Fakta, teori & skepsis ⇒ Følelsen av å være spesiell

[ludoburgero]

Kanskje et vi mer spesielle og individuelle enn vi egentlig i en menneskelig inkarnasjon? Sånn sett i perspektiv lissom..

I perspektiv, ja, men hvorfor må vi alltid separere disse "planene" (det menneskelige liv og det som eventuelt kommer etter)? Vi er her, og vi er her nå.

man MÅ jo ikke lage et skille mellom dette livet og det som kommer etter, men det jeg snakker om er å skille mellom det sjelelige og menneskelige, prøve å kjenne etter og reflektere over hva som er illusjoner og hva som er sannhet. Og sannheten i menneskelig inkarnasjon er vel at nesten alle ønsker å være spesielle og at det på mange måter skaper splittelse i den enheten, og dermed fort leder til at en føler seg alene, føle seg for spesiell?

Splittelsen er jo der fysisk, ja, som en påminner om at vi må ta vare på oss selv også.
Jeg tror kanskje det er en funksjon for å ikke miste seg selv helt i massen og ikke lengre kunne erindre det å være et menneske. Tror jeg skjønner hva du mener med separasjonen, men vet ikke om jeg er enig i om det egentlig finnes noen illusjoner i det hele tatt. Kanskje alt er sannhet?

Selvfølgelig fins det løgner, det er ikke det jeg sier, og det fins bedrag. Saken er bare at jeg tror ikke noe kan adskilles som "ikke virkelig". Virkeligheten rommer alt, den. Også fantasi og drømmer er tross alt noe som skjer, om ikke så "stort" fysisk sett, så iallefall som virkelig fysiske forbindelser i hjernen - de elektriske impulsene - som får oss til å drømme disse drømmene og tenke det vi innbiller oss.

Jeg tror eksklusjon derfor i seg selv kanskje er den eneste illusjon. Altså adskillelsen selv.
Også den har jo en funksjon for at vi skal klare oss bedre i omgivelsene våre, siden vi er utstyrt med en fysisk kropp. Det hadde jo fort gått galt om man ikke opprettholdt disse skillene på et visst nivå.

Det er fint å føle seg verdifull og sette pris på de unike egenskapene man utvikler i løpet av livet, men fallgruven ligger jo i å begynne å føle seg så ovenpå at man ser ned på andre

Ja. Tror ikke folk er i stand til å merke når de nærmer seg fallgruven selv alltid. Nettopp fordi det å reflektere handler om å løsrive seg litt fra egoet. Refleksjon er kanskje den største mangelvaren menneskeheten har, og den fattigdommen der sprer seg så lenge man finner duppeditter og leketøy (også tv-programmer og annen søppelkultur herunder) å kaste bort sitt åndelig potensiale på.

Altså distanserer vi oss fra "den viktige" delen av egoet, mens vi forer "den usunne" delen av det.

[Moonstone]

Universet inneholder alt, men det er ikke det samme som at vi kan sanse alt i det, og dets usynlige mekanismer.
Det er mye vi ikke ser årsaken og mekanismene til, men det vi KAN se er dets virkninger.
Skal vi stole på at kroppens sanser oppfatter HELE virkeligheten?
Svaret er innlysende NEI..
Hunder lukter lukter som vi ikke lukter.
Hunder hører lyder vi ikke hører.
Det finnes lysstråler vi ikke kan oppfatte med øye.
Vi virker tilsynelatende atskilt, i hver vår kropp, det er funskjonen til tid & rom-realiteten.
I denne realiteten er ALLE delene unike og spesielle.
Men i den andre virkelighet har vi påvist at alt egentlig er ETT, på et Metafysisk plan, den samme Ur-energien finnes i alt, og bygger opp alt.
I den realiteten finnes det egentlig da ikke individuelle deler som får vært spesielle.
Hvilken av realitetene er ekte?
Hvis det er tilfelle at BEGGE er like ekte, finner vi et paradoks vi må leve med.
Hvis den Fysiske Tid/rom realiteten kun er en EFFEKT, og den Metafysiske Ur-energi-verden er ÅRSAK til denne effekten, må man nesten si at den Metafysiske er EKTE, og vår sanseverden ikke.
Og hvis den er en illusjon, er forestillingen om at vi er separate spesielle deler også er illusjon..

