Magi og Okkult Praksis ⇒ Etikk: Lever dere etter trefolds loven?

[ludoburgero]

Hvordan kan man føle avmakt over noe man ikke er klar over ?

Fordi man sender ut negativ energi uten å være i besittelse av kontroll over humøret, f.eks. ved depresjoner. Man prøver hardt å være glad, skjønner ikke hvorfor andre trekker seg unna fordi de merker man er deprimert. Så føler man seg hjelpesløs, eller en følelse av avmakt. Uten å egentlig helt være klar over hvorfor.
F.eks.: "Jeg fatter ikke hva jeg gjør galt..."

[ludoburgero]

Fordi jeg har problemer med å skjønne hvem eller hva som avgjør om det jeg gjør er rent godt eller rent ondt, og at jeg ikke tror at noe som helst kan kalles godt eller ondt uten at vi dømmer det utifra våre verdier og i forhold til målet; "målet helliger middelet".

Om målet skal hellige middelet så kommer dette selvsagt veldig mye an på hva målet er.
Den beste definisjon på ren ondskap er den ondskap som strider mot den menneskelige natur.

Hva legger du i begrepet 'menneskelige natur' da?
Er dette lovene, reglene de har blitt enige om, "urinstinkter", kjærlighet..?

For meg er ondskap noe man legger intensjonen sin i for å gjøre med en idé om at det vil opprette balanse for vedkommende. Hevn er et prima eksempel på dette. Konseptet er jo enkelt og greit: "Jeg vil du skal ha det vondt fordi du gjorde meg vondt, slik du skjønner hvordan det var". Eventuelt gjøre det verre for den du hevner deg på. Det er med andre ord slik at ondskap er et destruktivt maktredskap istedenfor et konstruktivt, eventuelt diplomatisk, der man gir (eller ber om) tilgivelse - eller kompromisserer.

Jeg kan ikke skjønne at ondskap og godhet er noe annet enn to motpoler menneskene har skapt å forholde seg til basert på følelser og fornuft. Å ødelegge kan også være å skape.
Ofte er ondskap bare et potensiale som ikke har fått utvikle seg til kreativitet eller en annen konstruktiv kommunikasjonsform. I andre tilfeller er godhet misforstått, fordi det kan være manipulasjon, smiger eller andre LEDD som leder til et annet egoistisk (eller ondt) motiv.

Det er med andre ord også veldig mye opp til den som "mottar", snakk om å ta HELE "prosessen" med i betraktning, se det i perspektiv, vurdere hva "målet" er. Om noe er godt eller ondt.

Jeg vet at alt man sender ut kommer tilbake i en eller annen form, men jeg trenger ikke å følge denne "trefolds-loven" av den grunn. Jeg vet nemlig også at det avgjørende i forhold til ens handlinger ikke er om, men hvorfor.

Apropos hvorfor/intensjon; jeg tror dette (hvorfor) skaper rom for tolkning til hvorfor, som kan bli både forstått eller misforstått. Dermed kan det også komme "feil" tilbake.
Altså ikke at man får som fortjent, men at man faktisk belønnes for å ha gjort noe galt, f.eks.

Se bare på alle drittsekkene som når opp og fram i livet og faktisk aldri(!) blir tatt for det.
Om de "får som fortjent" til slutt, er jo bare tull. En kjeltring kan få straffen sin, f.eks. en diktator, etter en lang, lang, laaaaang årerekke med å leve som høvding. Om noen knerter fyren til slutt, så er jo ikke dette "som fortjent". I en "universell" forståelse av rettferdighet skulle han jo blitt stoppet for lengst. Skjønner?

Så jeg vil nok velge å tro at vi dessverre må ta ansvaret, nok en gang, som mennesker - og ikke gå rundt og tro at ting kommer som fortjent eller at det finnes en slags balanse som vi ikke aktivt må delta i å opprettholde selv. Aller helst med konstruktive løsninger aka "godhet".

[Anonymius]

Ondskap er vel når man forårsaker med viten tragedie og lidelse rundt seg for å oppnå noe og da som regel til egen vinning.

