Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Tenk dere et barn som i barndommen ikke kjenner morskjærligh

[David Skywalker]

hvordan skal den klare å overleve barndommen og tenårene for så å gå over til de voksne rekker?
Jeg ser for meg at det barnet skaper en slags ZOOMBIE-tilværelse. Kutter ut forbindelser til sine egne følelser og kjenner på INGENTING og BORTEVEKK - LOST IN SPACE følelser.....skaper en slags usynlighet for seg selv og sitt indre og ytre verdenen. Og han/hun lever et ensomt liv i sine 20-25 år for så å jobbe med å få tilbake forbindelsene til sine følelser og sin SANNE IDENTITET. Hvordan ville du ha sett for deg å være dette barnet som ikke kjente morskjærlighet og følte seg utrygg - konstant redd - og så lite forbundet med sin egen kropp? Det er tydeligvis en veldig tung vei å gå....å finne tilbake til sanne identitet i voksen alder og løse opp "Zoombie" - no-existence - "jeg er usynlig for omverdenen og meg selv i mitt indre"-i sitt sinn krever enormt mye. Ville du ha valgt en slik inkarnasjon med en så jævlig start på livet - så ødelagt som det går an å forblitt angående mottakelighet for kjærlighet som lite barn og stengte følelsesmessige forbindelser i tenårene....for så å bearbeide alt dette og så går alt til himmels.....enormt mye transformasjoner og tunge ting som må bearbeides. Å velge en slik inkarnasjon er enormt tøft og med mye karma som skal oppløses. Hadde dere taklet en slik læring? Hvilke tanker har dere rundt det jeg sier? Er det mulig å overleve en slik inkarnasjon?Kan sårene bli for mye? Eller er det mulig? Hvilke typer inkarnasjoner er tøffere å gå igjennom ang å heale seg selv?
Husk dette - barnet har ingen forbindelser til noenting - alt er ødelagt ang kjærlighetskraft og mottakelighet.....mye frykt - angst - så borte - i en ikke-tilstandsbevissthet - følelsen av å ikke eksistere. Og barnet har bare lyst til å forsvinne i ingemannsland...

[kaja43]

Jeg leste innlegget ditt å lurer litt på hva du vil med det?
At vi som har valgt en sånn inkarnasjon skal fortelle
hvordan vi har funnet oss selv igjen?

Eller om alle de andre skal synse om det?

Jeg tror dette er helt individuelt hvordan en takler
det og hvilken vei en velger å gå som voksen.

Jeg har hatt dette som en liten del sammen med mange
andre utfodringer og ville ikke vært foruten noe av det.
Synes jeg gjorde noen kloke valg før jeg valgte familie :mozilla_wink:

[David Skywalker]

Meningen er å leve seg inn og kjenne på virkelig hvordan det er å erfare slik inkarnasjon. Hva en ville ha gjort sånn konstruktivt sett? Og hvilke gaver denne sjelen kan motta om han/hun løsriver seg fra en slik inkarnasjon. Vi velger jo sammen med veiledning fra guider og hjelpere rundt oss vår neste inkarnasjon på veien mot Satnam - true identity.

[kaja43]

men tror du en kan leve seg inn i ting og fange den dypeste essensen
i noe uten selv å ha levd det?

Jeg vil bare si at det sammen med en rik andel andre prøvelser har det
vært en lærdom om hvordan alle mennesker gjør så godt de kan ut fra
sine forutsetninger og at den mor som påtar seg en inkarnasjon
hvor hun ikke er istand til å vise sine barn kjærlighet også har tatt på
seg en lærerik og tung reise.

Det er litt sent her, ellers kunn ejeg nok sagt noe mer innsiktsfullt

[David Skywalker]

Ja, en velger hvordan man vil gå i dybden av diverse spørsmål og setninger.

[David Skywalker]

men tror du en kan leve seg inn i ting og fange den dypeste essensen
i noe uten selv å ha levd det?

Om man har erfart noe lignende ja...om man ikke har det - så er det veldig vanskelig. Å gå veien som en såret healer....det er det jeg snakker om. En såret healer har mye å fare med...

[Diffusa]

Jeg kjenner jeg går litt i forsvar for jeg synes du glemmer en viktig del, eller kanskje jeg har oversett det eller missforstått deg ? Altså pga fravær av morskjærlighet så skal ikke jeg ha evne til å tenke, føle, bruke logikk og fornuft, kunne elske en annen, ha et ønske om å gjøre mitt beste her i livet? Dømmekraften, evnen til å tenke selv, rom for utvikling og det å lære av erfaring og andre mennesker rundt seg f.eks..?

For selv om en ikke føler morskjærlighet eller tilhørighet i en familie så blir en ikke dum.. Ja, for som du sikkert skjønner så forbinner jeg det du kaller zombie tilværelse for dumhet. Når en ikke føler seg verdsatt så betyr ikke det at en slutter å tenke og hvertfall ikke å føle, jeg tror faktiskt det setter tankevirksomheten og følelsene mer i gang hos en som har det slik fremfor en som føler seg elsket som barn, for hvorfor stille spørsmål og søke svar om noe som føles godt? Hvor ofte gjør vi det egentlig i motsetning til det som ikke føles så godt?
Selvsagt setter det sine spor men alt setter jo sine spor, hvem har sagt at livet skal gå som en lek? Det gjør det jo ikke for noen, alle har sitt å stri med. Forsvinner et problem så dukker det fort opp et nytt og slik har vi det alle, kluet er vel å ikke se på det som problemer men heller utfordringer tror jeg.. sånn at en ikke kjører seg så lett fast kanskje?


