Religion & livssyn ⇒ Negative/uønskete følelser

[Lilja]

Det er ikke rart vi ikke forstår hverandre, for vi snakker om totalt ulike nivåer av savn.
Jeg snakker ikke om å savne ungdomskjærester. Når det gjelder sånne ting, er jeg helt enig med deg!

Jeg snakker om ekte savn etter dyptgripende erfaringer. Tap av barn, for eksempel.
Eller en hel oppvekst i savn etter kjærlighet og aksept.

Da holder det ikke å tenke at ting har en mening, meditere litt, og se framover.

[Høretil]

Det er ikke rart vi ikke forstår hverandre, for vi snakker om totalt ulike nivåer av savn.
Jeg snakker ikke om å savne ungdomskjærester.

Jeg snakker om ekte savn etter dyptgripende erfaringer. Tap av barn, for eksempel.
Eller en hel oppvekst i savn etter kjærlighet og aksept.

Da holder det ikke å tenke at ting har en mening, meditere litt, og se framover.

Men hvorfor oppnår man ikke aksept, hvorfor oppnår man ikke kjærlighet? Skal man sette seg til ro med det, fordi at det bare er slik? Godta, og bare gå gjennom livet å være den som ingen liker, elsker? Man får jo ikke noe gratis her i verden, man må av og til jobbe for å bli kvitt de tankene om seg selv? Men om man tenker at det er slik så blir det jo også slik? Det handler også om å godta seg selv for den man er, være glad i seg selv. Om man ikke elsker seg selv for den man er, kan man da i det hele tatt forvente at andre skal det?

Savn etter barn, slektninger osv er jo noe man drar med seg hele livet, men om man setter seg inn i "synd på meg" boksen, så blir jo heller ikke noe bedre. Savnet blir til gode minner, og selvfølgelig har man lov å føle seg trist og lei... Er ikke det jeg vil frem til. Men man må faktisk akseptere og heller se det gode! Man må jo videre med livet uansett?

[Regn]

Se posten min om karma og hevn i tråden om buddhisme.. hvis man ikke håndterer følelser som er 'feil' på riktig måte, kommer de bare tilbake i andre former. Det hjelper ikke at man vet hva man bør føle og ikke, og hvorfor..eller hva man sier man føler eller ikke. En del tolker 'ikke mat feil ulv' som 'fornekt den ene ulven'.

Å si 'ikke føl det der' akkurat som man bare kan bestemme seg for det, høres veldig ut som fornektelse. Det er den enkle utveien som ikke fungerer i lengden.

Ehm.. jeg legger mer og mer merke til visse mønstre som går igjen i eget liv.. Og må nesten få stille verdens kanskje mest klisjefylte spørsmål. Hvordan håndterer man en følelse av forelskelse man vet/tror man ikke burde ha? Jeg har meditert litt over greia og da kom det opp at jeg kaskje ikke nødvendigvis trenger å se på tiltrekningen som forelskelse i tradisjonell forstand, men som en annen "kjemisk"(følelsesmessig), menneskelig tiltrekning; som sier "Se, vi har noe vi må gjøre sammen", "finne ut av", "skape" etc...
Tanker rundt dette, xyrea, anyone?

[xyrea]

Se posten min om karma og hevn i tråden om buddhisme.. hvis man ikke håndterer følelser som er 'feil' på riktig måte, kommer de bare tilbake i andre former. Det hjelper ikke at man vet hva man bør føle og ikke, og hvorfor..eller hva man sier man føler eller ikke. En del tolker 'ikke mat feil ulv' som 'fornekt den ene ulven'.

Å si 'ikke føl det der' akkurat som man bare kan bestemme seg for det, høres veldig ut som fornektelse. Det er den enkle utveien som ikke fungerer i lengden.

Ehm.. jeg legger mer og mer merke til visse mønstre som går igjen i eget liv.. Og må nesten få stille verdens kanskje mest klisjefylte spørsmål. Hvordan håndterer man en følelse av forelskelse man vet/tror man ikke burde ha? Jeg har meditert litt over greia og da kom det opp at jeg kaskje ikke nødvendigvis trenger å se på tiltrekningen som forelskelse i tradisjonell forstand, men som en annen "kjemisk"(følelsesmessig), menneskelig tiltrekning; som sier "Se, vi har noe vi må gjøre sammen", "finne ut av", "skape" etc...
Tanker rundt dette, xyrea, anyone?

Hm, ok.. man kan jo begynne med grunnene til at man vet eller tror man ikke burde, for det første.. er det første man tenker på, de virkelige grunnene? Og for det andre, er 'jeg burde ikke gjøre dette' en stor del av tiltrekningen? En del ting blir automatisk mye mer interessante når man egentlig burde holde seg unna dem.

[Jenny77]

Ehm.. jeg legger mer og mer merke til visse mønstre som går igjen i eget liv.. Og må nesten få stille verdens kanskje mest klisjefylte spørsmål. Hvordan håndterer man en følelse av forelskelse man vet/tror man ikke burde ha? Jeg har meditert litt over greia og da kom det opp at jeg kaskje ikke nødvendigvis trenger å se på tiltrekningen som forelskelse i tradisjonell forstand, men som en annen "kjemisk"(følelsesmessig), menneskelig tiltrekning; som sier "Se, vi har noe vi må gjøre sammen", "finne ut av", "skape" etc...
Tanker rundt dette, xyrea, anyone?

Alle følelser er vel et utslag av kjemiske reakjsoner i hjernen, og hormoner. Det finnes eksempler på mennesker som har skadet hjernen på et vis, som plutselig ikke føler det samme for sine 'kjære' lenger.
Og det aller meste av hva vi føler er vel basert på tidligere erfaringer. Både gode og dårlige følelser. Opplever vi noe helt nytt, reagerer vi kanskje mest med usikkerhet fordi vi ikke vet hvilket handlingsmønster som passer å bruke.

[g.r.y]

På bakgrunn av det man vet om menneskers tendens til å ´gjenta seg selv` i henhold til valg av partner sammen med din egen vurdering av at din tiltrekning til denne personen ikke vil føre til noe godt om de leves ut, oppfatter iallefall jeg det som soleklart at du ikke bør involvere deg i denne personen!
Det jeg vil trekke frem som svært positivt, er at du tydeligvis ikke bare har evnet å gjenkjenne et mønster hos deg selv, men også de som passer inn i dette mønsteret. -Dette er en egenskap det etter mitt intrykk er svært vanskelig å tilegne seg, og som det derfor slett ikke er mange som har, da disse personene gjerne kommer i all verdens forskjellige ´forkledninger`..
Nå vet jo ikke jeg hvorvidt din tendens i denne sammenheng dreier seg om mishandling (fysisk eller psykisk), gifte/samboende/utroskap i en eller annen form, eller noe annet med negativt/uheldig utkomme, men konklusjonen er den samme: Lev ikke ut disse følelsene!
Jeg er fullstendig klar over at dette langt i fra er lett, men like fult er det helt klart noe som bør etterstrebes. Hva med å konsultere en psykolog? De har jo med sin utdannelse de beste forutsetninger for å komme til buns i og få ´ryddet opp` i slike uheldige tendenser/negative mønstre.. -Eller alternativt bruke en eller annen i din familie/vennekrets som du tror kan hjelpe deg?..