Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Finne sjelen sin?
Moderatorer: Asbjørn, mod drømmer
Re: Finne sjelen sin?
Ludo, du skriver mye fint og bra, og du er flink til å reflektere.
Skal bare skrive litt i korte trekk... Du lurer f.eks på hvorfor jeg reddet rompetrollene, hvordan jeg tenkte etc.
Jeg er vel et følelsesmenneske da. jeg bryr meg om. Jeg har medfølelse. Det spiller ikke alltid så stor rolle for over hva.
Da jeg var liten ble jeg lei meg inni meg (sa ikke noe om det riktignok) da pappa klippet plena og kappet hodet av alle løvetann-blomstene som vokste der. Jeg syntes synd på dem.
Jeg var og et barn som pleide å løpe rundt i regnet og redde meitemark og snegler. (Jo, det har hendt nå og, at jeg hjelper en meitemark vekk fra veien... )
Da jeg så de stakkars rompetrollene ligge der, uvitende om at de kom til å dø om de fortsatte å ligge slik, fikk jeg vondt i meg. Jeg syntes synd i dem. Derfor hjalp jeg dem.
Det er først de siste par årene jeg har begynt å slå ihjel fluer f.eks. Før det har jeg aldri drept en flue... Fordi de har et liv de og
Men jeg gjør det nå. For jeg har innsett at de fort bare formerer seg inne og kanskje kan spre smitte..!? Litt ekkelt iallefall. Men dreper aldri edderkopper el.l...
Kaster dem ut istedenfor ja.
Synes synd i deg, over hun eksen som bare reiste? Vet du hvorfor? Hva var Hennes grunn liksom?
Man kan bli langt nede av sånt. Forstår deg godt.
Kjærlighet gjør ekstra vondt.
Hadde et forhold selv som ikke var bra for meg, og merke hvor fort sånt kan gjøre noe med psyken ens. Rart, igrunn. Det handler ikke om det samme, og blir en helt annen historie, men likheten jeg så i det nå, var at, hvor fort man kan endres. Hvor langt ned man plutselig kan komme..
Jeg er vel vanligvis ganske positivt innstilt. Jeg grubler mye, og er mye bekymret for ting, men jeg vil kalle meg positiv, egentlig. Det er litt irriterende med mennesker som alltid skal se glasset halvtomt, for jeg ser det oftest halvfullt.
Jeg vil vel og kalle meg psykisk sterk. Jeg har alltid hatt bestemte meninger, egne bein å stå på, forsiktig, men likevel uredd. Sterk.
Så var jeg i et mindre bra forhold, og da ble jeg nesten skremt av meg selv. Hvor langt ned jeg havnet. hvor nedfor jeg ble. hvor svak jeg ble.
Så pussig ting er?
Han var jo ikke snill for fem øre, hverken fysisk eller psykisk, og det verste er alltid det psykiske. Kulden han viste når han var sur for noe. Tankene han tenkte, som var så til de grader sykelig sjalu og mistenksomme, og sinnet han viste, fordi han trodde. De stygge tingene han sa. Enkelte ting som bare gjorde en oppgitt, som stygge kallenavn, samt andre ting, som satte seg litt fast i en, som såret skikkelig... Det var rart. Å gå fra å være så sterk, til å bli så ufattelig svak og dum. Til å godta alt. Unnskylde seg selv for ting man ikke har gjort. Bli så svakelig.
Jeg hadde ikke trodd det gikk an. Pussig?
Det er flere år siden det ble slutt, og jeg bygget meg sakte opp igjen. I dag er jeg like sterk som tidligere, og kan ikke skjønne hvordan han klarte bryte meg sånn ned. Menneskepsyken er rar, altså! Skummelt rar!
Men jeg bærer ikke noe nag, og det gjør godt for meg selv og. Jeg kan like gjerne slå av en prat med han, og le, og alle de stygge tingene han gjorde, som andre kanskje ville båret hat og nag for, tenker jeg ikke på. Jeg vet de eksisterte, og jeg vet det var et ødeleggende forhold. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg unna, og ville aldri klart å få et snev av kjærlige følelser for ham igjen, noensinne. Men jeg er ikke sint på han.
JA, det ble vel litt utenom tema, kanskje....
Skal bare skrive litt i korte trekk... Du lurer f.eks på hvorfor jeg reddet rompetrollene, hvordan jeg tenkte etc.
Jeg er vel et følelsesmenneske da. jeg bryr meg om. Jeg har medfølelse. Det spiller ikke alltid så stor rolle for over hva.
Da jeg var liten ble jeg lei meg inni meg (sa ikke noe om det riktignok) da pappa klippet plena og kappet hodet av alle løvetann-blomstene som vokste der. Jeg syntes synd på dem.
Jeg var og et barn som pleide å løpe rundt i regnet og redde meitemark og snegler. (Jo, det har hendt nå og, at jeg hjelper en meitemark vekk fra veien... )
Da jeg så de stakkars rompetrollene ligge der, uvitende om at de kom til å dø om de fortsatte å ligge slik, fikk jeg vondt i meg. Jeg syntes synd i dem. Derfor hjalp jeg dem.
Det er først de siste par årene jeg har begynt å slå ihjel fluer f.eks. Før det har jeg aldri drept en flue... Fordi de har et liv de og
Men jeg gjør det nå. For jeg har innsett at de fort bare formerer seg inne og kanskje kan spre smitte..!? Litt ekkelt iallefall. Men dreper aldri edderkopper el.l...
Kaster dem ut istedenfor ja.
Synes synd i deg, over hun eksen som bare reiste? Vet du hvorfor? Hva var Hennes grunn liksom?
Man kan bli langt nede av sånt. Forstår deg godt.
Kjærlighet gjør ekstra vondt.
Hadde et forhold selv som ikke var bra for meg, og merke hvor fort sånt kan gjøre noe med psyken ens. Rart, igrunn. Det handler ikke om det samme, og blir en helt annen historie, men likheten jeg så i det nå, var at, hvor fort man kan endres. Hvor langt ned man plutselig kan komme..
Jeg er vel vanligvis ganske positivt innstilt. Jeg grubler mye, og er mye bekymret for ting, men jeg vil kalle meg positiv, egentlig. Det er litt irriterende med mennesker som alltid skal se glasset halvtomt, for jeg ser det oftest halvfullt.
Jeg vil vel og kalle meg psykisk sterk. Jeg har alltid hatt bestemte meninger, egne bein å stå på, forsiktig, men likevel uredd. Sterk.
Så var jeg i et mindre bra forhold, og da ble jeg nesten skremt av meg selv. Hvor langt ned jeg havnet. hvor nedfor jeg ble. hvor svak jeg ble.
Så pussig ting er?
Han var jo ikke snill for fem øre, hverken fysisk eller psykisk, og det verste er alltid det psykiske. Kulden han viste når han var sur for noe. Tankene han tenkte, som var så til de grader sykelig sjalu og mistenksomme, og sinnet han viste, fordi han trodde. De stygge tingene han sa. Enkelte ting som bare gjorde en oppgitt, som stygge kallenavn, samt andre ting, som satte seg litt fast i en, som såret skikkelig... Det var rart. Å gå fra å være så sterk, til å bli så ufattelig svak og dum. Til å godta alt. Unnskylde seg selv for ting man ikke har gjort. Bli så svakelig.