Om man forårsaker tragedie og lidelse uviten om at det var utfallet er det ikke ondskap men uheldig, og man vil av ren automatikk gjøre opp for seg noe man ikke ville gjort i påstanden ovenfor å man vil ikke kunne oppnå en god følelse som igjen påvirker omgivelsene og deg selv. Man trenger ikke å gi fysisk utrykk for dette men man sender ut negativ energi som folk vil kjenne og oppfatte som negativt når man har en mindre god følelse.

[ludoburgero]

Ja, det er jeg absolutt enig i!

[Thulr]

Fordi jeg har problemer med å skjønne hvem eller hva som avgjør om det jeg gjør er rent godt eller rent ondt, og at jeg ikke tror at noe som helst kan kalles godt eller ondt uten at vi dømmer det utifra våre verdier og i forhold til målet; "målet helliger middelet".

Om målet skal hellige middelet så kommer dette selvsagt veldig mye an på hva målet er.
Den beste definisjon på ren ondskap er den ondskap som strider mot den menneskelige natur.

Hva legger du i begrepet 'menneskelige natur' da?
Er dette lovene, reglene de har blitt enige om, "urinstinkter", kjærlighet..?

For meg er ondskap noe man legger intensjonen sin i for å gjøre med en idé om at det vil opprette balanse for vedkommende. Hevn er et prima eksempel på dette. Konseptet er jo enkelt og greit: "Jeg vil du skal ha det vondt fordi du gjorde meg vondt, slik du skjønner hvordan det var". Eventuelt gjøre det verre for den du hevner deg på. Det er med andre ord slik at ondskap er et destruktivt maktredskap istedenfor et konstruktivt, eventuelt diplomatisk, der man gir (eller ber om) tilgivelse - eller kompromisserer.

Jeg kan ikke skjønne at ondskap og godhet er noe annet enn to motpoler menneskene har skapt å forholde seg til basert på følelser og fornuft. Å ødelegge kan også være å skape.
Ofte er ondskap bare et potensiale som ikke har fått utvikle seg til kreativitet eller en annen konstruktiv kommunikasjonsform. I andre tilfeller er godhet misforstått, fordi det kan være manipulasjon, smiger eller andre LEDD som leder til et annet egoistisk (eller ondt) motiv.

Det er med andre ord også veldig mye opp til den som "mottar", snakk om å ta HELE "prosessen" med i betraktning, se det i perspektiv, vurdere hva "målet" er. Om noe er godt eller ondt.

Jeg vet at alt man sender ut kommer tilbake i en eller annen form, men jeg trenger ikke å følge denne "trefolds-loven" av den grunn. Jeg vet nemlig også at det avgjørende i forhold til ens handlinger ikke er om, men hvorfor.

Apropos hvorfor/intensjon; jeg tror dette (hvorfor) skaper rom for tolkning til hvorfor, som kan bli både forstått eller misforstått. Dermed kan det også komme "feil" tilbake.
Altså ikke at man får som fortjent, men at man faktisk belønnes for å ha gjort noe galt, f.eks.

Se bare på alle drittsekkene som når opp og fram i livet og faktisk aldri(!) blir tatt for det.
Om de "får som fortjent" til slutt, er jo bare tull. En kjeltring kan få straffen sin, f.eks. en diktator, etter en lang, lang, laaaaang årerekke med å leve som høvding. Om noen knerter fyren til slutt, så er jo ikke dette "som fortjent". I en "universell" forståelse av rettferdighet skulle han jo blitt stoppet for lengst. Skjønner?

Så jeg vil nok velge å tro at vi dessverre må ta ansvaret, nok en gang, som mennesker - og ikke gå rundt og tro at ting kommer som fortjent eller at det finnes en slags balanse som vi ikke aktivt må delta i å opprettholde selv. Aller helst med konstruktive løsninger aka "godhet".

Vel, det er mye du ikke vet, men som du tror.
Det er mye du ikke vet ludo.
Tilværelsen for oss mennesker blir dårligere av å fornekte gudene. For da fornekter vi også oss selv.
Du kan sitte å analysere og kalkulere så mye du vil. Men så lenge du ikke har innsikt i de guddommelige hemmeligheter og menneskehetens utfordringer så hjelper ikke det.
Det er ingen som har "blitt enig" om noen regler i forhold til den menneskelige natur.
Den menneskelige natur er ikke ond. Den dypeste ondskap har blitt plantet blant menneskene.
Den menneskelige natur er slik mennesker er uten ekstern manipulering.
Og den menneskelige natur skaper menneskelig kultur.
Jeg vet. Du vet ikke.
Det vil være sannheten til evig tid.

