Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ personer det er meningen at man skal møte?

[ini]

Er det sånn med noen folk at det er meningen at man skal møte dem? Traff en person helt tilfeldig for mange år siden. Har savnet denne personen veldig i ettertid. Det blusser liksom opp igjen og jeg husker tydelig alt vi pratet om osv. Husker til og med hvordan jeg følte meg. Og plutselig mange år etter føler jeg meg akkurat på samme måte igjen.

Har aldri opplevd dette før for jeg husker aldri detaljer av folk jeg møtte for lenge siden. Det var ikke en kjæreste. Litt klønete skrevet, men er ikke så lett og beskrive.

[M...]

Da håper jeg for din skyld at vedkommende kommer tilbake, for akkurat slik har jeg det óg....

[ini]

Jamen jeg tror personen er død. Eller blir det snart

[Kimbara]

Er det sånn med noen folk at det er meningen at man skal møte dem?

I såfall ville dette implisere at fri vilje ikke eksisterer. Det ville bety at alt du selv og denne personen foretar dere kontrolleres slik at dere til slutt møtes, noe som igjen vil si at det er en intelligens bak det hele.

Nei, jeg tror nok heller at denne personen gav et godt inntrykk på deg, og at det er derfor du har disse følelsene. At du "plutselig" fikk dem igjen nå kan komme av forskjellige grunner.

[Asbjørn]

Jeg har en litt annen "ide" enn Kimbara :

Fri vilje er et must, ellers ville hele prosessen med livet her på jorden være bortkastet tid.

FØR man går inn i livet her, bestemmer man på forhånd visse ting som skal skje, - noen kaller det karma, jeg kaller det "skjebnepunkt".

Mesteparten av livet består av frie valg til milliarder av mennesker, hver dag.
( ref the butterfly effect ).
Med andre ord en serie av hendelser, som sammenlagt blir et skikkelig "kaos" - det vi kaller tilfeldigheter.

Så når vi kommer et stykke ut i livet, så skal et slikt planlagt "skjebnepunkt" inntreffe, og da griper våre Hjelpere inn, og leder oss ( og andres avgjørelser) slik at vi kommer opp i denne situasjonen.
Slik at vi får lære det som skal læres i dette skjebnepunktet.
Det som skjer videre, er igjen "kaos" - tilfeldigheter, noe som gjør hverdagen ekstra innholdsrik...

Jeg tror at man i løpet av et liv har et visst antall skjebnepunkt, men ikke mange.

Angående fri vilje ; det er sjelens frie vilje som selv velger disse skjebnepunktene, selv om det er FØR vi går inn i livet her.

Når det gjelder personen du traff, kan vedkommende ha vært der og da, for å påvirke hva som ellers skjedde rundt deg, ville du vært tidligere fremme et sted, om vedkommende ikke dukket opp ?

Kansje vedkommende var en som skulle være der til rett tidspunkt, for å sørge for at du ble forsinket til en ulykke, og dermed ikke ble rammet, f.ex ?
( bare tanker ;-) )

Vi har Hjelpere både levende mennesker, og sjeler som er med oss, når vi trenger det.

Dersom det "laga seg slik til", så møter du vedkommende, igjen...
Hvis ikke, så var det kansje en tilfeldighet ?

A

[Metodisten]

Veldig innteressant Asbjørn.
Det sammklinger med ett prosjekt i USA der men helt tilfeldig under hypnose hvor man skulle prøve og kurrere fobier, kom bort i detaljerte beskrivelser om ett annet liv hos en kvinnelig pasient.

Denne personen beskrev ett liv fra 1860 tallet i USA, og det som ble spessiellt var att hun trakk med seg andre som levde NÅ nedi gata, som personer som levde med henne i 1860 tallets Amerika.

Hypnotisøren som ble imponert av detaljerikdommen og de historiske faktabeskrivelsene som kom frem av byen på denne tiden, bare måtte kontakte den andre personen hun beskrev og overtalte denne til å la seg forsøke hypnotisert til ett annet liv.

Uavhengig og uten opplysninger beskrev denne andre personen ett liv med den første, som helst stemte med hennes første opplysninger.
De hadde så vidt jeg husker ett tett familie forhold den gangen. De hadde de ikke nå.
De to kjente igjen i gjentatte regresjoner andre i sin perifere omgangskretts som igjen lot seg hypnotisere. Etterhvert var de en hel masse som hadde levd sammen i en annen tid og en historie rundt den Amerikanske borgerkrigen, nesten som en novelle tok form der de alle bekreftet hverandres tidligere liv uten å ha kunnskaper om hva de andre hadde sagt under regresjonen.

Så er hvem vi møter tilfeldige ?

Finner jeg linker om dette skal jeg legge dem ut.

