at jeg gikk ut i stua til Torill...og med engang jeg så henne forsvant ett enormt "trykk" i og rundt meg..

Jeg sa at det er sikkert ikke vits at du er her, har ingeting med meg...
da sa hun bare åjo Ronny...du har myyye med deg...

Fikk vite at det var mellom 30-40stk jeg dro med meg, alle ble mer og mer irritert, for de ikke fikk skikkeli kontakt med meg..så de dro ut min energi, de gjorde meg sint å umuli å ha med og gjøre i det daglige. Det var to gode som gjorde det de kunne for og motarbeidet de onde...min onkel som har gått bort alt for tidlig, og ei jente som døde på 1900tallet på 6 år i min familie.
hun fikk bort det meste, jeg ble en heeelt annen person, og fikk forbud mot å dra på ghosthunting flere ganger, for endag møter du fanden sjøl var beskjeden jeg fikk.

Lurer på om fler har opplevd dette? Merker og ser ånder enda, men har sluttet å dra på jakt etter de, det er jeg alt for gla i livet for til og gjøre.

hilsen ronny åsmo

[wicca<3]

ikke bra det der nei.Man må ikke bli for overivrig vetu..Jeg har hadd veldig lyst å dra på skummle beryktede steder men fornuften min har stoppet meg.Man utsetter seg for fare over noe man egentlig ikke har så mye kunnskap om,et umenneskelig teritorium.Uansett hvor mye man vet er det ingen som er fult utlært i dette.Om det går riktig galt kan man selv bli plaget for resten av livet.Jeg har det slik at jeg kan se bilder for meg.Har aldrig undersøkt dette nærmere,men noen ganger har det vært riktig skummelt.Har på en måte bare lagt det unna og ikke søkt etter tinger eller navn jeg har fått for meg.Så lenge jeg ikke grever så mye i det så plager det meg ærligtalt ikke.En annen ting er at hvis jeg får se et fotograf (altå et bilde som faktisk er et bilde og ikke bak øynene hvis dere fortår) så kan jeg,ikke bestandig men noen ganger merke atmosfæren.Noen bilder virker fredfult mens andre kan gjøre så jeg føler det tung å puste,tung atmosfære.
Men alle disse tingene har jeg ikke tatt seriøst til meg eller så veldig i bruk for å si det slik.Man er jo redd for å ende opp gal. Det jeg mener er at bare at du skal være forskitig med å legge deg ut på slike saker,det kan være farlig veldig farlig for deg.

[Heksepusen]

Du kan slappe av du er ikke den enste som har forbud mot ren jakt.
Jeg har også hver kjempe ivierig i mine oppgaver og regelrett møtt veggen slik du fortalte, men på en annen måte.
Jeg har fått mine lærepenge og i dag så er det ånden og steden som får velge meg og ikke jeg som velger dem.
Jeg får lov til og jobbe med det jeg liker og har en famile som virkelig støtter meg i mitt arbeid, men jeg tar alldrig på meg mer enn jeg makter og orker.

Mannen min har alltid hvert flink til og mine meg på at jeg må først og fremst beskytte meg og mine kjære før jeg gjør noe mer og han merker ekstremt fort på meg når jeg driver og overarbeider meg og tar på meg for mye. Jeg ender opp med at jeg blir syk og får feber og greier.
Jeg bruker veldig lang tid på og bli bra og jeg pleier og ta meg lange gode pauser av og til også.

Så ta et steg av gangen og føl deg veldig frem på veien gjør alldrig noe som ikke føles riktig og husk at du og familen er først i rekken og at det er du som bestemmer hvor og når du vil ha kontakt.