[ludoburgero]

Jeg tror nesten Gud har utstyrt deg med skråsikkerhet og påståelsesevne uten sidestykke

Hvordan forklarer du at vi kan manipulere vår natur, skape nye stoffer, lage kaker for den saks skyld, og klone levende skapninger, endre DNA, utvikle muligheter til å reise til andre planeter og mer?

Er det virkelig noe som kan kalles for "ikke-naturlig" når alt kommer til alt?
Og hvorfor er det slik at det virker faretruende nært det å IKKE ha egen vilje hvis man skal gå etter det du sier? Jeg kan ikke se at det er visdom og innsikt å påstå at noe bare "er sånn" og at "jeg vet noe du ikke vet". Dessuten er det ikke det spor konstruktivt heller.

[zind]

Ja, jeg gjorde vel det for mange herrens år siden når jeg studerte naturreligioner. Jeg følger fortsatt samme prinsippet, mens det i dag er bygget mer på de universelle lovene og erfaringer jeg har gjort meg. At det er forbindelse mellom det man sender ut og det man får tilbake er det ikke tvil om, og det er noe jeg har fulgt og levd etter så lenge jeg kan huske..

[Visenda]

Trefoldighetsloven og "The Rede" kommer fra Wicca, så nei. Jeg følger dem ikke.

[ludoburgero]

Jeg ser ikke noe poeng i å følge noe eller noen.
Det vil vel være mer gunstig å la seg inspireres.

Selv om vi alle følger og dilter etter, er det på samme måte som annen primitiv atferd bedre å prøve alt vi kan for å styre unna det og være mer siviliserte, enn å fremelske og dyrke no-brain-atferd. Det er faktisk himmel og hav i forskjell på følgende to "ting":

a) kunne sile ut det gode og være inkonsekvent, bruke skjønn, være harmonisk og dynamisk ovenfor de retningene vi velger å gå i her i livet - fordi ingenting er uforanderlig og statisk


og

b) følge en vei i overbevisning om at det er den rette, og la seg tilføyes av direktiver underveis som alt baseres på denne/disse overbevisningene alene - for det er fanatisme


Egentlig er det ikke noe poeng med lover og regler i et samfunn hvor mennesker er reflekterte og mener godt. Dessverre er det ønsketenkning å tro at det noensinne ville blitt slik at man kunne klart seg uten, spesielt siden vi er så mange. På den annen side fungerer det ofte nettopp slik som med disse overbevisningene om "trefoldsloven", "The Secret" eller det være seg hva enn pokker som helst: de "fungerer" fordi man tror de fungerer, så ser man etter bevisene med stor bias i overbevisningsevnen sin (om det enn kan kalles evne istedenfor tafatt og inaktiv kritisk sans da). Vi ser det vi vil se, og vi får resultatene fordi vi ikke forventer eller krever noe annet enn å faktisk bli overbevist. Det er greia.

Lever man ut idéen sin, vil man finne ut at idéen bekreftes gjennom at den bare var der i utgangspunktet. Alt som kobles opp mot denne idéen vil kunne passes inn i idéen.
Det er bare å tenke at idéen er viktigst.

[xyrea]

Egentlig er det ikke noe poeng med lover og regler i et samfunn hvor mennesker er reflekterte og mener godt.

Alle synes at de selv er reflekterte. Og alle synes de selv mener godt. Nesten. Så da tar de gjerne på seg å følge bud og trefoldighetsregler og så videre, siden de omtrent alltid greier å få det til at de selv er innenfor grensa, og hvis de virkelig ikke greier å vri det til så var det antagelig ikke så veldig viktig..og dessuten var målet enda viktigere så de mente det godt.

Og nei, jeg skjønner ikke hvorfor de gidder å først finne på at de skal følge regler og så styre med å finne unnskyldninger for å bryte dem når de synes det trengs.