[Kråka]

Jeg har akkurat lest boken: Livet på den andre siden av klarsynte Sylvia Browne, og det snudde opp ned på mange illusjoner som jeg måtte ha hatt...

Hun mener vi bare er på besøk når vi er her på jorden. Vårt egentlige hjem er på den andre siden. Der har vi våre kjære, våre sysler, kort sagt våre liv.

Når vi velger å inkarneres til ett nytt jordeliv, velger vi selv hvordan livet vårt skal bli på jorden. Vi er på jorden for å lære mer, for å oppgradere oss til vi kommer hjem igjen. Vi setter opp 5 mulige "utganger", som Asbjørn er inne på. Vi velger selv hvilken utgang som blir vår endelikt her på jorden. Dør ett lite barn, er det for at det selv har bestemt det på den andre siden.

Vi har hjelpere, åndevesener og også engler som følger våre liv på jorden. De kan gripe inn ved feks at hjelperen viser seg for oss da vi trenger dens hjelp.

Men tilbake til det å møte folk som umiddelbart gir en følelse av samhørighet er det pga de er blant våre kjære der på den andre siden. Vi omgir oss med de samme sjelene i liv etter liv. Men noen ganger er ikke dette alltid så lett å forstå. Det kan komme fram bla.gjennom hypnose.
Drømmene våre skal vi heller ikke skusle bort. Ofte er de vi har kjent i andre liv med der, som vi i drømmen kan være veldig glad i, men som vi ikke umiddelbart kjenner igjen fra nåværende liv...

Vi har alle en sjelevenn. Men problemet er at den kanskje ikke er inkarnert samtidig med oss. Men trøsten er at du møter han/hun på den andre siden uansett om du ikke finner han/hun på jorden...

[elm]

Mye bra som er sagt=) Eks. havnet jeg oppi spesielle situasjoner her hjemme.. Så dro jeg til et annet land og var der et år, så nye muligheter osv., men ENDA endte jeg opp i samme situasjoner som hjemme. Altså var det tydelig noe jeg måtte lære i det. Andre situasjoner, som eks sjalusi (jeg blir lett sjalu) forsvant når jeg reiste, som om jeg kunne 'velge' å føle sjalusi eller ikke. Så kanskje det var ferdiglært, at jeg bare måtte skjønne jeg har valget.

Og igjen, siden alt dette er lærdom, ikke knytt for mye følelser inn i utseende til en person, hvordan han holdt rundt deg, osv., for det er ikke det som det handler om. Jeg tror ikke vi har fysiske kropper på den andre siden (sier vel seg selv kanskje:), og grunnen til at vi møter enkelte personer har ingenting med DEN personen og gjøre, for om du ikke hadde møtt han, hadde du møtt en annen person som hadde gitt deg de eksakte like følelsene. Det handler om hva som trigger følelser i deg, ikke hvem.

Å bli avvist av en du virkelig liker er noe av det vondeste, for du har faktisk gitt hele deg selv - og fått nei. Som om selve DU ikke er bra nok, men det trenger ikke gjøre vondt, det og vite du er sårbar, og at det er en kjerne inni deg som er rein og ærlig. Det er en verdifull egenskap, og opplevelser som det får det fram i deg. Det var bare et eksempel, jeg vet han ikke var kjærsten din:)

[ini]

Jeg forandret meg veldig etterpå igrunn, på flere områder..
Får sånn klump i magen og blir veldig glad om hverandre. Merkelig opplevelse for jeg er til vanlig kronisk sur:)

[M...]

Til Asbjørn. Er de der når du trenger de? Og hvordan vet du at de er der? Er litt usikker, jeg.

[Dj_Devil]

Til Asbjørn. Er de der når du trenger de? Og hvordan vet du at de er der? Er litt usikker, jeg.

Just go with the flow...

Selv har eg opplevd deler av livet som er preget av MYE kaos.
Men etter en stund i kaoset mitt så bestemte eg meg for å slutte å drive å kontrolere alt (var\er litt av en kontrol freek).
Litt etter litt så traff eg mennesker som i dag er mine beste venner.
Traff mennesker som ikke er så gode venner den dag i dag.
Men eg hjalp dem gjennom en vansklig periode i deres liv.
Traff mennesker som alt bare sa klikk med en gang. Selv om dem er det motsatte av hva eg er som person. Å for vær gang eg har prøvd å kontrolere alt selv. Så oppstår kaos igjen.

Man gjør sine valg alltid. Men etter ett valg er en ny "vei". Er når man driver å går på "grøfta" av "veien" man går i at kaos er tilstede.
Men vær "vei" har avogtil ett krysnings punkt hvor alle "veier" møter. Å det er dette Asbjørn snakker om.