[ludoburgero]

Jeg velger å tro at alt dette er ekte.
Sansene oppfatter alt, tror jeg også, men at forskjellen ligger i på hva slags bevissthetsnivå vi sanser det - oppmerksomhet og fokus. Jeg tror at alt er. Noe er bare ikke til skue for våre mer primitive, men dog så praktiske sanser. Noe kan ikke engang bearbeides eller forstås i vår bevissthet i denne virkelighet. Det fins ikke rom for tolkning. Det bare er.

Hvis vi skulle hatt evnen til å akseptere alt som det er, og om det var mulig å være bevisst over alt man sanser og vet, så hadde vi ikke vært utstyrt med hvert vårt ego. Det er egoet som holder oss tilbake i denne virkelighet og separerer oss fra vårt (kalle det hva du vil) ikke-fysiske, åndelige, etterliv eller hva som enn måte falle i smak og sømme seg etter ditt vokabular og din formening om det.

Jeg er i stor grad enig i det du skriver her, og jeg synes du hadde noen viktige poeng i forrige innlegg. Det gikk jo mye rundt dette med å være fanget av en og annen lokalbasert gruppementalitet og hva slags innflytelse den har på enkelte mennesker. Jeg tror egentlig ikke det er så gjeldende som du vil ha det til, men eksempelet er jo likevel kjent. For husk at hele historien har hatt disse utbryterne. Det vil også tilsi at det kollektive og det individualistiske altså er på en måte ytterpunkter, der hvor det individualistiske ikke hadde vært så banebrytende og fantastisk (med disse som bryter med normalen) hvis det ikke hadde vært for at også gruppementalitet var noenlunde vanlig. Men i vår tid er det nok i mange tilfeller mer vanlig å være individualistisk, selv om det paradoksalt nok dannes en slags gruppementalitet rundt det også.

Bare ta det som et eksempel, dette rene skjære faktum, at jeg nå påpeker det at individualisme også blir den nye "moten". Da har vi ledet oss selv mot vår egen hensikt, for hvis det er i så henseende at vi alle skulle bli mer individualistiske, så blir det jo påtatt... pretensiøst... anstrengt.

Det mest naturlige ville i ethvert tilfelle å bare være.
Være seg selv, uten at det skal være noe oppsiktsvekkende eller spesielt.
Som du sier så starter evolusjonen først i sinnet til enkeltpersoner - noe jeg er svært enig med deg i - og hvis vi da starter her, så vil vi også være bedre rustet og mer skikket til å utarbeide felles beslutninger og felles mål - som en masse, som en sterke gruppe mennesker med felles verdier på tross av individuelle forskjeller.

Slik tror jeg vi hadde sittet igjen med balanse, fred, harmoni og hele pakka.
Men en ting er å snakke store ord og idéer som vi gjør nå. En annen er å gjennomføre det.

Der har vi kanskje også noe som i mange tilfeller separeres; praksis og teori

I min verden styrer jeg ikke etter noen spesielle prinsipper, men jeg er hellig overbevist om at naturen gjør sitt med det vi som mennesker ikke kan gjøre noe med likevel, selv om det er mye vi kan jobbe med som mennesker. Etter alt er vi tross alt ikke bare mennesker, arbeidere og forbrukere. Vi er åndelige vesener også. Vi har et kollektivt ansvar for at alle skal få oppnå de mål de ønsker og ta vare på sin suverenitet og sine verdier, hvor enn integrerte eller disintegrerte de ønsker å være, så burde vi alle være inneforstått med at vi ikke kommer oss unna det faktum at vi både er en del av massen og at vi er oss selv, og at vi derfor må operere litt i begge arenaer. Poenget er at man ikke trenger å bli middelmådig på det, men hvis vi er oss selv, ærlige og med gode intensjoner, så vil vi få fullt utbytte av vårt potensiale i begge verdener.

