Splittelsen er jo der fysisk, ja, som en påminner om at vi må ta vare på oss selv også.zind skrev:man MÅ jo ikke lage et skille mellom dette livet og det som kommer etter, men det jeg snakker om er å skille mellom det sjelelige og menneskelige, prøve å kjenne etter og reflektere over hva som er illusjoner og hva som er sannhet. Og sannheten i menneskelig inkarnasjon er vel at nesten alle ønsker å være spesielle og at det på mange måter skaper splittelse i den enheten, og dermed fort leder til at en føler seg alene, føle seg for spesiell?ludoburgero skrev:I perspektiv, ja, men hvorfor må vi alltid separere disse "planene" (det menneskelige liv og det som eventuelt kommer etter)? Vi er her, og vi er her nå.zind skrev:Kanskje et vi mer spesielle og individuelle enn vi egentlig i en menneskelig inkarnasjon? Sånn sett i perspektiv lissom..
Jeg tror kanskje det er en funksjon for å ikke miste seg selv helt i massen og ikke lengre kunne erindre det å være et menneske. Tror jeg skjønner hva du mener med separasjonen, men vet ikke om jeg er enig i om det egentlig finnes noen illusjoner i det hele tatt. Kanskje alt er sannhet?
Selvfølgelig fins det løgner, det er ikke det jeg sier, og det fins bedrag. Saken er bare at jeg tror ikke noe kan adskilles som "ikke virkelig". Virkeligheten rommer alt, den. Også fantasi og drømmer er tross alt noe som skjer, om ikke så "stort" fysisk sett, så iallefall som virkelig fysiske forbindelser i hjernen - de elektriske impulsene - som får oss til å drømme disse drømmene og tenke det vi innbiller oss.
Jeg tror eksklusjon derfor i seg selv kanskje er den eneste illusjon. Altså adskillelsen selv.
Også den har jo en funksjon for at vi skal klare oss bedre i omgivelsene våre, siden vi er utstyrt med en fysisk kropp. Det hadde jo fort gått galt om man ikke opprettholdt disse skillene på et visst nivå.
Ja. Tror ikke folk er i stand til å merke når de nærmer seg fallgruven selv alltid. Nettopp fordi det å reflektere handler om å løsrive seg litt fra egoet. Refleksjon er kanskje den største mangelvaren menneskeheten har, og den fattigdommen der sprer seg så lenge man finner duppeditter og leketøy (også tv-programmer og annen søppelkultur herunder) å kaste bort sitt åndelig potensiale på.Det er fint å føle seg verdifull og sette pris på de unike egenskapene man utvikler i løpet av livet, men fallgruven ligger jo i å begynne å føle seg så ovenpå at man ser ned på andre
Altså distanserer vi oss fra "den viktige" delen av egoet, mens vi forer "den usunne" delen av det.