Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ En sann spøkelsesfortelling

[Evig_ung]

En sann spøkelsesfortelling

Jeg dro på besøk til ei dama som bor i et gammelt hus 3.april det herrens år 2008. Jeg skulle også overnatte der. Litt utpå kvelden hørte jeg dama prate litt ute på kjøkkenet. Det var ikke dør mellom stue og kjøkken, så jeg gløtta opp og fikk liksom sett et hode av en eldre mann.

Jeg tenkte litt på at døra var låst, men trodde det var utleier. Da jeg løftet hode for å se hvem det var, så var personen borte; altså når jeg retta inn skarpblikket. Jeg spurte hvem ho prata med på kjøkkenet, og ho sa ”nei, prata bare med meg selv”. Jeg undret meg over det jeg hadde sett, men tenkte at det var bare innbildning.

Senere, jeg vet ikke hvorfor, så sa jeg at jeg så ”husspøkelset”, mest som en slags fleip for å se hvordan ho reagerte. Ho sa ”så du det også?” Det er ofte her. Men da ho så hvordan jeg reagerte, så sa ho at ho bare tulla.

Rundt klokka tre på natta, så våknet jeg av små smell og rare lyder. Jeg trodde straks det var brann og ble skremt med det samme jeg åpnet døra ut mot gangen. Det var så lyst, men så jo fort at det bare var fordi lys sto på. Jeg gikk ned for å gå på toalettet. Jeg så litt inn mot stua og kjøkkenet, men fredelig. Da jeg la meg begynte det straks å bråke. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje ikke så inn mot kjøkkenet, men orket ikke stå opp en gang til. Tenkte at hvis det hadde vært brann, så måtte jeg iallfall ha blitt møtt med røyk.

Jeg sa til ho som lå i halvsøvne. ”Lurer på om det er brann”. ”Nei”, sa ho, ”det er ikke brann, og det er ikke noe å bry seg om”, bare sov videre. Jeg lå lenge og lyttet, og lurte på de underlige lydene, og om jeg skulle drite i om at ho skulle opp tidlig på morgenen, og gå ned en gang til; men lot det være.

Etter en lang stund må jeg ha sovnet av. Jeg våknet da ho sto opp rundt halv ni eller noe. Ho skulle sammen med ei venninne til NAV. Jeg sovnet fort igjen, og sov heldigvis til jeg hørte bilen komme tilbake klokka halv tolv.

I dag spurte ho om jeg virkelig så noe? ”Ja”, sa jeg, ”men jeg vil ikke si så mye. Skal jo ikke skremme deg som bor her alene”. Da fortalte ho at ho brukte se han der jeg så han (på kjøkkenet), og at ho brukte å si til han at han bare måtte komme inn (i stua).

Så fortalte ho at han var ekstra bråkete i natt. Det var tydelig at han ikke likte at jeg var kommet på besøk. Han brukte også å bråke ekstra når ho var sur. Det gjorde ikke så mye når ho sa det, ettersom det nå var lyst ute. Men ho må iallfall ha nerver av stål som tør bo sammen med et spøkelse, eller hva det nå er. Ho mente det var faren til han ho leide hos.

Jeg spurte om ho ikke hadde kontaktet TV Norge, men ho sa at ho ville ha han der. Ho var ikke redd han, men heller så på han som en som beskyttet huset og henne. Jeg spurte da om ho ikke tenkte på at det ikke var bra for han, om han ikke visste at han var død; og kanskje burde bli ledet over til rette siden. Til dette fikk jeg ikke noe skikkelig svar; men enten ville ho ha han der, eller så var ho redd for represalier om ho prøvde å få han vekk fra huset sitt.

Ho fortalte også at det tidligere hørtes ut som han dro en krakk bortover gulvet. Men at ho fikk det råd å sette inn en seng. Når ho gjorde det, så ble det slutt på det bråket.

Forresten så hadde ho dama hund inntil denne uka. Hunden var ikke sint på spøkelset. Ho hadde sett hunden se mot deler av rommet og logre med halen

Epilog: Dette var en veldig bisarr opplevelse. Jeg har alltid vært skeptisk og på jakt etter forklaringer. Bråket tenkte jeg først var vinden, men det hadde ikke vært vind i natt. Da ville jeg hørt at det plystret, sa ho. Det var også helt stille utenfor, da jeg sto opp.

Jeg var edru og vet jeg ikke er gal. Jeg må jo tro det øynene så og ørene hørte. Men hvem jeg så, eller hva jeg hørte er ikke godt å si.

