Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Universets størrelse

[BA.]

Dette blir jo like vanskelig å svare på som evigheten.
Man sier at gud alltid har eksistert, men hallo, det er jo intetsigende. Universet er uendelig. Selv om det er lysår mellom hver partikkel så vil det fortsatt være noe!

Hva når det overhode ikke finnes noen partikler lenger da?

Dette blir akkurat som gullfisk som krangler om det er noe utenfor bollen!

Bortsett fra at de har en klar grense.

Vi vet jo ikke hva som er utenfor universet, og som Heia sier, kanskje det er et nytt univers. Dette låter forsåvidt ikke usannsynlig. I såfall vil du ha rett i at det er uendelig, fordi da vil det være noe bortenfor den siste partikelen i vårt univers. Vi vet ikke, og kan bare spekulere.

[Biejjie]

Synes faktisk at tomrommet er mer interessant enn partiklene... Hva finnes det mest av der ute i verdensrommet, "noe" eller "ingenting"...?

[Lucifer]

Interresant spørsmål, som mange har grublet på. Forhåpentligvis får en svar når en dør, men inntil da får vi bare lure.

Spørsmålet:

- Hvis universet stopper et sted, hva befinner seg da utenfor der det stopper? "Ingenting" kan jo ikke eksistere i denne fysiske verdenen som vi er en del av. Alt er noe?

Så kan vi trekke konklusjonen om at universet er en konstant masse. Selv om man skulle møte på en vegg vil dette fortsatt ikke kunne karakteriseres som universets ende. Forestill deg en vei med en mur i enden. Veien stopper ved muren, men det er allikevel noe bak muren, som for eksempel en hage eller en ny vei. Møter vi på en vegg i universet betyr ikke det at vi er ved universets ende. Vi må bare finne en måte å forsere veggen på.
Hvordan er det da mulig at noe kan være uendelig? Alt må vel ha en ende? Som mennesker er vi vant med matematiske formler og finurlige "regler" for hvordan materie/ting/rom/tid er bygd opp. Siden vi selv ikke lever evig, er det også en naturlig oppfatning at alt tar slutt en gang. Før trodde de fleste at jorden var flat og noen tror det fortsatt enda. Om vi ser bort i fra alt som heter logikk og korrekt matematikk, så kan vi se på et eksempel:
Ta en lengde, for eksempel 1m/100cm. Finn gjerne fram et målebånd eller lignende og forestill deg at du reiser bortover langs med dette båndet. Bruk noe lite for å illustrere deg selv som skapning. Nå kan du reise fra 100cm og ned til 50cm, for igjen å reise fra 50cm til 25cm. Nok en gang halverer du fra 25cm og forflytter deg til 12,5cm, og slik fortsetter du å halvere og reise til du øyensynlig ikke kommer lenger. Selv om millimeter er den minste måleenheten vi vanlig dødelige bruker i hverdagen, betyr ikke det at det ikke finnes noe mindre. En millimeter kan halveres, og det samme kan en halv millimeter og halvparten av en halv millimeter. Henger du med? Slik kan man fortsette i det uendelige, og selv om du startet på 100cm vil du aldri kunne nå den absolutte 0. For du vil alltid kunne halvere lengden du må reise, og for å komme til mål må du uansett reise halve lengden. Men du ser jo klart og tydelig en start og en ende på målebåndet forran deg??

Alt av objekter/ting/vesener i det vi kaller universet er deler av en stor masse. Det finnes ikke tomrom som stopper og skiller massen. Alt er konstant. Teorien om at universet er krummet er selvmotsigende og kan umulig være riktig, basert på de fakta vi har om det fysiske rom og masse. Om universet er krummet må det ha en form, og for at noe skal ha en form må det ha grenser/skiller - noe som skiller det fra noe annet. Grenser/skiller kan kun bygges opp av tomrom, dvs "det absolutte ingenting" (ikke atomer eller noe som helst). "Det absolutte ingenting" kan heller ikke eksistere, for om det faktisk eksisterer så er det ihvertfall ikke "det absolutte ingenting". Da er det faktisk noe. Nemlig en del av massen.

Det er utrolig vanskelig for oss mennesker å forstå uendelighetsprinsippet, og det er mange som har tenkt så hardt på det gjennom historien at de til slutt har blitt tvangsinnlagt. Det er både morsomt og skremmende, men er det av betydning for vår jordlige eksistens? Vil det bringe oss nærmere en slags sannhet om vi skjønte det?

Om alt som starter har en ende, må også enden ha en start. Så la oss prøve å gå bakover i det vi kan kalle skapelsen. Hvem skapte universet, massen som rommer oss og som vi er en del av? Var det gud? I så fall måtte noen ha skapt gud, og noen måtte igjen ha skapt den som skapte gud, som igjen ble skapt av noen eller noe. Sånn kan vi holde på i det uendelige. Det er det samme med big-bang. For at noe skal kunne reagere med hverandre og "skje" må det være to, (it takes two to tango). Et stoff må altså reagere med noe, så da må vi ha to stoffer. Hvem eller hva skapte disse to stoffene? Som kjent kan ikke "ingenting" bli til noe av seg selv, så et sted må disse stoffene komme fra, som igjen må ha kommet fra noe, også videre, også videre. Til slutt skulle en tro at det måtte ta slutt og at vi måtte finne en begynelse, noe som kom fra intet, men dette er umulig. 0+0=0.