Jeg hadde ikke trodd det gikk an. Pussig?
Det er flere år siden det ble slutt, og jeg bygget meg sakte opp igjen. I dag er jeg like sterk som tidligere, og kan ikke skjønne hvordan han klarte bryte meg sånn ned. Menneskepsyken er rar, altså! Skummelt rar!
Men jeg bærer ikke noe nag, og det gjør godt for meg selv og. Jeg kan like gjerne slå av en prat med han, og le, og alle de stygge tingene han gjorde, som andre kanskje ville båret hat og nag for, tenker jeg ikke på. Jeg vet de eksisterte, og jeg vet det var et ødeleggende forhold. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg unna, og ville aldri klart å få et snev av kjærlige følelser for ham igjen, noensinne. Men jeg er ikke sint på han.
JA, det ble vel litt utenom tema, kanskje....
Antall ord: 679
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 1573
- Startet: 08 Jun 2005 10:40
- 19
- Lokalisering: Ved en matbutikk, en skole og bygdehus
- Blitt takket: 4 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Jeg mediterte nylig med en gruppe jeg mediterer jevnlig med. I min meditasjon dukket det opp noe som først lignet på storker og en elefant, men senere fant jeg ut at det var ikke storker men store pelikaner gående dovent og gyngende.
Hun hadde sett på sin side en ørn og sa at storker syns hun ikke var så fint som ørn (da hadde nok pelikaner blitt hakket mindre finere enn storker ifølge henne). Hun gjenspeiler det som er normalen for folk flest, det vi er formet til å se som skjønnhet og høyverdig, fint osv.. positive egenskaper og gjerne symbolverdi som vi finner i nettopp ørn, delfin.. u name it.
MEN ikke alle har dette så dypt i blodet! Noen av oss, kanskje et fåtall klarer ikke gjøre noen særlig forskjell eller favorisere et dyr ovenfor annet, noen syns det er nesten litt sårt å høre andre syns at måker er fæle, slik som du føler Ludo... *snufs*
MEN noen tar seg tid til å se nøye på måkene når de er nær nok, se på den utrolig matte og bløte fjærdrakten, at noen av artene er så utrolig store og majestetiske, de skarpe ofte lyse øynene som er utrolig våkne og får med seg det meste som teller for en måke!! Det selv om de kan bæsje på klærne våre, bilene våre, skrike sørgmodig og klagende og stjeler mat fra andre dyr... alle dyr gjør det beste ut av livet og vi må godta mye fra dyra fordi vi tar oss mest til rette av alle dyr i verden
Likevel kan ingen av oss helt flykte fra rangering, normer og aksept og antipati og empati basert på dette
og instinkter.
Bare et lite innspill
Hun hadde sett på sin side en ørn og sa at storker syns hun ikke var så fint som ørn (da hadde nok pelikaner blitt hakket mindre finere enn storker ifølge henne). Hun gjenspeiler det som er normalen for folk flest, det vi er formet til å se som skjønnhet og høyverdig, fint osv.. positive egenskaper og gjerne symbolverdi som vi finner i nettopp ørn, delfin.. u name it.
MEN ikke alle har dette så dypt i blodet! Noen av oss, kanskje et fåtall klarer ikke gjøre noen særlig forskjell eller favorisere et dyr ovenfor annet, noen syns det er nesten litt sårt å høre andre syns at måker er fæle, slik som du føler Ludo... *snufs*
MEN noen tar seg tid til å se nøye på måkene når de er nær nok, se på den utrolig matte og bløte fjærdrakten, at noen av artene er så utrolig store og majestetiske, de skarpe ofte lyse øynene som er utrolig våkne og får med seg det meste som teller for en måke!! Det selv om de kan bæsje på klærne våre, bilene våre, skrike sørgmodig og klagende og stjeler mat fra andre dyr... alle dyr gjør det beste ut av livet og vi må godta mye fra dyra fordi vi tar oss mest til rette av alle dyr i verden
Likevel kan ingen av oss helt flykte fra rangering, normer og aksept og antipati og empati basert på dette
og instinkter.
Bare et lite innspill
Antall ord: 311
Vær snille mot dyrene
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Øyet som ser.ludoburgero skrev: Livet er tross alt et opphold fra døden, bare en liten pause fra døden, om man skal se det på den måten. Og da er det klart at man vil få mest mulig utav livet. Man blir jo glad i det, fordi det er jo tross alt det eneste man har - iallefall der man er bevisst over det. Og jeg har som så mange andre fått bevis for at sjelen og legemet kan være adskilt, men det forutsetter ikke noe liv etter døden for meg av den grunn. Jeg er ikke sikker på at bevisstheten min vil være her videre, og skulle den være det for evig hadde vel det også vært grusomt på sin måte?
Det er disse tankene jeg selv har rundt det, at jeg går så dypt inn under dem, at jeg nærmest klarer å føle hvordan det er å være død... tror jeg... og det er bare sort... det er uendelig tomhet og ingenting for resten av... livet? Nei, det ble feil. Det blir et evig ingenting.
Alt dette jeg føler og kjenner idag vil en dag være blåst avgårde som et lite vindpust. Alt jeg har vil jeg miste, men jeg vil ikke engang kunne sørge over å ha mistet det. Alt dette er midlertidig.
Andre vil si at døden kun er et opphold fra livet.
Men hvis man utvider perspektivet på hva begrepet "livet" er, kan man jo si at livet er ALT som er, OGSÅ det vi kaller døden. Da blir døden også livet, men kun som en anen eksistens for væren enn det fysiske livet.
Jeg kjenner mennesker som frykter at etter livet er det intethet, og at de ikke skal eksistere på ett eller anet vis for evig.
De ønsker at det fantes en slags tilstand av væren etter døden.
Også kjenner jeg folk som er sikre på at det finnes en tilstand etter døden, men som er redd for hva slags tilstand de vil havne i, pga at de er religiøse og er overbevist om et Helvete.
De skulle ønske at alt var svart og intethet istedenfor.
Hvem frykt er egentlig værst?
Jeg vet ikke selv..for jeg tilhører ingen av de gruppene jeg nevnte.
Jeg befinner meg på et eget spor hvor jeg er overbevist om at jeg og alt vil eksistere for alltid i en eller anen form og tilstand. Det må ikke fortjenes, inneholder ingen belønning eller straff. Det er kun en naturlig syklus og orden i Universet. Logos..
Antall ord: 445
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Re: Finne sjelen sin?
Det er under denne frykten jeg havner inn under. Og den kan nærmest drive meg til vanvidd innimellom. Det gjør helt vindt...Moonstone skrev:
Jeg kjenner mennesker som frykter at etter livet er det intethet, og at de ikke skal eksistere på ett eller anet vis for evig.
De ønsker at det fantes en slags tilstand av væren etter døden.
Hvem frykt er egentlig værst?
Hvems frykt er verst, er selvfølgelig den det gjelder. Alle som står oppi en redsel, ER redd, uavhengig av hvordan.
jeg er IKKE redd for å skulle få et straffesystem etter livet. Slik som himmel og helvete el skjærskild, el.l.
