Healing og annen alternativ medisin ⇒ Empati, Går ut over helse?

[Anette]

Selv våger jeg påstanden å si at det er umulig å jobbe med de samme menneskene dag ut og dag inn, inntil de dør, uten å bli følelsesmessig involvert på en måte som gjør at man både kan gråte og miste nattesøvnen. Slik at det er sympatien som råder grunnen, ikke empatien som jo visstnok og i følge lærebøkene skal være mer profesjonell!

Enig! Og jeg tror også det faktisk er sunne reaksjoner. Den dagen jeg ikke lenger er følelsesmessig engasjert, er det på tide å finne på noe annet å gjøre.

[Atmi]

Jeg skrev et langt innlegg om dette med energi og empati her https://www.paran.no/forum/phpbb2/viewt ... 6&start=25

Sikkert ikke helt hva mange ønsker å høre. Men jeg tror faktisk at det er slik det virker.

Noen ganger når det ryker som verst rundt oss og vi ikke har energi, da er det så vi nærmest ønsker å legge årsaken til noe utenfor oss selv. Altså - jeg føler andres følelser, det sliter meg ut. På den måten kan vi legge bort litt ansvar og samtidig bygge oss selv opp som gode og givende personer, og endatil oppnå å få litt medfølelse på det.

Men selv om det for en empat ofte oppleves slik i perioder så er det faktisk ofte personens egen måte å forholde seg til situasjonen som avgjøre hvor mye det tapper av energi. Å være empat betyr ikke at vi hele tiden skal gå rundt å hjelpe andre til vi nærmest spiser dem opp av velvilje - det kan lett bli slik. Det er en utfordring men det virker. Ikke at jeg gjør alt rett hele tiden, det er ofte lettere å gi råd enn å følge dem selv. Men når jeg følger dem, da virker de.

Atmi

[lenaM]

Hei Fjottemor.

Det høres litt ut som min historie. Jeg jobbet også med døende.....

Har ikke lest alle svarene du har fått men føler jeg må si noe.

Det er en vesentlig forskjell på å føle sympati kontra empati. Føler du sympati med noen så er du ikke i stand til å distansere deg følelsesmessig, du identifiserer deg så mye at du selv blir dratt med i dragsuget på en måte.
Føler du empati så er du i stand til å kjenne på hvordan en person har det, men du er også i stand til å "ta av deg skoene til vedkommende" og skape en slags avstand. Dette er særlig viktig når du har en krevende jobb med mennesker som sliter og har det vondt. I mitt arbeid med døende var jeg ikke flink til å skape avstand for å se situasjoner klart, jeg følte så mye med pasientene og deres pårørende at deres smerte ble min. Jeg følte sympati i stedet for empati.
Dette tror jeg er et generellt problem for mennesker som jobber med mennesker i tunge krevende jobber; man blir for nært i følelser og klarer ikke å skape den faglige avstanden som muligens er viktig for å vare lenge i en jobb. Tror det er pga dette at man "brenner ut".
Selv våger jeg påstanden å si at det er umulig å jobbe med de samme menneskene dag ut og dag inn, inntil de dør, uten å bli følelsesmessig involvert på en måte som gjør at man både kan gråte og miste nattesøvnen. Slik at det er sympatien som råder grunnen, ikke empatien som jo visstnok og i følge lærebøkene skal være mer profesjonell!


Dette er pensum på de helsefaglige retningene og sikkert i flere studier også.

[larsrolle]

Jeg skrev et langt innlegg om dette med energi og empati her https://www.paran.no/forum/phpbb2/viewt ... 6&start=25

Sikkert ikke helt hva mange ønsker å høre. Men jeg tror faktisk at det er slik det virker.

Noen ganger når det ryker som verst rundt oss og vi ikke har energi, da er det så vi nærmest ønsker å legge årsaken til noe utenfor oss selv. Altså - jeg føler andres følelser, det sliter meg ut. På den måten kan vi legge bort litt ansvar og samtidig bygge oss selv opp som gode og givende personer, og endatil oppnå å få litt medfølelse på det.

Men selv om det for en empat ofte oppleves slik i perioder så er det faktisk ofte personens egen måte å forholde seg til situasjonen som avgjøre hvor mye det tapper av energi. Å være empat betyr ikke at vi hele tiden skal gå rundt å hjelpe andre til vi nærmest spiser dem opp av velvilje - det kan lett bli slik. Det er en utfordring men det virker. Ikke at jeg gjør alt rett hele tiden, det er ofte lettere å gi råd enn å følge dem selv. Men når jeg følger dem, da virker de.

Atmi

Det verste du kan gjøre er å overøse den andre personen med medfølelse - som du viser. Det kan faktisk virke mot sin hensikt

[soulstar]

hmm..

[soulstar]

hmm.... får min nøtte hjerne.. stress .. hehe

Bare "ta på" personen som har det vondt og tenk gode tanker om han og til han - gjerne med kjærlighet.
Prøv å tenke deg lys som kommer "utenfra" som du fyller han med. Forestil deg at "smerten" skal gå sammen med lyset ut av føttene på personen.
Tenk deg at dette lyset bølger - ovenfra og ned - gang på gang - og ut av føttene på personen.
- nå er du godt igang

Må jeg ta på personen? funker det om jeg bare er tilstede i rommet??

[Atmi]

Det verste du kan gjøre er å overøse den andre personen med medfølelse - som du viser. Det kan faktisk virke mot sin hensikt

Jeg vil vel gå så langt som å si at det ER mot sin hensikt. Om det ikke er å gjøre vedkommende en gedigen bjørnetjeneste så er det å være innpåsliten, blande seg inn i.. osv. Det skal mye til at det blir riktig. Det er nemlig ikke vi som definerer hva andre trenger hjelp til, det definerer de best selv.

Atmi