Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Var dette en varsling?

[TheMartine]

Jeg fikk fortalt en litt spesiell historie av venninna mi i dag. Og dette er ei voksen, oppegående, ærlig, seriøs og god venninne jeg har hatt gjennom mange år, så jeg har ingen som helst grunn til å tro at hun skrøner.

Forrige uke begynte hun å føle seg dårlig og kvalm, samtidig som hun begynte å oppleve rare lyder og at ting ble flyttet på. Hun bor alene sammen med sin ett år gamle datter. Et eksempel, er en kveld etter hun hadde lagt datteren, kunne hun høre at det ble romstert i kjøkkenskapet. Dette er et skap som er formet som en hestesko, med flere rom med vegger i mellom. Her hørtes det akkurat ut som noe raste igjennom hele skapet, og da hun åpnet for å se, var mange av tingene der inne veltet. På tross av skilleveggene. Ganske merkelig.

Så var det på tirsdag, at hun satt oppe på kvelden med laptopen i fanget, og ryggen mot kjøkkenet. Da satt hun slik at hun kunne se kjøkkenet bak seg speilet i vinduet. Dette er en liten og åpen leilighet, med god sikt. Så gikk plutselig lyset over komfyren, dette så hun altså i vinduet. Så da snudde hun seg instinktivt rundt for å se mot kjøkkenet, og får da øye på en helt svart og ugjennomsiktig, stor skikkelse som står foran komfyren. Hun sier hun følte med en gang at det var en mann, men vet ikke hvorfor. Skikkelsen står der et kort øyeblikk, før den forsvinner til siden og blir borte. Da kommer også lyset tilbake, fordi det altså var denne skikkelsen som blokkerte lyset.

Hun ble selvfølgelig vettskremt, siden hun aldri har opplevd noe slikt i hele sitt liv.

Det er som er litt spesielt, er at dette var det siste som skjedde i leiligheten, hun sluttet å være kvalm og dårlig, og alt roet seg. Helt til noen dager senere, da moren hennes ble hentet av ambulanse og kjørt i all hast på sykehus til operasjon.

Det jeg da tenker, er at dette kanskje kan ha vært et varsel av noe slag? At denne skikkelsen ville varsle om morens sykdom, eller om at noe kom til å skje? Spesielt siden venninna mi aldri har hatt kontakt med ånder eller noe lignende før, så tenker jeg at det må bety noe.

Okei, dette ble langt, men jeg vil gjerne ha noen andre synspunkter, og kanskje noen teorier jeg kan bringe videre til henne. Så hun slipper å være redd lenger =)

[M...]

Det kan jo godt hende. Man hører jo stadig om klokker som slutter å gå nå eieren dør. Min ene bestemor hadde en veggklokke som hadde fulgt henne nesten hele livet. Og da hun omkom, så hadde klokken stoppet akkuart på det slaget hvor hun døde....

Og jeg holdt på å forsove meg til bussen en gang, og våknet av at noen skubbet i meg for å vekke meg... Ble redd først, men senere forstod jeg at jeg fikk hjelp.

Det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi forstår og vet.

[karina]

Hm. Dårlig varsla av han svarte i såfall. Men det kunne jo være han gjorde et forsøk?

Har forresten hørt om sånne ånder som vandrer, som ikke er stedbundne, men kan dukke opp hvor som helst egentlig. Det kan jo ha vært en sånn en, og at det med mamman var tilfeldig etterpå. Har litt vanskelig for å tro at dette var en god ånd som ville advare henne, siden hun ble så redd. Min erfaring er at man ikke blir redd med mindre det er noe ''ondt''. Feil ord å bruke, men for å si det på den andre måten: jeg blir iallfall aldri redd når slikt skjer meg, fordi jeg rett og slett tror det bare er positive energier. Hadde jeg møtt på en negativ derimot, hadde jeg veldig mulig blitt vettskremt.

[Kjasp]

Skummelt. Hadde vært bedre om denne skikkelsen hadde prøvd å varsle bedre om at noe kom til å skje. Gitt hint om det var et familiemedlem eller henne selv.

[Lilja]

Jeg er ikke helt enig med Karina her.
Jeg tror ikke alltid man kan stole på sine egne følelser for noe når man skal avgjøre om det dreier seg om "gode" eller "onde" energier.