Det har aldri falt meg inn å frykte noe sånt.
Men redselen over å aldri mer skulle være, er intens, og ekkel.
jeg beundrer deg så, som sier du er sikker på at vi har en eller annen form for eksistens etter livet også. Hvordan klarer du være sikker på det?
Hvordan kan jeg finne noe som kan overbevise meg?
Antall ord: 174
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2079
- Startet: 26 Aug 2004 02:46
- 20
- Har takket: 142 ganger
- Blitt takket: 181 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Ja, vi sier jo gjerne "flukt fra virkeligheten", men er det ikke egentlig bare at vi gjør det vi kan for å "overleve"? En er bare nødt til å koble ut, og det finnes utallige måter å gjøre det på. Ironisk nok så er vel ofte det vi kaller "flukt fra virkeligheten" ofte nettopp ting som fører til ubehagelige/nedbrytende mønster? Jeg tenker blant annet på forskjellige avhengigheter. Det er liksom ikke mulig å flykte fra seg selv, uansett hvor mye en prøver...ludoburgero skrev:Hei.
Jeg er et menneske og jeg lurer på hva jeg gjør her.
Hver dag flukter jeg fra situasjoner som oppstår. Hver dag nærmer jeg meg også andre situasjoner som jeg dykker dypere ned i. Jeg ser at andre mennesker også gjør dette.
Visse ting de ikke liker å vite, visse ting de vil vite mer om. Hva kjenner man et drag etter..?
Det som forbauser meg like mye hver gang er hvordan jeg og menneskene rundt meg virker å ha en tendens til å være selektive på denne måten. Vi rømmer fra det som føles ubehagelig, forståelig nok, men der den vanskelige biten kommer er der vi tross alt lærer mest av feilene vi gjør og av det ubehagelige. Hvordan vi konstant søker mot dette trygge og velkjente, som igjen setter oss ute av stand til å være kritiske nok til å møte andre ubehagelige situasjoner man kanskje må gjennom.
Noen kompenserer dette fint med å møte sin frykt eller å fore adrenalinet.
Hopper i fallskjerm, lager bråk på byen eller diskusjonsforum, realiserer seg selv ved å bestige fjell, driver med rafting, annen ekstremsport. Andre velger å finne stillheten i meditasjon, selvutvikling i forskjellige teknikker og med enkelte øvelser/ritualer.
Alle har en fluktvei.
Jeg med mine reinkarnasjonsoverbevisning tror jo at vi dras mot det som gir størst utbytte for læring og erfaring. Som om vi har programmert oss selv til å kjenne igjen, eller føle noe spesielt ift enkelte ting. Eller at sjelen husker og har gode minner til et liv som pottemaker, slik at man dras mot keramikk.
Det trygge og velkjente ja.. hehe, kan ikke annet enn å humre for meg selv, for INGEN slipper noen gang unna å møte motgang eller det ukjente på den måten. Kanskje tvert imot?
Godt spørsmål ludo; hva er virkeligheten? Jeg kan, når jeg tenker over det, heller ikke se at det er mulig å unnslippe eller flykte fra den. Men prøve kan og gjør man jo...Jeg tror at noen gjør dette i å søke forståelse av seg selv, mens andre gjør det som en flukt fra virkeligheten. Men hva er virkeligheten? Noen finner seg ikke tilpass med den. Noen finner seg ikke til rette, og noen gjennomgår store utfordringer med å finne seg en identitet og en posisjon her i livet. Andre har funnet en så sterk identitet at de glemmer å stille spørsmål, og da rakner det lettere når først utfordringene kommer. Når spørsmålet "Hvem er du?" dukker opp, kan det kanskje i mange tilfeller være lettere for et menneske som alltid har vært litt i grenseland å svare enn et menneske som har en nærmest påtatt identitet som kan virke som en parodi av seg selv, selv om det ikke er ment slik og vedkommende faktisk føler seg veldig trygg på seg selv.
Det er rart hvordan våre personligheter er bygget opp som skjøre korthus når det kommer til stykket... alle har sine svake punkter, alle har sine "mørke sider" som tydeligvis ikke ønsker å bli for godt kjente med. Men hva med alle distraksjonene da? Omtrent alt vi har i vår materialistiske verden fjerner fokus fra selvutvikling. All denne kulturen, all denne underholdningen...
Tenk over det... Hvor mye tid bruker du egentlig på fokus mot all den kulturen som allerede er skapt og tilrettelagt for deg? Spiller det noen rolle, for du vil gjerne si "Ja men jeg bidrar aktivt til å skape kultur selv." Kanskje du er en kunstner, og kanskje du er en bidragsyter i form av mer nyttige funksjoner enn å røre følelser hos mennesker, men når man tenker etter så er likevel de fleste av oss passive forbrukere i et overmettet marked som nærmest skaper seg selv.
Dette med identitet har jeg snakket litt med deg om før ludo, og jeg syntes akkurat det er ekstremt interessant. Alt dette mennesker identifiserer seg med. Vi vil så gjerne vite hvem vi er, og den prosessen er nok veldig sunn, men ender ikke søken i at det eneste vi vet for sikkert er at vi ER. Vi vet jo at vi er foranderlig, at vi kan velge hva vi skal være selv og at de aller fleste begrensningene sitter i hodet. "I am that I am", enkelt og greit, for hva annet kan man egentlig være? rommer vi ikke alt om vi er en del av alt?
Jeg har jo også vært en del bekymret ift alt vi fores med av spill, tv, materialisme osv osv. MEN, å erfare og lære gjør man vel uansett? Jeg mener, hvem kan egentlig si hva som er riktig og feil i forhold til hvordan man skal leve livet? Materielle ting kan være vakre håndlagede ting som det ligger masse sjel i, være en bok som får en til å tenke nytt, et spill som lærer oss å tenke strategisk.... materialisme i seg selv lærer oss ikke minst verdien av det som ikke kan kjøpes for penger!
Problemet ligger slik jeg ser det i passiviteten, noe jeg har vært bekymret for hos meg selv. Det å handle på ting og ikke la ting forbli på tankeplan er en av de universelle nøklene for å få ting til å skje. Joda, så faller enkelte ting tilsynelatende oppi fanget vårt, men det er bare så og så mye som kommer rekende på ei fjøl... then again, passiviteten før kanskje til depresjon, en følelse av håpløshet, verdiløshet som selvfølgelig er en erfaring i seg selv. Nok en gang; har vi rett til å si at noe er mer riktig enn noe annet?
Jeg er både enig og uenig i det første du skriver her kjenner jeg. For vi ER selvfølgelig en del av menneskeheten som en helhet, men jeg mener bestemt at det er mye sunnere for oss selv og alle andre om vi kan slutte å bry oss så himla mye om andre og begynne å feie for egen dør i stedet. Vi er misfornøyd med ditt og datt, irriterer oss over alt det teite "andre" gjør, men eneste måten å forandre omverdenen på er og blir å forandre seg selv.Jeg har så mange tanker om dette at det blir vanskelig å sette ord på det og vite hvor jeg skal begynne, men det er noen spørsmål som plager meg mer enn andre, og det er hvordan vi mennesker er med hverandre. Hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Hvor vanskelig det virker for oss å bare være glade i hverandre og ikke minst i oss selv. Det er mye selvforakt ute å går, og det virker som om disse ironisk nok forakter seg selv på grunn av andres manglende selvrespekt. Hva hjelper vel det? Vi kan ikke se på hver og enkelt av oss som representanter av menneskeheten. Vi representerer ikke et generelt, massivt folketall på nærmere 7 milliarder.