Noen kommer akkurat i det man trenger dem. Å da er det fordi du trenger den personen i det punktet av ditt liv. Andre ganger er det ment at du skal lære av hva du gjennomgår å da går du gjennom det for det meste alene. Men ingen er 100% alene.

Dette er hva eg tror å føler stemmer

[Tomboy]

Dette er litt på siden, men jeg har ofte opplevd at jeg har blitt gående å tenke på personer jeg ikke har sett/hatt kontakt med på årevis - for så plutselig treffe dem på gata o.l.

Pussig?

[alien91]

Det har skjedd meg meg og ofte!!!

Sanger også faktisk, Jeg får plutserlig lyst til å nynne på en sang . og vips så er det noen rundt meg som tenker på den samme sangen!
wierd:S

[Asbjørn]

Til Asbjørn. Er de der når du trenger de? Og hvordan vet du at de er der? Er litt usikker, jeg.

"Derom strides de lærde" - hehe...

Personlig tror jeg at de er der med en gang behovet er der.
Fordi sjelen vår , som har en fot på begge sider ( i dette livet og den andre på andre siden ) tilkaller disse hjelperene når behovet er der.

Å vite at de er der, - det er det de færreste som gjør, fordi man med slik viten ikke lærer det man skal, eller velger å handle på en eller annen måte.....

For å gi et "dramatisk" og hypotetisk eksempel ; dersom du i dette livet skal drepe et menneske,
( egentlig har dere ilag bestem å samarbeide i dette livet, slik at den ene får lære hvordan det er å bli drept, mens den andre får lære hvordan det er å drepe ... )

Når situasjonen oppstår, og du gjerne ser både egen og den andres hjelper, - tror du at du faktisk hadde kunnet drepe da ?

Poenget er ; ville du tatt de samme valgene igjennom livet, om du viste det stod en og fulgte med på hva du gjorde ? Og eventuelt hisset deg opp til å drepe, for å gjennomføre "skoletimen"- dvs at du faktisk får lærdommen som er planlagt ?

Hjelpere er der når behovet er der, men vi "glemmer dem" - når situasjonen sier at vi bør det.
Eller også at vi ikke får kontakt, fordi en slik kontakt vil endre det som skal skje, for at vi skal lære.
Visse ting gjør vi kun på egenhånd....

Nå er det ikke slik at Hjelpere henger over skuldra di til enhver tid, de har somregel andre ting å ta seg til også....
Men de kommer med en gang det er behov for dem.
Så om man er på do, eller driver med andre "private" sysler, så - er du privat....

Noen mennesker får se / vite eller føle sine Hjelpere men da er det ofte slik at deres liv fra nå ikke krever at man føler seg "privat" til enhver tid.
( at valg som skal komme gjør at viten om Hjelpere tilstede ikke vil endre avgjørelsen / lærdommen. )

Dersom du "må" ha en bekreftelse på at du har en hjelper, og hjelperen tillater en slik "bekreftele" , vil du snart oppleve noe som gjør at du skjønner....
Det kan være en fugl som blir uvanlig nærgående, et vilt dyr som viser seg, eller lignende.

Det finnes flere forskjellige oppgaver som Hjelpere tar på seg.
Noen er "åndelige guider", noen er "voktere", noen er "inspirasjonskilder", osv.
men for noen så overlappes "oppdrageene" . . .

Tenk deg situasjon på et sykehus ;
Du ligger på enerom, alene, og skal bli frisk.
Innimellom kommer legevisitten og ser til at alt er bra, eventuelt b estemmer hva som skal skje videre.
Mat, og andre behov blir (stort sett) ivaretatt med jevne mellomrom.
men idet du plutselig trenger hjelp, så drar du i snora, og en hjelper ( sykepleier, o.l ) dukker straks opp ( det skjer vesentlig raskere i det åndelige enn på sjukehuset )
Og om behovet da er der, vil denne hjelperene tilkalle resten av de nødvendige for å få hjulpet deg.

For de fleste av oss ( for å fremdeles ha sjukehusbildet), så er vi i koma, vet ikke om at sjukehuset faktisk eksisterer, osv, men når vi går ut av koma, ( dvs kroppen dør ), så får vi se....
enkelte glipper med øya, og får med seg detaljer fra andre siden også i dette.

håper det var en forklaring som hjelper på forståelsen... er iallfall noe slikt jeg forstår dette...

Asbjørn

[Hecate]

Uten å trekke inn "den andre siden"....er det ikke en mening i seg selv at vi treffer mennesker for å utvikle oss selv? Enkelte mennesker bringer ut det beste i en, andre er en utfordring å være blant, mens noen gjør dypt inntrykk og forandrer ens perspektiv på livet. Så jeg heller til ja, det er meningen vi skal møte mennesker, ikke nødvendigvis forutbestemt hvem, men de mennesker som kan bringe balanse og vekst til deg der og da.