Disse landegrensene mellom "jeg og dem" er forsåvidt ikke verken mer illusjoner eller sannhet enn hva man gjør det til selv. Poenget er at alt dette eksisterer, og at det er vår bevissthet og våre valg deretter som avgjør hvor mye av det vi kan forstå. Alt dette er.
Ingenting kan simpelthen ikke eksistere - det kalles ignoranse

[Atmi]

Som et svar til hovedinnlegget så tenker jeg at det er helt naturlig. Min tro er at alle blir født med følelsen av å være verdens navle, en del av videre utvikling er å oppdage at alle andre mennesker også er navlen i sitt eget liv. Alle mennesker kjenner kun sine egne tanker, følelser og opplevelser. Det er da naturlig å føle seg spesiell.

Samtidig er det noen som ikke forstår at alle andre føler seg like spesielle som seg selv, og det kan jo bli sykelig da - som "jeg er jesus"

(alle de tar feil, for det er faktisk jeg som er Jesus, som vet og kan alt, som ikke kan motsies og sitter med den beste vurderingen samt den endelige sannhet)

[Moonstone]

Ludo:

Nja, nå er det jo faktisk påvist at våre vanlige 5 sanser IKKE klarer å oppfatte hele virkeligheten.
Men teorien er jo at når vi utvikler de mer ukjente sansene vi angivelig har, så oppfatter vi mer av virkeligheten, som metafysiske vesner og mekanismer som vi ikke kan oppdage med de vanlige 5 sansene.
Så på den måten finnes ikke noe "paranormalt", kun en opplevelse av MER AV VIRKELIGHETEN enn den man erfarer med de 5 vanlige kroppslige sansene.

Jeg tror hele tiden at menneske kan bytte opplevelse mellom masse-og adskillelse, uansett om det kun er en mental forestilling eller ei, hvor en ønsker og føler for å befinne seg og være en del av eller ikke, OM man er bevisst på det. Massebevissthet til Enkeltbevissthet, og vice versa. Faktum er at det finnes frukter å høste i begge. Det man ikke får i den ene, finner man i den andre, og vice versa.
Jeg er enig i at det å bryte med massene for å føle seg mer som individ paradoksalt fører til at utbryterne danner NYE grupper og massebevisstheter, sikkert fordi de søker likemenn, folk som er mer lik seg selv og mer like verdier enn de de fant i massen de brøt ut fra.
Alle ønsker å føle tilhørighet og mening, og når de ikke finner den i lokalmijlø, Landet de er oppvokst i, bryter de ut og leter andre steder.
På steder og i grupper der massene ikke tillater at man er seg selv fordi synet på hva som er "normalt" strider mot hva DU SELV opplever som naturlig oppførsel, FÅR man jo ganske enkelt ikke vært seg selv?
Sånn jeg ser det så har alltid enkeltmennesker som føler seg holdt igjen og stagnerer i dogmer til små lokale- eller Nasjonale gruppebevisstheter vært de som sprenger grenser, begir seg ut på ukjent farevann, de som fører til Evolusjon.
De følger en indre trang og kraft som fører de til å ville utvide seg, en forrandring som til slutt skal tjene til eget beste, og til slutt massebevissthetens beste.
Men det er ikke alltid Massene er enig i dette, det har Historien vist oss gang på gang.
De store tenkerne som tok nye skritt ble gjærne latterliggjort og forfulgt av massene for ideene sine, og sånn tror jeg det alltid kommer til å være.
Men spørsmålet er: Hva er det som får enkelte til å bryte ut og ønsker vekst, utvidelse og progresjon?
Er det en naturlig reaksjon fremkalt av omgivelser og sosiale omstendigheter?
Følger disse personene en slags "høyere vilje" eller impuls som andre ikke føler?
Har disse personene i hele tatt noe valg, eller er det forrutbestemt?
Isåfall, av hva? Livet selv?
Er disse personene MER spesielle enn de andre?
Isåfall, hvorfor?

Absolutt enig i det du skriver ang teori & praksis.
Teoriene kan høres fine ut i mange tilfeller, men vanskelig å faktisk gjennomføre og LEVE ut.
Noen få har klart det gjennom Historien, værtfall i følge mytene.
"There is only ONE true art: The Art of living" - Manly P. Hall.