Vi representerer oss selv! Og vi er kun et lite fragment av hele denne store massen.
Men det er viktig å kunne se ting i perspektiv; å skifte litt på det - og sette ting mer i helhet.
Når jeg skriver ting som det jeg gjør nå, hender det noen ganger at jeg får deja vu. Fornemmelser av at jeg vet ting skal skje og hvordan de skjer. Noen ganger realiseres det også. Dette er for meg et tegn på at tid ikke eksisterer, at sjelen derimot eksisterer, og at alt som kan skje - alle muligheter - skjer på en gang, i forskjellige dimensjoner. Ikke meningen å komprimere alt ned slikt, men jeg synes det var viktig med dette kvantespranget akkurat nå, for hør:
Hvis vi alle er en del av noe stort. Hvis vi alle skal dit, og hvis det er der vi alle kom fra en gang... Hvorfor begynner vi ikke å oppføre oss mer fredelig med hverandre? Hvorfor forsøker vi ikke bedre å være glade i hverandre, ta vare på hverandre, få en slutt på lidelsene, dele med oss, være flittigere til å bruke TID OG KREFTER på helt andre ting enn å se på TV, underholdes med pakkeløsninger gitt ut på markedet av grådige mennesker som vet å utnytte din trang til å distraheres fra deg selv?
Det å se på oss alle som en del av det samme og tilknyttet bør vel også føre til en slags innsikt om at ved å dømme andre så dømmer en seg selv?
Jammen, se nå her, nå begynner du faktisk å motsi deg selv litt på slutten av siteringa over. For hvorfor skal DU bry deg så mye med om andre ser på tv, eller ikke har evnen til å bry seg så mye om andre? Hvorfor bruker DU tid og krefter på DET?
For det første så er det noe med at vi opplever oss selv separate fra helheten og noe essensielt som ligger i uttrykket "alt til sin tid". En må bry seg om seg selv, elske seg selv, for å kunne elske andre og på tidspunkter i livet vil vi nok alle være ute av stand til nettopp det. For det andre så er det noe med at vi ser mer av det vi retter fokus mot og at vår innstilling og tankesett påvirker de rundt oss og hva vi tiltrekker oss, noe som er viktig å tenke på når vi er inne på ting vi ikke liker og er uenig i.... Sååå, hva hvis det er slik da, at man gjerne møter på mennesker som er i en fase i livet hvor de ikke klarer å gi kjærlighet hvis man føler at mennesker ikke bryr seg om hverandre? Det er noe å tenke på, man finner det man leter etter vettu, loven om tiltrekning og blahblahblah (lettere sagt enn gjort da, I know I know!)
Jeg skjønner ikke helt dette med å ikke finne sjelen vår. For meg er sjelen det vi ER, ikke noe som kan finne eller miste. Sjelen er nettopp det vi alle er, det som gir liv. Sjelen er gudsessensen, eller den lille biten av kilden som vi bærer med oss, former og som vi alle springer ut ifra og en dag vender tilbake til. Uten sjel, intet liv. Men det er nå sånn jeg ser på det.For vi er på evig flukt fra oss selv, og vi finner ikke sjelen vår.
Kanskje det er derfor noen sier den ikke eksisterer.
Hvis ingenting kan komme av seg selv, og ingen tanke kan oppstå av intet, uten å være relatert og assosiert til noe annet... innebærer ikke dét også at "ALT" alltid har vært..?
Er ikke da vår opprinnelse også et massivt "alt" fra starten av?
En liten tankelek fra meg.
Håper noen tør å leke.
Å leke er viktig! En er ikke voksen før en tør å være barnslig, knis
Antall ord: 1938
Until you make the unconscious conscious, it will direct your life and you will call it fate. -C.Jung
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2079
- Startet: 26 Aug 2004 02:46
- 20
- Har takket: 142 ganger
- Blitt takket: 181 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Ikke sant!?!!Alva26 skrev: Jeg vil vel og kalle meg psykisk sterk. Jeg har alltid hatt bestemte meninger, egne bein å stå på, forsiktig, men likevel uredd. Sterk.
Så var jeg i et mindre bra forhold, og da ble jeg nesten skremt av meg selv. Hvor langt ned jeg havnet. hvor nedfor jeg ble. hvor svak jeg ble.
Så pussig ting er?
Jeg har opplevd dette selv og fikk jammen meg jekket ned egoet mitt et par hakk jeg som trodde jeg stod så sterkt i meg selv. For hvor sterk skal man egentlig være for å kunne stå sterkt i seg selv? Å oppleve hvor påvirkelige vi er, at vi alle er et produkt av det som omgir oss, er en ordentlig lærepenge i å forstå at vi alle er tilbøyelige til å gjøre både godt og vondt. Det lærte i allefall meg å ikke dømme andre så sterkt, til å innse at det bor en potensiell seriemorder i oss alle om ting går riktig galt (bare for å sette det skikkelig på spissen liksom!). Det er alltid en grunn til at mennesker er som de er, vi er alle både sterke og svake, "gode" og "onde"
Jeg syntes måker er flotte jeg og!snuppedilla skrev: MEN ikke alle har dette så dypt i blodet! Noen av oss, kanskje et fåtall klarer ikke gjøre noen særlig forskjell eller favorisere et dyr ovenfor annet, noen syns det er nesten litt sårt å høre andre syns at måker er fæle
Ikke alle ser den helheten kanskje, har ikke evnen til å bry seg om seg selv en gang Jeg har jo alltid vært glad i dyr, redder fluer som holder på å drukne ol. Men jeg har nå hatt et anstrengt forhold til edderkopper da, og det har du, Snuppedilla, inspirert meg til å jobbe med! Det går sakte men sikkert fremover, og jeg begynner å se det vakre i de (i mine øyne tidligere ufyslige) skapningene der også
Antall ord: 335
Until you make the unconscious conscious, it will direct your life and you will call it fate. -C.Jung
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Litt fordi jeg selv ønsker å tro det.Alva26 skrev:Jeg beundrer deg så, som sier du er sikker på at vi har en eller annen form for eksistens etter livet også. Hvordan klarer du være sikker på det?
Hvordan kan jeg finne noe som kan overbevise meg?
Men jeg hadde ikke bare kunnet leve på det å ønske hvis ikke jeg også er 100% overbevist på det, og det er jeg.
Filosofer over livet, tilværelsen.
Føl en hunger for å VITE, for å finne ut av livets mysterie.
Les bøker, mediter, filosofer.
Bøker om Buddisme, kvantefysikk, Filosofi, kosmologi, kaosteori, historie, New Age osv.
Summen av slike ting kan gi deg en trygghet...eller ikke.
Du må også være 100% overbevist, og du må VILLE være det.