Jeg har selv blitt skikkelig skremt en gang, da det sto en dame ved senga til datteren min. Det var natt og jeg er mørkredd, og syns egentlig det meste er skummelt på den tida av døgnet! Der og da var jeg livredd, rett og slett på grunn av settingen rundt.

Har "møtt" damen igjen senere, og kjente da bare trygghet, fordi det var i andre omgivelser...

Et møte med noe ukjent kan føles skummelt, rett og slett fordi man plutselig må forholde seg til noe man kanskje i utgangspunktet ikke engang trodde eksisterte, det kommer brått på så man skvetter, eller som i mitt tilfelle der det bare dreide seg om dårlig timing


Så til det du spør om, TheMartine:
Det kan ha vært en av hennes hjelpere (eller hva man nå velger å kalle det) som ville vise at hun ikke var alene i situasjonen som skulle komme, men som valgte å trekke seg tilbake fordi hun ble så redd av opplevelsen.

Men jeg bikker vel også mer over mot Karinas teori om at det kanskje bare var noen som var innom en tur, selv om jeg da tror denne "reisende" ikke nødvendigvis var ute etter å skremme henne...


Lilja

[PearlDrop89]

Jeg har mange ganger fått slike varsler.
En gang da jeg lå å sov på hybelen min og mobilen min låg på dyna mi over magen. Jeg hørte den ikke. jeg blei da vekt av at noen strøk meg på kinnet for å si fra om tlf. da var det pappa som skulle si hade til meg. han skulle da offshore i usa, og skulle være lenge vekke.

så det kan godt hende din vennine har blitt varslet av denne skikkelsen

[karina]

...

Lilja

Det er nok sikkert litt individuelt fra person til person. Men det er iallfall min erfaring. Jeg har møtt mye rart, men aldri egentlig blitt redd, tross alt. Og jeg er egentlig kjempepysete på sånt. Har knapt sett en skrekkfilm i mitt liv, fordi de få jeg har sett har skremt livskiten ut av meg. Men in real life... bare blåbær

[Metodisten]

Takk for du tok deg tid til å skrive det der martine.

Kul historie og ett eksempel på hverdagsmenneskers rapportering av paranormale fenomener.
Vi sier det før alle de snusfornuftige kommer og sier att venninen din hallusinerte, hadde oksygenmangel til hjernen eller noe sånt.


Det med fysisk påvirkning før sånne fenomener sees er og vanlig rapportert etter hva jeg har lest, og det begynner å bli litt nå.
Sinnssteminger og kvalme, hodepine etc. er vanlig.

Hvor mye varsel det var vet jeg ikke noe om.
Men varsel er veldig vanligt omtalt i veldig gamle kilder.

Jeg var fasinert over Vikingenes bosettning på Grønnlad og migrasjonen derfra før.
Som kjent satte Leif Erikkson og kompisene hans opp huser i Amerika 500 år før Columbus.

I en av Grønnlands sagaene (eller var det hauks bok, husker ikke), står det detaljert om livet i Vinland " det gode".
Langhus som var lokalisert oppe på en bakketopp og halveis sunket ned i terrenget holdt vinterkulden ute. Inne i en av dem sitter en kvinne og spinner ulltråd står det i skriftene.
Pluttselig ser hun en gjengange i hjørnet av rommet med Europeisk
utseende. Han er høy og har mørke klær.

Dette skremte kvinnen så mye att hun slapp spinnenstein og tråd, å løp ut av huset.
Dette ble betraktet som ett omen, eller ett varsel.
Det var heller ikke lenge etter att bosettningen fikk møte aggressive indianere som tilslutt tvang dem bort derifra. Rett nok etter att vikingene helt unødig hadde drept 4 av dem som sov under skinn kanoene sine.
Men alltså...Tanken om att sånnt ting er tegn er ikke uvanlige.

Her er en enda mere out there.

Ravn er kjent en fugel som bærer budskap om død og katastrofer minst like gamel som vikingetiden.
Jeg satt en gang i stuen på huset mitt og leste regninger.