[zind]

Splittelsen er jo der fysisk, ja, som en påminner om at vi må ta vare på oss selv også.
Jeg tror kanskje det er en funksjon for å ikke miste seg selv helt i massen og ikke lengre kunne erindre det å være et menneske. Tror jeg skjønner hva du mener med separasjonen, men vet ikke om jeg er enig i om det egentlig finnes noen illusjoner i det hele tatt. Kanskje alt er sannhet?

Selvfølgelig fins det løgner, det er ikke det jeg sier, og det fins bedrag. Saken er bare at jeg tror ikke noe kan adskilles som "ikke virkelig". Virkeligheten rommer alt, den. Også fantasi og drømmer er tross alt noe som skjer, om ikke så "stort" fysisk sett, så iallefall som virkelig fysiske forbindelser i hjernen - de elektriske impulsene - som får oss til å drømme disse drømmene og tenke det vi innbiller oss.

Jeg tror eksklusjon derfor i seg selv kanskje er den eneste illusjon. Altså adskillelsen selv.
Også den har jo en funksjon for at vi skal klare oss bedre i omgivelsene våre, siden vi er utstyrt med en fysisk kropp. Det hadde jo fort gått galt om man ikke opprettholdt disse skillene på et visst nivå.
....

Ja. Tror ikke folk er i stand til å merke når de nærmer seg fallgruven selv alltid. Nettopp fordi det å reflektere handler om å løsrive seg litt fra egoet. Refleksjon er kanskje den største mangelvaren menneskeheten har, og den fattigdommen der sprer seg så lenge man finner duppeditter og leketøy (også tv-programmer og annen søppelkultur herunder) å kaste bort sitt åndelig potensiale på.

Altså distanserer vi oss fra "den viktige" delen av egoet, mens vi forer "den usunne" delen av det.

En kan jo velge å se på det som at alt er en illusjon fordi vi ikke ser hele sannheten, eller at ingenting er en illusjon og at alt er sannhet. Men som Moonstone sier vet vi at det er mye vi ikke oppfatter, og dermed ser vi nok mye som ville sett helt annerledes ut om vi hadde tilgang på mer av det som er

Jeg vil i allefall være enig med deg i at adskillelsen er den største illusjonen
Men separasjon gir et ypperlig utgangspunkt for å lære å skape, kanskje kan det være en illusjon når vi tror vi selv ikke er i kontroll og faktisk er midtpunktet? Vi er midtpunktet i vårt eget liv, når vi ikke lenger er det har vi mistet oss selv, det er kun gjennom oss selv vi kan nå andre og dermed finne den enheten. Gjennom meditasjon kan man når som helst kjenne tilknytningen til alt annet, og gjennom våken meditasjon kan man lære å se andre som en forlengelse av oss selv, som en fysisk forlengelse av kilden

Vi er lært opp til å gå i den fallgruven, det har blitt en del av kulturen vår, til og med glede gis ved at man spøker med andres feil og skavanker. Piercing/emo tråden viste veldig godt hvor mye vi dømmer. Vi antar ting hele tiden, det er slik vi finner veien frem i livet og staker ut best mulig kurs kanskje. Og det er en herlig røre mellom selvopplevde og fortalte hendelser som styrer. Og stiller vi ikke spørsmål ved våre egne tanker så ender vi opp med å trekke konklusjoner som ikke stemmer rett som det er. Hele tiden opplever jeg å anta ditt og datt, både om mennesker og situasjoner, for så å ta feil. Vi lar skremmende mye styres av svake antagelser og frykt. Det å godta mennesker som de er er en stor bragd og noe jeg syntes er verdt å strekke seg for. Men det innebærer kanskje at man ikke kan forvente noe og må gi betingelsesløst, man gir altså ubetinget kjærlighet -som ? snakker om- nettopp fordi det er slik alle fortjener å bli behandlet, slik en ønsker å bli behandlet selv. Som en del av alt er alle spesielle fordi de ikke kan separeres bort, fordi de er like viktige for helheten og ingenting kunne eksistert uten. Kjærligheten sammenligner ikke,.... den syntes jeg var fin

? skriver også noe annet jeg syntes var spesielt bra og fortjener å komme på trykk igjen: for hvem illusjoner om deg selv er mer dyrebare enn sannheten

[ludoburgero]

Hvis bare perspektivene kunne komme frem og ikke være så sjenerte.
Det hele handler om å løsrive seg fra sine egne forestillinger.