Er ikke enkelt
Antall ord: 133
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Fascinerende, jeg kan jo si at jeg forstår det, men det blir sikkert ikke helt sant.Alva26 skrev:Skal bare skrive litt i korte trekk... Du lurer f.eks på hvorfor jeg reddet rompetrollene, hvordan jeg tenkte etc.
Jeg er vel et følelsesmenneske da. jeg bryr meg om. Jeg har medfølelse. Det spiller ikke alltid så stor rolle for over hva.
Det er vel litt sånn at det skal til en for å kjenne en?
Jeg kan forestille meg hvordan det er, og det må ha både sine fordeler og ulemper for deg.
Drap foregår jo mildt sagt mye i naturen, også veldig mye ufrivillig når vi tråkker rundt på insekter uten intensjonen å drepe de. Dessuten er jo det meste liv, er det ikke?
Bakterier er også liv. Selv pusser jeg jo tenner for å kverke noen bakterier daglig.
Dusje gjør jeg også. Jeg sier ikke dette for å latterliggjøre poenget ditt, men kan godt skjønne hvis noen forsto det sånn, men det var også bare til en sammenligning... for meg hadde det vært slitsomt om jeg ikke var noenlunde selektiv til deler av verdisynet mitt.
Det er ikke for å sverte noen som helst, men jeg mener at alle gjør det. Vi setter grenser, vi er ilagt grenser fra naturens sider, vi kan bryte og tøye hvilke som helst av disse grensene, men vi må alltid ha noen. Og vi bytter da gjerne ubevisst ut noen grenser med andre grenser.
Definisjoner i seg selv krever grenser og innramming. Vi må ta fra ett sted for å gi til et annet.
Svært så påståelig jeg ble, men jeg mener det.
Ja, men planter vokser igjen. Liv tas og nytt liv begynner.Da jeg var liten ble jeg lei meg inni meg (sa ikke noe om det riktignok) da pappa klippet plena og kappet hodet av alle løvetann-blomstene som vokste der. Jeg syntes synd på dem.
Slik som disse syklusene vi har bevitnet så mange ganger før. Jeg ser Moonstone snakker litt om etterlivet, og jeg er nesten overbevist om at liv fortsetter etter døden, men det er bevissthet jeg snakker om. Reinkarnasjon er ikke så flyktige tanker for meg, men det er her og nå bevisstheten er, og det er derfor vi "lever" her og nå også... mener jeg.
Så om du klipper noen blomster, så er vel ikke det så nøye? Det er jo en del av helheten, og det er måten du behandler dem på som teller. Altså, nå tenker jeg ikke på løvetann spesifikt, men om du gir blomster og planter du har i stua masse med kjærlighet og vann, så er det jo fremdeles liv og de trives kanskje også dersom du spiller klassisk musikk for dem. Det heter jo så...
Forskning har jo til og med bevist slike ting. Plantene som eksen min plantet her ute på terrassen i fjor vår døde i sommer. Da hun flyttet ut så var jeg rett og slett såpass nedfor en liten periode at jeg ga blaffen i plantene. Etter hvert gadd jeg bare ikke, for jeg tenkte at det var for seint og at de var døde uansett. Men nå... etter vinteren... og våren... så springer de ut igjen! Like livlige som de var i fjor sommer. Og lavendelen lukter helt nydelig. Nå får de nok med vann i dette været også... og jeg har gitt dem litt vann igjen nå. Jeg angrer jo litt, og jeg skal være snillere med dem denne gang
Ja, på mange måter forstår jeg hvorfor hun gjorde det. Hun tok seg inn i mitt liv når det passet henne, og vi var knapt enige om at hun skulle flytte ned hit engang, for det var et avstandsforhold, men nå etter disse årene har jeg mistet all respekt for henne. Jeg tok henne imot på noe labert grunnlag fordi vi hadde allerede skranglet og skrentet i forholdet fra før... det var turbulent og fungerte ikke særlig etter det første året. Men jeg gikk helhjertet inn og var faktisk så sjeleglad for at hun plutselig (selv om jeg var vonbråten og hele den der sentimentale pakka) bestemte seg for å flytte ned hit "enten det ble med meg eller ikke". Og så gikk det jo som det gikk, hun tyranniserte mye og ødela mye for meg angående mine relasjoner til andre. Det endte med at spesielt ett vennepar av meg ikke taklet det lengre, og kompisen min der begynte da å konfrontere henne med det en gang hun skulle demonstrere på byen hvor mye hun eide meg og skulle tydelig vise hvor godt hun kunne trekke ned humøret mitt bare fordi hun ikke fikk nok oppmerksomhet selv. Det var liksom bare dråpen, og jeg var noenlunde i gi-faen-modus for første gang på lenge - kanskje ekstra godt motivert av at kompisen min tok det opp med henne at hun måtte slutte å gang på gang forsøke å trekke meg ned bare fordi. Ja, bare fordi.Synes synd i deg, over hun eksen som bare reiste? Vet du hvorfor? Hva var Hennes grunn liksom?
Man kan bli langt nede av sånt. Forstår deg godt.
Kjærlighet gjør ekstra vondt.
Så for å gjøre en milelang historie "kort" så var det sånn at jeg begynte å sette ned foten i den grad at hun ikke lengre tålte det. Hennes eiesyke trang over meg måtte slippe taket. Jeg hadde gitt etter og vært en tøffelhelt i flere år. Så etter jeg mistet halve venneflokken min, mainly jenter som hun nok ikke egentlig taklet selv om hun sa det (og viste det omvendte), så begynte jeg etter bruddet å henge med andre jenter - nye venner jeg fikk meg. Litt på trass for å være jævlig, og litt for å føle på en etterlengtet frihet. Jeg gjorde aldri noe som helst galt med disse skjønner du, og jeg hadde kjent noen av disse gamle vennene mine i 4 år før jeg møtte henne. Aldri noe mer enn vennskap, og det var solide og bra vennskap. Så jeg ga faen - men ikke før etter det var slutt mellom oss - likevel blandet hun seg, ringte meg for å følge med på hvor jeg var, kontaktet dama i det venneparet jeg nevnte - bak ryggen min - for å høre med henne om jeg hang med enkelte venner av meg av det andre kjønn. Vi fortsatte likevel å bo sammen som venner, fordi hun insisterte. Men for meg funket det ikke lengre etter at HUN hadde dumpet meg flere ganger uten å mene det ordentlig. Så en dag bestemte hun seg for å være helt ute av stand til å kontaktes selv om hun gikk her i samme rom som meg. Vi sov i samme seng, og det ble skikkelig ubehagelig. Så det endte med en psykisk nedbrytende krangel for oss begge to med vold fra hennes side, fordi jeg blokkerte veien for henne da hun skulle sette seg i bilen og kjøre i fullt sinne som hun ofte gjorde da vi kranglet. Jeg forsøkte å snakke med henne, hun ville aldri diskutere, og så endte det med at jeg ble så frustrert at jeg forsøkte å tvinge henne til å snakke. Da ringte hun mora si, og det er nok sannsynligvis da hun har avtalt at hun flytter hjem. Så gikk det noen dager, og da kom jeg hjem til tomt hus.