Helt uten videre klasket det en stor ravn øverst i vinduskarmen. Den hang opp ned i ganske mange sekunder menst den liksom strevde for å holde seg fast. Den liksom såg på meg som satt ca. 1 meter fra den.
Jeg har aldri sett noe lignende hverken før eller siden. Så slapp den taket og fløy.
Jeg syns det var en merkelig ting.

Ett par timer etterpå kom katten hjem. Den var overkjørt over bakdelen og hadde store smerter.Den flotte skogkatten min slepte rumpa etter seg med innvoller og det hele ute i åpne sår.
Jeg så ingen annen utvei enn og avlive det kjære dyret med ett slag fra en hammer.

[Svartepus]

Dette er kanskje litt på siden, men likefullt et slags varsel jeg fikk (kom til å tenke på det når metodisten skrev om katten sin)...
Dette var for snart et år siden. Jeg hadde sluppet ut katten før jeg skulle få besøk av en katteallergiker, og bestemte meg for å la henne være ute til besøket hadde dratt hjem. Vi ble sittende å prate og tøyse langt utover kvelden, og i åtte-halv ni tiden hørte jeg tydelig mjauing utenfor døra. Jeg sa til besøket at "der vil visst katten inn, men hun må nok bare bli værende ute ei stund til!" og så fortsatte vi å prate og le. En stund etterpå ringte det på døra og en fremmed mann sto der med trist ansikt og fortalte meg at han dessverre hadde kjørt på katten min. Hvis man tar med i betraktning at mannen hadde lett opp adressen min utifra telefonnummeret på halsbåndet og brukt litt tid på dette, har antakelig pusen min blitt påkjørt omtrent det tidspunktet jeg hørte mjauingen utenfor døren... Andre får tro hva de vil, jeg føler at det var kattens farvelhilsen eller varsel om det som hadde skjedd.

Dette var forøvrig en forferdelig opplevelse, siden denne katten var som ungen min. Jeg gråt i flere dager etterpå. Hadde egentlig ikke tenkt å få ny katt pga sorgen over å miste en pelskledd venn, men nå har jeg likevel tatt sjansen på nytt igjen og håper inderlig at Vilmapus får et langt og godt liv.

[Metodisten]

Dette er kanskje litt på siden, men likefullt et slags varsel jeg fikk (kom til å tenke på det når metodisten skrev om katten sin)...
Dette var for snart et år siden. Jeg hadde sluppet ut katten før jeg skulle få besøk av en katteallergiker, og bestemte meg for å la henne være ute til besøket hadde dratt hjem. Vi ble sittende å prate og tøyse langt utover kvelden, og i åtte-halv ni tiden hørte jeg tydelig mjauing utenfor døra. Jeg sa til besøket at "der vil visst katten inn, men hun må nok bare bli værende ute ei stund til!" og så fortsatte vi å prate og le. En stund etterpå ringte det på døra og en fremmed mann sto der med trist ansikt og fortalte meg at han dessverre hadde kjørt på katten min. Hvis man tar med i betraktning at mannen hadde lett opp adressen min utifra telefonnummeret på halsbåndet og brukt litt tid på dette, har antakelig pusen min blitt påkjørt omtrent det tidspunktet jeg hørte mjauingen utenfor døren... Andre får tro hva de vil, jeg føler at det var kattens farvelhilsen eller varsel om det som hadde skjedd.

Dette var forøvrig en forferdelig opplevelse, siden denne katten var som ungen min. Jeg gråt i flere dager etterpå. Hadde egentlig ikke tenkt å få ny katt pga sorgen over å miste en pelskledd venn, men nå har jeg likevel tatt sjansen på nytt igjen og håper inderlig at Vilmapus får et langt og godt liv.

Spooky med kattespøkelser.

Kul historie.

[TheMartine]

Takk for fine svar, folkens =)

Jeg er egentlig enig med dere alle, det kan ha vært en "klønete" varsling, eller det kan ha vært en tilfeldighet. Men alle mest tror jeg at det var noen som ville si i fra, en hjelper eller noe, tenker jeg. At venninna mi ble så redd, kan jo være fordi hun generelt er utrolig redd for spøkelser - akkurat som meg. Men så tenker jeg på det Karina sier, og da blir jeg usikker igjen.

Hmm...nei, det er ikke godt å si. Men jeg skal få henne til å lese denne tråden, så kan hun jo velge selv hva hun vil tro =)