Jeg har ikke rett, du har ikke rett, ingen av oss har rett i det vi sier.
Hver gang jeg ser mot stjernene hører jeg at de roper mot meg.
Hva de vil, vet jeg ikke... men de kaller meg fra det fjerne, og de forteller meg at alt skal samles.

Hvis vi alle er født for å en gang skulle dø, og vi dermed skal samme vei, hvorfor jobber vi ikke mot felles mål, og hvorfor ønsker vi å opprettholde disse grensene? For hver dag som går så opplever jeg mennesker på et subtilt plan der de viser sitt sanne jeg. I min overbevisning dreier det seg atter en gang om at vi skal samles og bli ett. Det finnes ikke lengre noen tvil, og jeg er frelst som et forbanna sektludder med sin første sektorgasme, eller noe.

Jeg har ikke sett noe som helst lys over natten, jeg har ikke blitt hjernevasket av et klipp på YouTube, men det jeg forteller er basert på hverdagslige opplevelser over tid.
Det fins for meg ingen tvil om at vi er på vei et sted sammen, og at vi snart kommer dit.

Følelsen av å være spesiell er noe vi deler - for en grunn.

[Moonstone]

Jeg har ikke rett, du har ikke rett, ingen av oss har rett i det vi sier.
Hver gang jeg ser mot stjernene hører jeg at de roper mot meg.
Hva de vil, vet jeg ikke... men de kaller meg fra det fjerne, og de forteller meg at alt skal samles.
Hvis vi alle er født for å en gang skulle dø, og vi dermed skal samme vei, hvorfor jobber vi ikke mot felles mål, og hvorfor ønsker vi å opprettholde disse grensene? For hver dag som går så opplever jeg mennesker på et subtilt plan der de viser sitt sanne jeg. I min overbevisning dreier det seg atter en gang om at vi skal samles og bli ett. Det finnes ikke lengre noen tvil, og jeg er frelst som et forbanna sektludder med sin første sektorgasme, eller noe.
Jeg har ikke sett noe som helst lys over natten, jeg har ikke blitt hjernevasket av et klipp på YouTube, men det jeg forteller er basert på hverdagslige opplevelser over tid.
Det fins for meg ingen tvil om at vi er på vei et sted sammen, og at vi snart kommer dit.
Følelsen av å være spesiell er noe vi deler - for en grunn.

Om vi observerer livet på jorda, ikke bare det organiske livet med bevissthet, så ser vi at alt kommer og går. Det springer til liv og forgår.
Disse tingene er like mye Universet som stjernene, planetene, solsystemer.
Ser vi et mønster her, kommer nok det samme til å skje med de større delene av Universet også, siden vi kan se at mange av de samme prinsippene og mekanismene gjelder i hele Universet.
Alt eksploderte til forskjellige deler ut fra Singulariteten, ett punkt som alt en gang var ett.
Alt trekker seg nok tilbake til DET ENE igjen etter en stund, Universet dør akuratt som vi gjør.
Så vi går mot samme skjebne enten vi selv ønsker eller ei, og en skjebne som er helt naturlig, ellers ville det ikke ha skjedd.
Vi kan observere syklusene i livet, prøve å stå imot dem, eller prøve å leve med dem.
Å følge livets flyt er enkelt men alikevel kanskje det aller vanskligste, siden vi mennesker har funnet opp så mange forestillinger vi anser som "sanne" og som strider med livets naturlige flyt?
De som heller velger å følge denne flyten istedenfor samfunns etikette og dogmer er vel de som blir stemplet som raringer..

[ludoburgero]

Jeg må med en gang innrømme at jeg var kanakkas full i natt da jeg skrev innlegget.
Husket vagt å ha postet noe her, men husket ikke hva det var...