Det var jo ikke helt uventet at hun skulle flytte ut, men måten hun gikk frem på, og tok det på mest uventet vis. Det beklagte hun omsider i en mail seinere. Og sa at hun nok sannsynligvis alltid ville elske meg, noe hun har sagt mange ganger etter dette også. Jeg tror bare hun aldri har funnet seg helt til rette med seg selv, og så har hun forsøkt å kompensere for dette ved å trekke meg ned helt på bunn selv. Likevel kan jeg ikke for at jeg har savnet henne intenst mange ganger, for hun var faktisk den første jeg kunne tenke meg å se for meg en ordentlig fremtid sammen med. Det første året var noe av det nydeligste jeg har opplevd, til tross for avstanden imellom oss. Det andre året var også vellykket selv om det fikk seg noen brister til tider. De to-tre første månedene neste år da vi bodde sammen også. Hun har til tider oppsøkt meg igjen også. Nå har hun bare kuttet meg helt ut (igjen, men denne gang for godt), fordi det passer henne best.
Aldri møtt en større energisluker. Har selvforakt i solide doser for at jeg fremdeles er glad i henne og at jeg kommer i skade for å savne henne enda noen ganger. Men respekten har jeg mistet, og det veksler mellom at jeg føler sinne, savn og sorg og depresjon og lengsel når jeg tenker på henne, så det er ikke bra i det hele tatt. Jeg kjenner heldigvis at det blir mindre og mindre av det hele tiden. Dessuten vet jeg at det bare er fordi hun er den som sitter med "overtaket" denne gang. Kjærligheten i dette forholdet var veldig preget av slike tåpelige, umodne (åndelig sett) nykker mellom oss. Eietrang har jeg ikke selv hatt på mange mange mange herrens år, men det er noe med dette hevdingsbehovet som har oppstått i dette forholdet som ikke er bra eller konstruktivt. Den sliter jeg litt med, men er til gjengjeld veldig oppmerksom på det, slik at jeg kan gjøre noe med det.
Jeg har vært i to nokså kortvarige forhold etter dette, og jeg har ikke savnet henne da.
Jeg kunne sikkert sagt at jeg sitter igjen med kun bitre erfaringer etter disse, men det gjør jeg ikke. Jeg har lært mye. Dumt at man må bruke midlertidige relasjoner til slikt, for det er de livslange som virkelig er fruktbare og som man kan både hvile seg på og lære av, og samtidig føle at man er en del av noe. Jeg savner følelsen av å være komplett, skjønner du
Vel, det forholdet jeg var i i fjor sommer... det er faktisk slik at jeg enda ikke føler jeg har fått takket henne enda, fordi jeg ikke har sett det før lenge lenge etter - at uansett hvor fucked up forholdet var, for å si det sånn da, på slutten... så har denne merkelige erfaringen min med denne jenta gitt meg utrolig mye. Vi var ekstremt forskjellige på noen måter, og på andre måter var vi nok veldig like. Hun var en del år yngre enn meg, og jeg så meg selv i henne da jeg var på hennes egen alder. Det var litt dømt til å ikke funke, men det var nok mye pga. alderforskjellen, selv om mine venner sier at det nok var mye personlighetsmessig også.Hadde et forhold selv som ikke var bra for meg, og merke hvor fort sånt kan gjøre noe med psyken ens. Rart, igrunn. Det handler ikke om det samme, og blir en helt annen historie, men likheten jeg så i det nå, var at, hvor fort man kan endres. Hvor langt ned man plutselig kan komme..
Men disse forskjellene gjorde noe med meg!
Uten å gå for mye i detaljer på hva det dreier seg om.
Og bare så det er sagt, så er ikke dette for å oute noen heller, men hun eksen jeg snakker om som bare flytta ut på den måten har jeg dessverre så lite til overs for akkurat nå at jeg må på en måte få det ut av systemet også. Det er tungt å bære på.
Har faktisk forsøkt på så utallig mange måter å komme meg videre fra det i god behold, men uansett så er det enkelte faktorer som holder meg tilbake. Det blir lettere med tiden, jeg kjenner det. Hvordan var det for deg når du kom utav det forholdet du var i med ham?
Var det enkelte ting som hang igjen? Følelsesmessig? Gikk du videre "uten å blunke"?
Plagde han deg? Kom han lett over deg? Hvis du vil svare da. Jeg mener ikke å grave.
Jeg ser det som halvt.Jeg er vel vanligvis ganske positivt innstilt. Jeg grubler mye, og er mye bekymret for ting, men jeg vil kalle meg positiv, egentlig. Det er litt irriterende med mennesker som alltid skal se glasset halvtomt, for jeg ser det oftest halvfullt.
Til tider er jeg veldig pessimistisk, men tidligere erfaringer har lært meg at dersom jeg faktisk hevner meg istedenfor å ta alt innover meg, så hjelper det. Da snakker jeg ikke om hevn som i å gå til angrep psykisk eller fysisk på den det gjelder. Jeg snakker faktisk bare om å bearbeide problemet jeg har med dem uten å lengre ta hensyn til dem. Noen av de jeg har møtt i livet mitt er nemlig slik at de bare ødelegger alt de er borti, og noen av mine beste venner gjennom årene har vært sånn. Tappet meg helt for tillit og energi, til jeg har stått igjen med en endeløs tomhetsfølelse. Det er ikke særlig behagelig... kanskje noe av det mest ubehagelige jeg vet.
Så jeg kan vel på mange måter anses som pessimistisk, men samtidig gjør denne bearbeidelsen min (galgenhumor og "hevn") meg i bedre humør, og jeg blir mer positivt innstilt, og jeg kommer meg hakket videre. Ingen... vel kanskje veldig få... skal noen gang få meg til å krype til et kors igjen. Gjør noen meg noe vondt nå, har jeg faktisk blitt såpass sart at jeg nekter for å gi etter, så jeg sier det heller slik det føles. Ingenting å spare på lengre, alt må ut.
Noe bruddene gir meg er dermed en mindre introvert innstilling og approach til livet.
Det er for meg ufattelig trist å miste noen jeg er glad i. Og når de ikke lengre vil ha kontakt med meg, så likestiller jeg det med at jeg kunne tatt livet mitt uten at de hadde brydd seg. For det fins jo praktisk talt ikke noen forskjell på å slette noen fra Facebook, blokkere dem fra MSN, aldri ta telefonen når de ringer, aldri høre ifra seg - og med det at noen i f.eks. familien din dør ifra deg?
Bittert høres det sikkert ut, men det er faktisk såpass kaldt og ærlig ment at bitre følelser er det siste som ligger i det. Dette ligger dypere i meg enn bitterhet, og uttalelsene kommer som resultat av mange dårlige erfaringer med feige og/eller egosentriske mennesker. Vel og merke i mine øyne, etter mine erfaringer og mitt hjertes opplevelser. Kanskje ikke akkurat så forsvarlig, men det forsvinner nok med tiden - og innstillingen min blir forhåpentligvis annerledes og mer positiv
Ikke rart. Når man er to i et forhold, så tillegger man seg til den andres egenskaper, og man føler ofte at man "er hverandre". Og det er heller ikke uvanlig at det i flere forhold blir slik at den ene eller begge er usikre på hvem av dere som tok den og den avgjørelsen, hvem som sa det, og så kan det jo til og med bli krangling utav slike småting... typisk.Jeg vil vel og kalle meg psykisk sterk. Jeg har alltid hatt bestemte meninger, egne bein å stå på, forsiktig, men likevel uredd. Sterk.