Min teori er uansett at gjenferd, eller hva det nå er, bare er bilder og lyder fra fortida, som henger igjen i huset, og siden de ikke lever samtidig som oss, så kan vi ikke bli skadet av dem. Jeg har uansett ikke funnet noen forklaring på det jeg så eller hørte. Merkelig er det at slike ting bare skjer i gamle hus, uansett hvor mange mord eller selvmord som er begått i nyere hus.

Huset jeg hadde opplevelsene i var ganske gammelt, for det var bjelker under taket. Gulvet var ikke bent, men hallet nedover fra midten av stua, til begge sidene. Du ville blitt sjøsyk om du gikk mange ganger fram og tilbake på tvers av stua (kortsida).

Tror du jeg så et gjenferd? Tror du det var et gjenferd jeg hørte? Tror du det var bilde(r)/lyder fra fortida eller fra nåtida? Jeg synes uansett at det er kult å ha opplevd noe slikt, for jeg fikk alltid høre at siden jeg var så skeptisk, så ville jeg aldri få oppleve noe slikt. Det rare er liksom at det var både skremmende og ikke skremmende på samme tid.

Jeg kan opplyse at jeg så en framtoning i en bu da jeg var 9 år, men selv om jeg aldri har glemt synet av en slags kjortel dukke opp på vei ned en trapp, hvor føttene manglet; så har jeg klart å fortrenge episoden helt til i går. Den gang var vi 3 som så det, og vi ble veldig redde og la på sprang. Jeg snubla rett nedenfor vinduet vi kikket inn i, men var snart på beina igjen. Vi mota oss opp og gikk tilbake. Da var det et helt rundt hull i ene vinduet og en stein lå på gulvet. Det var ikke et menneske nær.

En gang senere ble jeg alene i denne bua og hadde en skrekkelig opplevelse. Vi var nemlig ofte og lekte gjemsel. Jeg hadde klatret helt over i andre enden av bua, da jeg plutselig hørte de andre rope ”Ha det bra!” Bua var skremmende. Den var 4-delt. Innerste og ytterste del besto av et klatrestativ-lignende opplegg med stokker. De to innerste delene besto av en felles kvist, som gikk over alle 4 delene. Det var sponplater eller lignende med mange hull ned til mørke rom (vinduene var spikret for). Det var 2 rom i hver del, altså 4 rom fordelt på 2 etasjer med vegger mellom delene.

Jeg måtte klatre opp hele dette klatrestativet (ville slått meg fordervet om jeg hadde ramlet ned, for det var høyt, som 3.etasje øverst). Så gjennom kvisten. Plutselig hørte jeg en lyd litt foran meg og under meg. Det var som hjertet skulle stanse. Jeg visste det ikke var folk, og tenkte på framtoningen jeg hadde sett mange år tidligere (som gjorde at bua fikk navnet Spøkelsesbua). Jeg foldet hendene og ba, lagde kors med fingrene og krøp videre. Og da, heldigvis, fikk jeg se hva det var. Det var noe som var mye reddere enn meg…

Det viste seg at de som forlot bua hadde ikke lukket den ordentlig etter seg, slik at en villkatt hadde gått inn der og gjennom ei dør til som også sto åpen og klatret opp trappa til 2.etasje. Den ble selvsagt vettskremt da den hørte meg og nærmest fløy nedover trappa. Jeg var skikkelig letta da jeg kom ut i dagslyset. Det var sommer, så ingenting virket skremmende utenfor bua. Den gang fant jeg iallfall forklaring, men ikke på det jeg opplevde i går og i natt.

Hva skal jeg som oppegående menneske tro? Tror nå mere på at det finnes noe mellom himmel og jord, som vi ikke kan forklare.

[athene1974]

En sann spøkelsesfortelling

Jeg dro på besøk til ei dama som bor i et gammelt hus 3.april det herrens år 2008. Jeg skulle også overnatte der. Litt utpå kvelden hørte jeg dama prate litt ute på kjøkkenet. Det var ikke dør mellom stue og kjøkken, så jeg gløtta opp og fikk liksom sett et hode av en eldre mann.

Jeg tenkte litt på at døra var låst, men trodde det var utleier. Da jeg løftet hode for å se hvem det var, så var personen borte; altså når jeg retta inn skarpblikket. Jeg spurte hvem ho prata med på kjøkkenet, og ho sa ”nei, prata bare med meg selv”. Jeg undret meg over det jeg hadde sett, men tenkte at det var bare innbildning.