Edit:

Noen mener at universet utvider seg, i så fall må det ha et rom/en plass og utvide seg i. Det høres rart ut at det skal kunne utvide seg i "det absolutte ingenting". For som kjent må noe eksistere for at det skal kunne reagere og for at noe skal skje, som for eksempel en utvidelse. Og så lenge noe finnes er det en del av massen, som utgjør det vi kaller universet.
Om universet så går andre veien, at det trekker seg sammen for å kollapse, hva etterlater det seg? Etterlater det seg "det absolutte ingenting"? Det er jo umulig. Massen, eller hva den nå etterlater seg, må derfor karakteriseres å være en del av universet og det blir derfor feil å si at universet trekker seg sammen. Det korrekte vil være å si at objekter innenfor universet eller deler av massen endrer utseende, altså trekker seg sammen. Universet vil fortsatt være like stort, men deler av det vil se annerledes ut.
Om universet er flatt, må det også utgjøre en form. Og for at noe skal kunne utgjøre en form må det som nevnt over ha noe som skiller det fra noe annet, nemlig "ingenting". Altså det samme gjelder her som i eksempelet med krumformen.


Edit: Endret mange ganger for å rette opp skrivefeil, så blir det litt lettere å skulle lese.

[Piawatha]

det er jo nesten skummelt å tenke på dette.man blir aldri ferdig og man kan fort bli MEGET forvirret........!!!!??

[Slettet_Sparrow]

Jaha. Forvirret du lissom. La oss tenke andre veien da. Innover. Vi består av celler som består av atomer som består av ioner og nøytroner og gud vet hva. Hva er inni der da tror du? Et eget univers kanskje? Kanskje er det der himmelen er? Så lite at vi ikke kan komme oss dit, eller se hvordan det er på noen måte? Hehehe
Kanskje vårt univers er et atom i en eller annen struktur....

:twisted:

[Eaglespirit]

Det er så rart å tenke på dette! For det kan jo umulig være helt uendelig. Det må jo stoppe et sted. Men eneste måten det kan stoppe på, er at det er en ''vegg'' der, liksom. Men da må det jo igjen være noe utenfor den veggen!!!! Skikkelig frustrerende tanke...

Jeg mener å ha lest om en teori om at vi lever i et lukket Univers, og at det derfor har et endepunkt. Det tror iallfall jeg det har.

Hva er da bak endepunktet?

[Biejjie]

Jeg synes ikke at det er vanskelig å tenke seg at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt i det hele tatt. Og det er det som gjør at jeg er interessert i å vite hva som finnes utenfor de rammer vi har satt opp. Hva alt dette "ingenting" kan bestå av.

[Lucifer]

Samme eksempelet gjelder også innover, og det er nå vi kan spørre om hvor vi finner universets sentrum. Finnes det, altså et punkt hvorfra universet har sitt utspring? Sansynligheten for å finne den absolutt minste enhet er liten, om den i det hele tatt finnes. For alt må være bygd opp av noe.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å tilføre, bortsett fra en haug med nye spørsmål og problemstillinger. Prøver å slå meg til ro med at alt bare "er", og at vi har liten sjanse for å forstå hvordan alt rundt oss er bygd opp og henger sammen. En stor del av meg er dog på konstant søken etter svar. Har på følelsen av at svaret er meget abstrakt og at vi desverre som mennesker har utviklet en helt annen måte å tenke på, som er så inngrodd at det kan være vanskelig å endre på. Vi har vel også kansje vansker med å forestille oss mer intelligente vesener enn oss selv, selv om sansynligheten for at det finnes er stor, (tenker ikke på mars-boere ).

[Biejjie]

Det er så rart å tenke på dette! For det kan jo umulig være helt uendelig. Det må jo stoppe et sted. Men eneste måten det kan stoppe på, er at det er en ''vegg'' der, liksom. Men da må det jo igjen være noe utenfor den veggen!!!! Skikkelig frustrerende tanke...

Jeg mener å ha lest om en teori om at vi lever i et lukket Univers, og at det derfor har et endepunkt. Det tror iallfall jeg det har.

Hva er da bak endepunktet?

Alt har en ende, men pølsa den har to!
Men det er ikke sant!
For etter at jeg har spist den har den nemlig hatt tre! Hah!
Og den dagen jeg slutter å tenke på den har den hatt fire.
Og det er bare pølsen som pølse.
For før den ble pølse var pølsen nemlig... noe annet.
Siden blir den... noe annet igjen.
Den bare fortsetter og fortsetter!

[shocola.]

dt er sånn jg ikke har godt av å fundere over hehe...way too far

[Lucifer]

Alt har en ende, men pølsa den har to!
Men det er ikke sant!
For etter at jeg har spist den har den nemlig hatt tre! Hah!
Og den dagen jeg slutter å tenke på den har den hatt fire.
Og det er bare pølsen som pølse.
For før den ble pølse var pølsen nemlig... noe annet.
Siden blir den... noe annet igjen.
Den bare fortsetter og fortsetter!

Rosinen i pølsa.. universets ende

[Biejjie]

Rosinen i pølsa.. universets ende

Heldig (eller kanskje ikke) den som får den! Om den finnes!