Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Pamela Reynolds død

[Metodisten]

Tok meg en kjempefrihet og limte inn Gummitarzans historie her, siden den tråden tidligere ble sperret.
Håper det er Ok.




Hei på dere.

Jeg har lyst og skrive litt om ett tilfelle av NDO (nær døden opplevelse) som kansje er ett av de bedre.
Dette er en historie som finnes skrevet om før og jeg har sett det i intervju form. Jeg skal prøve og gi en kortversjon her for de som ikke har sett det allerede, eller de som ikke har tid og surfe rundt på nettet.
Det kan være noe blir utelatt, men essensen skal jeg få med.

Pamela Reynolds fra Atlanta Georgia var musiker og låtskriver. Hun passet på og ikke si alderen sin, men jeg vill tippe hun er rundt 40.
Hun har pene trekk og ett langt mellomblondt hår nedover ryggen.
Hun har gått igjenom en av de mest kompliserte og risikofyllte operasjoner som finnes.
Hun er oppe og går nå , tilsynelatende uten spor etter operasjonen. Er man kritisk, kan man kansje ane att hun snakker en smule slørete, men det er ikke mye.

I 1991 fikk hun symptomer på att noe var galt. Kvalme, svimelhet m.m.
Undersøkelser bekreftet en katastrofe.
Hun hadde fått en svulst på hjernen.
Det var ikke en liten svulst heller. Den ondartede ballen satt på roten av hjernestammen og var stor. Hjernestammen er der all informasjon går ned i kroppen. Man kan tenker seg det ser ut som ett rør.
Svulsten vokste og man måtte handle raskt. Kardiolog Micael Sabou fulgte "Pam" under undersøkelsene.
En operasjon ville bli vanskelig og ikke hvem som helst ville kunne gjøre det.

Han tok kontakt med den beste ekspertisen i Phoenix Arizona for å se om det var mulig å redde Pam. I Phoenix Arizona Barrow nevrokliniske institut ville Dr.Robert Spezler i mot den vanskelige utfordringen det var og operere, og redde livet til Pam.
Spezler forklarer Pam farene, og hva som skal til for å lykkes i en så komplisert operasjon.
For Pam er alternativet døden, så hun hadde inget valg.

Tiltakene er ekstreme.
Kroppen må bringes inn i en klinisk død tilstand.
Man "sover" altså ikke bare hjernen ned. Man stopper den helt, og kjører hjerte og kropp på maskiner.
Kroppen kjøles ned til utrolige 10 / 15 grader, noe som ville drept ett menneske momentant om ikke forholdene var i en operasjons sal.

Pam er modig, og samarbeider så godt hun kan. Hun går inn i en dusj før operasjonen.Den inneholder sterke bakteriedrepende medikamenter. Pam beskriver hvordan dusjen svir i huden.
Pam beskriver nå det siste hun husker. Hun husker å bli trillet inn i operasjons salen. Hun husker lyden av hjulene i sengen. Hun blir koblet til anestesi aparatene, så husker hun ikke mere.
Pam er borte.

Pam ser ikke verktøyene som skal brukes. De ligger i sterile kofferter og åpnes aldri før pasienten sover.
For å hindre spasmer i øyenlokkene er det prosedyre og tape dem igjen.
Tykk uigjenomsiktig tape blir brukt og øynene hennes tapes godt igjen.
Så starter prosessen med å kjøle henne ned.
En operasjonssøster stikker tykke ørepropper inn i begge ørene hennes. Dette er sensorer som overvåker impulser. Pamelas hjerneaktivitet stoppes litt etter litt og til slutt er neuronene i hjernen stillestående.

Pamela forteller att hun ikke husker noe.
Ikke før en lyd vekker hennes bevisthet.
Lyden var ekkel, sa Pamela. Det minnet om på ett tannlegekontor, sa hun.
Jeg følte prikkinger i toppen av hodet. Så sier hun att hun plutselig "poppet ut av toppen av hodet."
Jeg så meg selv ligge der med ledniner i meg, men jeg brydde meg ikke mye.
Vinkelen var som om jeg satt på skulderen til kirurgen flirer hun. Jeg så allt verktøyet.
De hadde en sånn eske med bits som hørte til sagen. Det minnet meg om min fars eske med skrutrekkere og forskjellige tupper til den.