Senere, jeg vet ikke hvorfor, så sa jeg at jeg så ”husspøkelset”, mest som en slags fleip for å se hvordan ho reagerte. Ho sa ”så du det også?” Det er ofte her. Men da ho så hvordan jeg reagerte, så sa ho at ho bare tulla.

Rundt klokka tre på natta, så våknet jeg av små smell og rare lyder. Jeg trodde straks det var brann og ble skremt med det samme jeg åpnet døra ut mot gangen. Det var så lyst, men så jo fort at det bare var fordi lys sto på. Jeg gikk ned for å gå på toalettet. Jeg så litt inn mot stua og kjøkkenet, men fredelig. Da jeg la meg begynte det straks å bråke. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje ikke så inn mot kjøkkenet, men orket ikke stå opp en gang til. Tenkte at hvis det hadde vært brann, så måtte jeg iallfall ha blitt møtt med røyk.

Jeg sa til ho som lå i halvsøvne. ”Lurer på om det er brann”. ”Nei”, sa ho, ”det er ikke brann, og det er ikke noe å bry seg om”, bare sov videre. Jeg lå lenge og lyttet, og lurte på de underlige lydene, og om jeg skulle drite i om at ho skulle opp tidlig på morgenen, og gå ned en gang til; men lot det være.

Etter en lang stund må jeg ha sovnet av. Jeg våknet da ho sto opp rundt halv ni eller noe. Ho skulle sammen med ei venninne til NAV. Jeg sovnet fort igjen, og sov heldigvis til jeg hørte bilen komme tilbake klokka halv tolv.

I dag spurte ho om jeg virkelig så noe? ”Ja”, sa jeg, ”men jeg vil ikke si så mye. Skal jo ikke skremme deg som bor her alene”. Da fortalte ho at ho brukte se han der jeg så han (på kjøkkenet), og at ho brukte å si til han at han bare måtte komme inn (i stua).

Så fortalte ho at han var ekstra bråkete i natt. Det var tydelig at han ikke likte at jeg var kommet på besøk. Han brukte også å bråke ekstra når ho var sur. Det gjorde ikke så mye når ho sa det, ettersom det nå var lyst ute. Men ho må iallfall ha nerver av stål som tør bo sammen med et spøkelse, eller hva det nå er. Ho mente det var faren til han ho leide hos.

Jeg spurte om ho ikke hadde kontaktet TV Norge, men ho sa at ho ville ha han der. Ho var ikke redd han, men heller så på han som en som beskyttet huset og henne. Jeg spurte da om ho ikke tenkte på at det ikke var bra for han, om han ikke visste at han var død; og kanskje burde bli ledet over til rette siden. Til dette fikk jeg ikke noe skikkelig svar; men enten ville ho ha han der, eller så var ho redd for represalier om ho prøvde å få han vekk fra huset sitt.

Ho fortalte også at det tidligere hørtes ut som han dro en krakk bortover gulvet. Men at ho fikk det råd å sette inn en seng. Når ho gjorde det, så ble det slutt på det bråket.

Forresten så hadde ho dama hund inntil denne uka. Hunden var ikke sint på spøkelset. Ho hadde sett hunden se mot deler av rommet og logre med halen

Epilog: Dette var en veldig bisarr opplevelse. Jeg har alltid vært skeptisk og på jakt etter forklaringer. Bråket tenkte jeg først var vinden, men det hadde ikke vært vind i natt. Da ville jeg hørt at det plystret, sa ho. Det var også helt stille utenfor, da jeg sto opp.

Jeg var edru og vet jeg ikke er gal. Jeg må jo tro det øynene så og ørene hørte. Men hvem jeg så, eller hva jeg hørte er ikke godt å si.

Min teori er uansett at gjenferd, eller hva det nå er, bare er bilder og lyder fra fortida, som henger igjen i huset, og siden de ikke lever samtidig som oss, så kan vi ikke bli skadet av dem. Jeg har uansett ikke funnet noen forklaring på det jeg så eller hørte. Merkelig er det at slike ting bare skjer i gamle hus, uansett hvor mange mord eller selvmord som er begått i nyere hus.

Huset jeg hadde opplevelsene i var ganske gammelt, for det var bjelker under taket. Gulvet var ikke bent, men hallet nedover fra midten av stua, til begge sidene. Du ville blitt sjøsyk om du gikk mange ganger fram og tilbake på tvers av stua (kortsida).