Så innlegget var et resultat av å tyne toleransegrensene litt, men pytt pytt... jeg mener det sånn omtrent sånn jeg har formulert det likevel

Vi kan observere syklusene i livet, prøve å stå imot dem, eller prøve å leve med dem.

Mest sannsynlig gjør vel alle alt dette - i forskjellige faser, epoker og øyeblikk i livene sine.
Det er jo dessuten ytterst nødvendig både å observere i blant, som i tur fører til refleksjon. Stå imot er også en prøvelse som man tar lærdom av, for siden å skjønne at man må leve med de urokkelige prinsippene som tilsynelatende eksisterer.

Nå er det jo sånn at det er mye man ikke kan gjøre noe med om man skal forandre hele verden i en slags hurtigversjon, men jeg er fast bestemt og overbevist om at ingenting er umulig og at det umulige bare er litt vanskeligere. Det som derimot er enkelt er å forandre seg selv, og jeg tror at nøkkelen ligger i å skjønne enkelte prinsipper som innebærer mye aksept for at ting er som de er, og at ingenting likevel er uforanderlig når man legger sjelen sin i det.

Det høres kanskje tvetydig eller motstridende ut, for det er vanskelig å forklare for meg, men det jeg mener er altså at man må kunne forholde seg noenlunde dualistisk til virkeligheten rundt seg for å kunne se et potensiale. Det man deretter må gjøre er å søke seg inn med fokus på det man vil forandre. Altså må man kunne leve med et tvetydig perspektiv på ting;

Studere motsetninger og likevel finne likhetene, og arbeide med fokus på begge deler hvis man vil se klare forandringer og resultater. Blæææh... dette blir for vanskelig å forklare merker jeg.
Tror jeg lar det ligge til de som eventuelt skjønner hva jeg skal frem til og som kanskje klarer å komplettere eller tilføye noe...

[GJEST]

Hvis man er dritings føler man seg alltid spesiell.

[ludoburgero]

Jeg leste i moderatorloggen at det var gjort opprydning i denne tråden.
Av ren nysgjerrighet gikk jeg derfor inn hit for å se, for det er jo en veldig gammel tråd.

Er det mulig å få vite hvilke endringer det er gjort? Jeg ser jo det mangler en del eldre innlegg her, så jeg ser jo at noe er til dels usammenhengende i tråden. Men forsto ikke hvorfor denne ble nevnt. Uansett, denne tråden hadde jeg helt glemt. Artig å lese med "nye øyne" og merke at jeg tar meg selv i å lese noen av innleggene annerledes nå enn tidligere. Og litt flau over enkelte ting jeg selv har skrevet.

Synes det er mange gode innlegg her.

[Anonymius]

Et intresangt tema du har skrevet her syns jeg. Dette er jo et spørsmål mange har stilt seg selv. Hva er det med meg som gjør at man skiller seg ut i fra folkemengden.

Jeg har en teori på dette. Først og fremst er dette psykologisk sosiologi. Man må ikke tro at man ikke passer inn i samfunnsbildet, for det tror vi alle til syvende å sist. Om jeg kan dra frem et eksempel på en som er veldig flink til å kle seg eller en som trener mye, men allikevel også klarer å utstråle selvsikkerhet ovenfor andre er helt klart et tydelig eksempel på en som har dårlig selvbilde og føler det at uten det lille ekstra hadde de ikke passet inn i samfunnsbilde.