[ludoburgero]

Ja, vi er alle veldig like når det kommer til stykke.

Det som likevel må få stå som en distinktiv forskjell fra dette, er når noen med god intensjon ønsker å lede folk til mer selvbevissthet. Om det enn kan virke litt tvetydig.

For meg blir det nesten som en lærer som ikke er som "alle andre lærere". Istedenfor at han lærer elevene det som står i pensum, eller kanskje i tillegg til dette, så forteller han ikke hva elevene skal tenke eller hva de skal lære. Han lærer dem hvordan de skal lære; å tenke selv.

Litt sånn som at massive protester også kan være flokkmentalitet, men målet med protesten kan være at de ønsker å bli behandlet som individer (les: homo-tog, etc.). Det virker jo ganske så selvmotsigende, men det sender ut et signal. Man kan altså la seg inspirere. Tenke etter. Reflektere.

Jeg synes ikke det er noe å kimse av, at noen synes de selv virker mer reflekterte enn andre.
Vi skal lytte til de som har annerledes vinklinger eller perspektiver på ting.
Dette er kanskje den type mennesker vi trenger flere av, slik at vi får brutt av med strømlinjeformet tankegang og flokkmentalitet. For når alle endelig kan være seg selv, uanstrengt, men fremdeles ikke har noe nevrotisk behov for å "styre unna det alle andre gjør", men i ro og mak vet innerst inne hva som er viktig for dem her i livet, så tror jeg det kunne øket sjansene for verdensfred og halleluja-meg alt sammen

[xyrea]

Men hvem har god intensjon? Eller er all leding til økt selvbevissthet bra?
Scientologene synes helt sikkert de gjør en bra jobb i den retninga, for eksempel,mens andre skriker opp om at de er en farlig sekt ,)


EDIT: hups, glemte en setning

[ludoburgero]

En må jo vurdere selv. Det er jo hele poenget.

Dessuten, hvem kan skille rett fra galt og best fra verst når det gjelder slike ting som livssyn og livsstil. Hvis vi alle har frihet (i bunn og grunn), så har vi jo alle lov til å gjøre akkurat det vi vil - og til og med lede andre som ikke vil lede sitt eget liv, om det så var. For det er jo det vi selv hele tiden gjør ved å forvente at autoriteter skal ordne opp for oss hvis ting ikke går som ønsket.

[Nephandi]

Jeg tror ikke på trefoldsloven. Jeg tror at vi tiltrekker oss hva vi sender ut, men ikke på en så konkret måte. Jeg mener at det mer dreier seg om årsak og virkning. Hvis jeg er totalt drittsakk mot alle jeg møter så vil folk være drittsekk mot meg også, hvis jeg prøver å være hyggelig å grei mot folk så får jeg ofte det samme igjen. Jeg tror derimot ikke, som en del gjør, at disse tingene bare dreier seg om magi jeg mener at det er ikke noe forskjell på magiske og mundane handlinger, det er ikke noe mer moralsk eller mindre moralsk å dra til noen enn å kaste en forbandelse. Jeg tror ikke at det finnes en dømmende kraft som ser ned på oss og sier du har vert snill så du får gode ting tilbake og du har vert slem så du får den kosmiske fingeren, jeg tror derimot at hvis du bare sender ut negativitet så blokker du for positive energier og at det ikke har noe med moral og etikk å gjøre men rett og slett med årsak og virkning.

[ludoburgero]

...og kanskje mest av alt har jeg inntrykk av at folk skaper seg forestillinger om hvordan alskens henger sammen og "mekanismene i universet" er, med en katastrofal følge som gjør at de mister hele oversikten; altså virker mot sin egen hensikt. Da ender de opp i en forestillingsverden der de liksom har sittet inne foran PCen - eller bøkene sine - for å ruste seg opp mot å møte verden på en slags innbilt "perfekt" måte der de er uovervinnelige eller uberørte og har "hele kontrollen", mens denne følelsen egentlig bare bidrar til at de på selvrettferdigende (og overbevisende) vis bare såvidt klarer seg fordi de er for opphengt i hvordan ting henger sammen til å se de faktiske årsaker og konsekvenser.

Kan hende jeg tar feil.