Så var jeg i et mindre bra forhold, og da ble jeg nesten skremt av meg selv. Hvor langt ned jeg havnet. hvor nedfor jeg ble. hvor svak jeg ble.
Jeg anser deg, utifra hva jeg leser på forumet og chatten og ellers, at du er en veldig sterk jente som har bestemte men reflekterte meninger. Du virker uredd, som du beskriver.
Likevel forståelsesfull --- dette har du kanskje blitt enda mer etter å ha vært på bunn?
Det er lettere å se den svakes parti... den som har det vanskelig... dersom du har vært der selv.
Og så lærer man jo så ufattelig mye av å være nedfor. Om seg selv.
Men forhåpentligvis (og sannsynligvis) lærer man mest ETTER å ha vært nedfor.
"Når man får det på avstand"...
Kjent situasjonsbeskrivelse, faktisk.Han var jo ikke snill for fem øre, hverken fysisk eller psykisk, og det verste er alltid det psykiske. Kulden han viste når han var sur for noe. Tankene han tenkte, som var så til de grader sykelig sjalu og mistenksomme, og sinnet han viste, fordi han trodde. De stygge tingene han sa. Enkelte ting som bare gjorde en oppgitt, som stygge kallenavn, samt andre ting, som satte seg litt fast i en, som såret skikkelig... Det var rart. Å gå fra å være så sterk, til å bli så ufattelig svak og dum. Til å godta alt. Unnskylde seg selv for ting man ikke har gjort. Bli så svakelig.
Jeg hadde ikke trodd det gikk an. Pussig?
Til grader kan jeg kjenne meg selv igjen i hvordan jeg kan ha vært da jeg var 18-19 år og var i et forhold da også. Stakkars jente. Likevel er hun en av de jeg fremdeles har kontakt med av ekskjærestene mine, til tross for at jeg faktisk erindrer å ha vært slem mot henne. Spesielt med tanke på dette med det sykelige sjalu greiene, mistenksomme... alle spekulasjonene mine.
Jeg lærte mye og det gjorde hun også. Vi var heldigvis mye yngre.
Hun er en av de mest egenrådige, staeste jeg kjenner den dag idag, som har gått helt sine egne veier. Hun hadde nok godt av å komme ut av forholdet med meg, og jeg hadde det nok bedre enn jeg fortjente - som jeg aldri så. Er det ikke rart at det kan bli sånn?
Dette ser man når man får det litt på avstand. Spesielt dette med at man unnskyldte seg selv for ting man ikke engang hadde gjort. Helt patetisk. Men så kan man jo le litt av det og tenke "hva faen var det jeg holdt på med?" - men noen dveler lenge ved smerten. Slik som meg.
Jeg ser du skriver at du har komt deg og "blitt deg selv igjen" her under.
Det er en fantastisk prestasjon!
Jeg bærer heller ikke noe nag, bortsett fra at jeg til tider blir litt primitiv og lavmål av meg. Sånn som jeg føler jeg har vært nå når jeg legger ut om et av de tidligere forholdene i den grad. Og det er ikke første gang heller. Noe i meg sier at såpass mye tillit jeg har viet til folk som aldri har gitt en dritt tilbake, men bare tatt for seg større biter av meg til tross for hvor mye jeg har gitt, de fortjener ikke lengre et eneste positivt ord eller hensyn fra meg. Og som sagt så gjør jeg det ikke med intensjon for å henge noen ut heller - det er faktisk bare befriende å endelig ikke ta hensyn når jeg snakker om - tross alt MINE EGNE FØLELSER OG OPPLEVELSER - selv om det er sammen med andre. Jeg klarer å fint diskusjonen som eventuelt måtte oppstå dersom noen har innvendinger, faktisk oppfordrer jeg nesten mennesker til at de kritiserer meg hvis de mener jeg gjør noe galt. Det er fint med synspunkter, og jeg tenker meg kanskje mer om.Det er flere år siden det ble slutt, og jeg bygget meg sakte opp igjen. I dag er jeg like sterk som tidligere, og kan ikke skjønne hvordan han klarte bryte meg sånn ned. Menneskepsyken er rar, altså! Skummelt rar!
Men jeg bærer ikke noe nag, og det gjør godt for meg selv og. Jeg kan like gjerne slå av en prat med han, og le, og alle de stygge tingene han gjorde, som andre kanskje ville båret hat og nag for, tenker jeg ikke på. Jeg vet de eksisterte, og jeg vet det var et ødeleggende forhold. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg unna, og ville aldri klart å få et snev av kjærlige følelser for ham igjen, noensinne. Men jeg er ikke sint på han.
JA, det ble vel litt utenom tema, kanskje....
Vonde erfaringer gir de beste lærdommer.
Og nei - dette blir ikke utenom tema! Vi snakker om vårt indre.
Vår sjel, våre følelser, vår psyke. Alt dette henger sammen.
Vi søker jo noe her i livet vi mennesker. Det er presis det jeg snakker om!
Antall ord: 3483
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Re: Finne sjelen sin?
Jeg svarte deg et langt innlegg nå, ludo, men så leser jeg en erklæring om at du ikke er en person likevel, derfor slettet jeg alt....
Antall ord: 27
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Godt poeng, men hva er liv, spør jeg?Moonstone skrev:Øyet som ser.
Andre vil si at døden kun er et opphold fra livet.
Men hvis man utvider perspektivet på hva begrepet "livet" er, kan man jo si at livet er ALT som er, OGSÅ det vi kaller døden. Da blir døden også livet, men kun som en anen eksistens for væren enn det fysiske livet.
Hvis livet inkluderer døden, så er den ikke et eksklusivt tilfelle. For den kommer jo uansett. Men er det en avslutning på livet eller en begynnelse på en slags evighet? Er det en mellomtilstand, kommer det noe annet etter? Utifra det livet vi lever, så indikerer mye at det ikke finnes noe etter døden. Likevel har vi mennesker som har hatt NDO, og de har fått et bevis.
I mine øyne er det ikke sikkert de har vært 100% døde enda, men klinisk sett kan de nok ha blitt erklært det. Men jeg vil aldri nekte, for jeg har ikke vært død enda selv, og disse vet likevel hakket bedre enn meg hva de snakker om Jeg har bare vært ute av kroppen i noen sekunder.
For meg blir det da et bevis iallefall på at sjel og legeme kan være adskilt.
Det forutsetter ikke for meg, personlig, at det er et liv etter døden.
Ja, for man ønsker jo at dette skal bety noe for oss selv også. Fordi vi har egoet når vi er i live, mens vi gir kanskje slipp på det når vi dør. Da er det etterkommerne og arvtakerne våre som får studere og omgis med verkene vi har utrettet. Noe å tenke på for enhver egoist...Jeg kjenner mennesker som frykter at etter livet er det intethet, og at de ikke skal eksistere på ett eller anet vis for evig.
De ønsker at det fantes en slags tilstand av væren etter døden.