Tror du jeg så et gjenferd? Tror du det var et gjenferd jeg hørte? Tror du det var bilde(r)/lyder fra fortida eller fra nåtida? Jeg synes uansett at det er kult å ha opplevd noe slikt, for jeg fikk alltid høre at siden jeg var så skeptisk, så ville jeg aldri få oppleve noe slikt. Det rare er liksom at det var både skremmende og ikke skremmende på samme tid.

Jeg kan opplyse at jeg så en framtoning i en bu da jeg var 9 år, men selv om jeg aldri har glemt synet av en slags kjortel dukke opp på vei ned en trapp, hvor føttene manglet; så har jeg klart å fortrenge episoden helt til i går. Den gang var vi 3 som så det, og vi ble veldig redde og la på sprang. Jeg snubla rett nedenfor vinduet vi kikket inn i, men var snart på beina igjen. Vi mota oss opp og gikk tilbake. Da var det et helt rundt hull i ene vinduet og en stein lå på gulvet. Det var ikke et menneske nær.

En gang senere ble jeg alene i denne bua og hadde en skrekkelig opplevelse. Vi var nemlig ofte og lekte gjemsel. Jeg hadde klatret helt over i andre enden av bua, da jeg plutselig hørte de andre rope ”Ha det bra!” Bua var skremmende. Den var 4-delt. Innerste og ytterste del besto av et klatrestativ-lignende opplegg med stokker. De to innerste delene besto av en felles kvist, som gikk over alle 4 delene. Det var sponplater eller lignende med mange hull ned til mørke rom (vinduene var spikret for). Det var 2 rom i hver del, altså 4 rom fordelt på 2 etasjer med vegger mellom delene.

Jeg måtte klatre opp hele dette klatrestativet (ville slått meg fordervet om jeg hadde ramlet ned, for det var høyt, som 3.etasje øverst). Så gjennom kvisten. Plutselig hørte jeg en lyd litt foran meg og under meg. Det var som hjertet skulle stanse. Jeg visste det ikke var folk, og tenkte på framtoningen jeg hadde sett mange år tidligere (som gjorde at bua fikk navnet Spøkelsesbua). Jeg foldet hendene og ba, lagde kors med fingrene og krøp videre. Og da, heldigvis, fikk jeg se hva det var. Det var noe som var mye reddere enn meg…

Det viste seg at de som forlot bua hadde ikke lukket den ordentlig etter seg, slik at en villkatt hadde gått inn der og gjennom ei dør til som også sto åpen og klatret opp trappa til 2.etasje. Den ble selvsagt vettskremt da den hørte meg og nærmest fløy nedover trappa. Jeg var skikkelig letta da jeg kom ut i dagslyset. Det var sommer, så ingenting virket skremmende utenfor bua. Den gang fant jeg iallfall forklaring, men ikke på det jeg opplevde i går og i natt.

Hva skal jeg som oppegående menneske tro? Tror nå mere på at det finnes noe mellom himmel og jord, som vi ikke kan forklare.

Hvordan du klarte og sove i det huset er meg et under. Jeg er av den typen at jeg takler dårlig å ha besøk spesielt på natta.

En ting er jeg hellig overbevist om og det er at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare.
Vi er mange her inne på paranormal som har opplevd mye rart og vi kan umulig være splitter pine gal hele gjengen :mozilla_wink:

[Skeptikerdama]

Jeg vet at det finnes en kvinne i svensk finnskog, som lever sammen med et gjenferd. Hun vet hvem det er, at vedkommende levde der før henne, og at hun synes han har en slags rett til å være der.
Dessuten sørger han for at hun ikke får besøk av uønskede friere. Dem finnes nemlig også.

[Evig_ung]

Jeg fikk kanskje ikke tydelig fram at det var umulig å spore hvor bråket kom fra. Det var utenfor soverommet, men straks jeg tok i dørklinka for å lukke opp døra, så ble lyden borte. Hørte ingenting utenfor soveværelset. Straks jeg kom innenfor igjen, etter å ha vært nede, så begynte bråket igjen. Dette undret meg veldig; men jeg tenkte ikke på gjenferd og slikt, merkelig nok. Derfor fikk jeg nok sove. Trodde det var naturlige lyder. Neste dag skjønte jeg jo hvorfor jeg ikke fikk oppleve lyd utenfor soverommet. Den som forårsaket bråket ville nok bare holde ap med meg, eller skremme meg bort, eller skremme jenta fra å ha meg (og kanskje andre) som overnattingsgjester.