I mine tanker så er det verste jeg kan forestille meg ikke et barn som ikke har fått føle morskjæligheten fra dag en av, men heller det barnet som blir elsket av sin mor for så å bli skjøvet bort av henne...

[David Skywalker]

Diffusa:

I mine tanker så er det verste jeg kan forestille meg ikke et barn som ikke har fått føle morskjæligheten fra dag en av, men heller det barnet som blir elsket av sin mor for så å bli skjøvet bort av henne...

Vi snakker ikke på bølgelengde her og du misforstår det jeg mener. Jeg vil at folk skal leve seg inn i dette barnet(sjelen) som har valgt et liv hvor den starter med å ikke kjenne morskjærlighet - men bare frykt og andre tunge tanker. Og var nødt til å skape en slags Zoombie-mur rundt seg - "jeg eksisterer ikke" - "jeg er ikke synlig" - my ensomhet i bildet - stenge ute følelser for å bearbeide dette i voksen alder og bryte endel lenker til fortiden - det er veldig tungt - noe av det tyngste jeg kan tenke på - spesielt også om barndommen var preget av noe juling,fysisk vold,mobbing og psykisk terror i tillegg og føle seg så lite velkommen overalt og ikke føle noe tilhørighet....og se seg selv som dette barnet - og gå veien som en såret healer...hvis du forstår hvor jeg vil hen? Å leve seg inn er nøkkelord her.

[Diffusa]

Ja jeg tror nok ikke jeg er helt med her asså..

[Qwseyvnd]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har en eks som har en mor som sier "du må klare dette selv, det må du finne ut selv" det er tungt for en som har valgt en slik inkarnasjon. Må lære hvordan osv osv. Jeg vet at vi kan skape ting selv ut av intet ,helt sikkert. Ved hjelp av telekinese.

[Lille Du]

Diffusa:

I mine tanker så er det verste jeg kan forestille meg ikke et barn som ikke har fått føle morskjæligheten fra dag en av, men heller det barnet som blir elsket av sin mor for så å bli skjøvet bort av henne...

Vi snakker ikke på bølgelengde her og du misforstår det jeg mener. Jeg vil at folk skal leve seg inn i dette barnet(sjelen) som har valgt et liv hvor den starter med å ikke kjenne morskjærlighet - men bare frykt og andre tunge tanker. Og var nødt til å skape en slags Zoombie-mur rundt seg - "jeg eksisterer ikke" - "jeg er ikke synlig" - my ensomhet i bildet - stenge ute følelser for å bearbeide dette i voksen alder og bryte endel lenker til fortiden - det er veldig tungt - noe av det tyngste jeg kan tenke på - spesielt også om barndommen var preget av noe juling,fysisk vold,mobbing og psykisk terror i tillegg og føle seg så lite velkommen overalt og ikke føle noe tilhørighet....og se seg selv som dette barnet - og gå veien som en såret healer...hvis du forstår hvor jeg vil hen? Å leve seg inn er nøkkelord her.

Å leve seg inn er nøkkkelordet...ja, og det skal man da ikke gjøre om man har et barn som har hatt, men mistet en mors kjærlighet?

Jeg skjønner hvor du vil hen...men man trenger da ikke være låst...

[magnolia - sluttet]

hvordan skal den klare å overleve barndommen og tenårene for så å gå over til de voksne rekker?
Jeg ser for meg at det barnet skaper en slags ZOOMBIE-tilværelse. Kutter ut forbindelser til sine egne følelser og kjenner på INGENTING og BORTEVEKK - LOST IN SPACE følelser.....skaper en slags usynlighet for seg selv og sitt indre og ytre verdenen. Og han/hun lever et ensomt liv i sine 20-25 år for så å jobbe med å få tilbake forbindelsene til sine følelser og sin SANNE IDENTITET. Hvordan ville du ha sett for deg å være dette barnet som ikke kjente morskjærlighet og følte seg utrygg - konstant redd - og så lite forbundet med sin egen kropp? Det er tydeligvis en veldig tung vei å gå....å finne tilbake til sanne identitet i voksen alder og løse opp "Zoombie" - no-existence - "jeg er usynlig for omverdenen og meg selv i mitt indre"-i sitt sinn krever enormt mye. Ville du ha valgt en slik inkarnasjon med en så jævlig start på livet - så ødelagt som det går an å forblitt angående mottakelighet for kjærlighet som lite barn og stengte følelsesmessige forbindelser i tenårene....for så å bearbeide alt dette og så går alt til himmels.....enormt mye transformasjoner og tunge ting som må bearbeides. Å velge en slik inkarnasjon er enormt tøft og med mye karma som skal oppløses. Hadde dere taklet en slik læring? Hvilke tanker har dere rundt det jeg sier? Er det mulig å overleve en slik inkarnasjon?Kan sårene bli for mye? Eller er det mulig? Hvilke typer inkarnasjoner er tøffere å gå igjennom ang å heale seg selv?
Husk dette - barnet har ingen forbindelser til noenting - alt er ødelagt ang kjærlighetskraft og mottakelighet.....mye frykt - angst - så borte - i en ikke-tilstandsbevissthet - følelsen av å ikke eksistere. Og barnet har bare lyst til å forsvinne i ingemannsland...

[magnolia - sluttet]

Her har jeg vært....Mange arr har min sjel. Like mange sår blør fremdeles...