Men for å gå litt i dybden på dette handler det om miljø og oppvekst vilkår. Å bo på landet er for eksempel ikke det samme som å bo på Oslos vestkant. Så alt handler om hvor du har bodd og hvem dine foreldre har hvert. Vi har tre samfunns-arenaer hvor vi skal lære oss å tilpasse oss samfunnet og det som skal legge grunnlaget for våre holdninger fremover. Første arenaen er våre foreldre, det er der vi legger vårt moralske grunnlag. Det er der vi skal lære om hva som er etisk riktig å hva som er etisk galt å gjøre. Den andre arenaen er dine venner, altså samfunnet utenfor veggene du bor i. Det er det samfunnet som du og din vennegjeng lager blir samfunns-kodeksen man forholder seg til. Har man vokst opp i et typisk macho miljø hvor svakhet ikke er et alternativ vil man gå med de holdningene kanskje resten av livet. I andre miljøer er det er det andre kodekser som klær osv. Tveita miljøet som senere ble kalt tveita gjengen i Oslo hadde et macho blandet med ære, status, fart å spenning. Hoved personene der sto også blant annet bak NOKAS ranet i 2004. Der har man et eksempel på et miljø som i utgangspunkt ikke hadde til hensikt å bli kriminelle men som endte opp som det pga den andre samfunns-arenaen la grunnlaget for holdningene om hvordan verden fungerer. Den tredje samfunns-arenaen er når man flytter hjemmefra og skal tilpasse seg etter de vanlige normene samtidig som man skal ta med seg moral-kodeksen sin. Denne tilpassingen kan være vanskelig når man har normer å forholde seg til samtidig som det også ligger til grunne for et rent overfladisk kodeks som man må forholde seg til alt ettersom hvor du bor. I Oslo kan man f.eks se mange varianter av samfunnets lag. På landet er det litt verre da det er mindre folk og det råder en kodeks igjennom hele bygde samfunnet.

Dette var bare en ren overfladisk forklaring i dybden av samfunnsbildet vårt.

Så man er til syvende å sist ikke mer spesiell enn andre men man deler kanskje ikke samme syn på hva som er viktig i livet. Derfor er det viktig at man ikke lar seg påvirke av hva som er et riktig samfunnsbilde og ikke men at folk må bare godta at man ikke er lik.

Heller noen få venner man har noe til felles med enn hundre overfladiske man må finne noe til felles med.

[Moonstone]

Så man er til syvende å sist ikke mer spesiell enn andre men man deler kanskje ikke samme syn på hva som er viktig i livet. Derfor er det viktig at man ikke lar seg påvirke av hva som er et riktig samfunnsbilde og ikke men at folk må bare godta at man ikke er lik.

Viktige poeng her.
Når mennesker går ut av normen et samfunn har i forbindelse adferdsmønster,tankegang, etikette,
drømmer,mål osv blir en automatisk satt til side i sitt eget sinn og andres.
Et skille skapes som gjør at man selv føler seg spesiell, og flokken/fellesbevisstheten man forlot føler avstikkern som rar og uvanlig.
Slik sosial-antropologi og sosial-filosofi er intressant.
En ting er vertfall klart, at store fremskritt har blitt gjort av nytenkere som ikke har fulgt normen.

I Astrologien heter det at en person blir født inn i energien av 3 forskjellige "strømmer"
Cardinal, som har for funksjon å starte nye ting.
Fixed, som opprettholder en påbegynt funksjon.
Mutable, som ender funksjonen.

Det ser ut som om Fixed-type folk er i flertall i de fleste samfunn, og frykter både nye begynnelser og at det de står for skal ødelegges.
Revolusjonærer for eks er som regel Cardinal, Mutable eller begge, og ønsker å bryte med status quo, og bygge opp nytt.
Jeg tror dette reflekterer Orden & Kaos krefter som ligger latent i Naturen, og som påvirker oss, virker gjennom oss.

Heller noen få venner man har noe til felles med enn hundre overfladiske man må finne noe til felles med.

Enig her.
De overfladiske kutter man ettervært ut i årenes løp, og sitter igjen med en liten kjærne man er naturlig seg selv med.
Respekt og aksept for andre mennesker, men man trenger ikke menge seg med dem på privaten.
Ingen vits å kaste bort tid & energi på mennesker som er veldig ulike seg selv på det private planet..

[Hecate]

Jeg skjønner ikke hva som var så vanskelig å forstå av det Moonstone skrev?
Hmmm... Kanskje er jeg smartere enn jeg har trodd?

Enten det eller så har du også en fetisj for pink floyd og magic herbs om du skjønner hvor jeg vil?

Bare ta ex phil så er du på god vei til å forstå det.

[ludoburgero]

Er konformitet en nødvendig omvei til selvbevissthet?