Jeg ble forundret att sagen ikke såg ut som en sag...for jeg hadde hørt ordet "sag", att det skulle brukes. Lignet mere på ett borr. Den såg mere ut som min elektriske tannbørste.
Pam fløt opp over bordet der hun så ned på dem alle og forteller. Jeg hørte en kvinnestemme som sa, vi har ett problem, jeg finner ingen arterie. De er for små.
Pam ble forundret over hva sykesøsteren gjorde nede ved bena hennes. Det var jo hjernenoperasjon..?
Sykesøsteren lette etter en åre stor nok til å drenere blod, men Pam forsto ikke det. Hun hørte utrykket femorol arterie.
Prøv andre siden, svarer kirurgen.
Pam sier videre, jeg følte ett nærvær. På min høyre side såg jeg ett lys. Jeg ble dratt mot lyset. Det ble større. Følelsen av og bli dratt ble etter hvert fysisk, sier Pam.

Plutselig kunne jeg skimte konturene av skikkelser. Jeg hadde det HÆRLIGT ! sier hun.
Jeg hørte plutselig min døde bestemors stemme. Den var så spesiell og hvass. Ikke til å ta feil av. Jeg så folk jeg kjente og folk jeg ikke kjente, men jeg forsto att jeg var tilknyttet dem på en eller annen måte uansett.
Jeg så nå min onkel som døde når han var bare 39. Han lærte meg og spille på første gitar.
Jeg badet i lyset og følelsen var fantastisk. Jeg spurte dem om lyset var Gud ? De svarte att lyset var ikke Gud. Det var det som skjedde når Gud pustet...Jeg sto mitt i Guds pust sier Pamela med funklende øyne.
Det ble gjort klart for meg att jeg ikke kunne være her, att jeg måtte tilbake.
Jo, jeg hadde jo bestemt meg for å komme tilbake allerede før jeg la meg ned på bordet. Det var bare det att...jo lenger jeg var der, jo bedre likte jeg meg...Pamela ler.

Overbevisning måtte til. Tenk på barna dine, ble det sagt...Ah, barna klarer seg sikker fint sier Pamela og ryster litt på hodet over seg selv nå i ettertid.
Stup ned, det er som å stupe ned i ett svømmebaseng. Neeei, Pamela ville ikke.
Det var ikke særlig fristende for den kroppen der nede på bordet, den såg ganske mye ut som det det var. En skrott uten liv.

Onkel "dyttet meg" , sier hun. Han presset meg ned i kroppen min. Jeg vet ikke helt om jeg er klar til å tilgi ham for det enda , spøker hun og smiler filmstjernesmilet sitt.
Jeg så kroppen rykke litt i det jeg smatt inn. Jeg så den gjorde dette nummeret her. Pamela vser hvordan den gjorde ett ørlite rykk.

Kardiolog Micael Sabou var den første som hørte om Pams merkelige historie.
Han hadde hørt om lignende uforklarlige ting før, og ville finne ut av det.
Han ringte koleger i Fort worth Texas og ba dem sende over ett bilde av sagen som var brukt, for han hadde sett operasonssager før. De har ett rundt sirkelsasgblad på tuppen som går rundt. Som en vanlig liten kapp-sag.
Han ble mildt sagt overasket når han såg att sagen såg ut som Pam hadde beskrevet den. Den lignet veldig på en elektisk tannbørste. Det ver første gang han såg en slik.
Micael forsto att i den tilstanden Pam hadde vert så kunne hun umulig høre eller se noe. Han ble nyskjerrig og kontaktet kirurg Spezler i Arizona.

Notatene til Micael forbløffet Dr. Spetzler.
Spetzler understreket att det var umulig. Hun var klinisk død.
Hun hadde øynene tapet igjen og tykke propper i ørene. Alikevel kunne hun identifisere sagen.
Hun kunne fortelle om de samtalene som hadde funnet sted, slik som da de ikke fikk blod ut av bena hennes. Hun kunne identifisere allt utstyr og beskrive alle personene der enda utstyr og personer ikke var på plass når hun ble trillet inn.
Spezler sier han kan ikke forklare det.
Selv om hjernen bare er "sovet" , kan man ikke ta inn noen inntrykk. Her var hjernen klinisk død og neuvronaktiviteten stoppet, sier han. Selv om det er ett ukjent fenomen i sving spekulerer Spetzler hoderystende, som att hjernen kan ta opp inntrykk utenifra mens den er i dvale eller noe slikt, og aktivere dem senere , er ikke det mulig her, siden hjernen ikke kan sende eller ta imot noe. Jeg kan ikke forklare det sier Spezler.

Pam sier smilende bare at ; døden er den største bløffen noensinne.


.

[Lille Du]

Eh...Har du glemt at du linket til dette i "Livet etter døden" tråden?

[Vilma]

Utrolig spennende! Ja, jeg er nok enig i de ordene "døden er den største bløffen noensinne".
Det er også slike historier som gjør det lettere å tenke på at en dag skal man videre. Sant eller ikke sant, det gir et håp.