Vi lever på lånt tid, det betyr ikke at vi skal ta for oss og fråtse i alt vi kan, selv om vi fint kan leve et nydelig liv med måte likevel. Fordi vi etterlater oss dette til noen andre. Våre barn og barnebarn og oldebarn og tippoldebarn. Stakkars folk, sier bare jeg
Men da forstår du vel hvorfor jeg har dødsangst? Eller?
Fordi det er fremmed, og fordi jeg ikke lengre kan bruke alt dette jeg har inni meg desto mindre jeg "tar og setter det ut i livet" til mine etterkommere å skue. Ikke sant?
Ja, i en eller annen form og tilstand - den er jeg med på, altså.Jeg befinner meg på et eget spor hvor jeg er overbevist om at jeg og alt vil eksistere for alltid i en eller anen form og tilstand. Det må ikke fortjenes, inneholder ingen belønning eller straff. Det er kun en naturlig syklus og orden i Universet. Logos..
Og at det kanskje er helt nøytralt, selv om du også ironisk nok overgir makten og æren til Universet og Logos selv
Antall ord: 523
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Finne sjelen sin?
Til ditt første spørsmål:zind skrev:Ja, vi sier jo gjerne "flukt fra virkeligheten", men er det ikke egentlig bare at vi gjør det vi kan for å "overleve"? En er bare nødt til å koble ut, og det finnes utallige måter å gjøre det på. Ironisk nok så er vel ofte det vi kaller "flukt fra virkeligheten" ofte nettopp ting som fører til ubehagelige/nedbrytende mønster? Jeg tenker blant annet på forskjellige avhengigheter. Det er liksom ikke mulig å flykte fra seg selv, uansett hvor mye en prøver...
Nei.
Vi flukter fra virkeligheten fordi vi ikke orker å ta så mye ansvar og ønsker ikke å oppleve for mange ubehagelige lærdommer. Ofte gjemmer vi oss fra ting vi ikke helt forstår, spesielt dersom vi har et emosjonelt bånd til det. Det fins problemløsere blant oss, og det finnes de som er unnvikende til alt som ikke går deres vei. De trenger ikke være kontrollfreaker av den grunn, men de aller fleste av oss er indoktrinerte med bilder og illusjoner av idealer om et godt og enkelt liv der alt er lagt fint opp til oss.
Likevel - det vi på ambivalent vis, kanskje, ønsker å finne utav oppi alt dette, er mer om oss selv. Og ingen kan flukte fra virkeligheten, da den er jo her hele tiden. Rundt oss og inni oss.
Så enten man vil eller ikke, så lærer man noe om seg selv. Det er bare et håp om å kunne ha kontroll over sitt liv vil heller jeg si, der du snakker om "overlevelse".
Ellers ser vi ut til å være nokså enige.
Personlig tror jeg det er litt farlig og ensporet og faktisk også religiøst å tenke at noe slik overordnet styrer livene våre. Ikke bare fratar det oss kontroll over vårt eget liv på metanivå, men også ansvarsfølelsen for noen. Ikke la oss kalle de svake sjeler, noen er bare veldig entusiastisk - og vi har alle våre overbevisning, så det er helt okay.Jeg med mine reinkarnasjonsoverbevisning tror jo at vi dras mot det som gir størst utbytte for læring og erfaring. Som om vi har programmert oss selv til å kjenne igjen, eller føle noe spesielt ift enkelte ting. Eller at sjelen husker og har gode minner til et liv som pottemaker, slik at man dras mot keramikk.
Sjelen kan godt ha minner. Denne akasha-greia... at cellene og sjelen husker... en teori jeg synes virker veldig spennende og mange ganger grenser til sannsynlig. Men det betyr ikke at dette livet - DETTE livet - er allerede planlagt for det. Det er ikke ensbetydende.
Man må finne balanse og kontroll uansett. Visst kan man bare flyte med, men da blir man fort sårbar og går forsåvidt også glipp av veldig mye. Men dette er jo selvsagt.
Nja, spørsmålet er vel heller ett av to alternativer å gå til:Det trygge og velkjente ja.. hehe, kan ikke annet enn å humre for meg selv, for INGEN slipper noen gang unna å møte motgang eller det ukjente på den måten. Kanskje tvert imot?
a) Vil du oppleve å miste kjennskapen til deg selv, og oppleve at ubehagelige sider ved deg selv møter deg i døra når du møter din nemesis og kanskje bli knust til pinneved?
eller
b) Vil du oppleve å fokusere så mye på din egen person, at du glemmer ut hvor din posisjon ellers ute i den ytre verden er, slik at du igjen kan bli knust til pinneved når du er på ditt ydmykeste?
Sannheten er vel som du sier, at man egentlig ikke kan unnslippe det. Og at man bare lager ris til egen ræv dersom man ikke forsøker å se ting mer helhetlig, og noen ganger bare må innse at en situasjon er så ubehagelig som den er, og komme seg videre ifra den. Ikke minst med tanke på at alle og enhver av oss faktisk lever sammen med andre. Noen kan vel isolere seg helt fra omverdenen, men det må være et trist og innholdsfattig liv i lengden?
Nå skal jeg ikke dømme, for noen kan nok leve alene resten av livet, men jeg tror ikke at det er så mange som ønsker det. Og da er det en fordel å forstå seg selv på andre og vice versa.
Det er en kjensgjerning at man må gi slipp på mye av seg selv før man endelig finner seg selv.
Virkeligheten er overalt, og ingenting kan ekskluderes fra den.Godt spørsmål ludo; hva er virkeligheten? Jeg kan, når jeg tenker over det, heller ikke se at det er mulig å unnslippe eller flykte fra den. Men prøve kan og gjør man jo...
Selv fantasier kan ikke det, da noen har fantasiene. Men en annen ting er å blande eventualiteter med realiteter. Separasjon er fullt mulig, og vi må alle være selektive for å finne våre veier. Det er jo akkurat det jeg snakker om å ikke bare flyte med.
Virkeligheten blir straks mye bedre å befinne seg i når man er kritisk, men fremdeles åpen og naiv nok til å nyte det man ikke trenger å være fullt så kritisk til. Man må rett og slett være litt av alt for å kunne finne seg tilrette. Og alle finner sin vei, og bra er det.
Nei, vi ender ikke der. Vi lever fordi vi nettopp stiller spørsmål. Eksisterer gjør vi fordi vi spiser, drikker og sover. Enkelte sider ved oss er ikke foranderlige i det hele tatt, men det er på et plan ingen av oss klarer å definere kanskje. "I am that I am" gir meg overhodet ingen mening når jeg tenker bare overfladisk gjennom det, heller ikke når jeg tenker dypt nok over det, men jeg kan kompromissere til en viss grad at det bare blir et slags "samma det, jeg er".Dette med identitet har jeg snakket litt med deg om før ludo, og jeg syntes akkurat det er ekstremt interessant. Alt dette mennesker identifiserer seg med. Vi vil så gjerne vite hvem vi er, og den prosessen er nok veldig sunn, men ender ikke søken i at det eneste vi vet for sikkert er at vi ER. Vi vet jo at vi er foranderlig, at vi kan velge hva vi skal være selv og at de aller fleste begrensningene sitter i hodet. "I am that I am", enkelt og greit, for hva annet kan man egentlig være? rommer vi ikke alt om vi er en del av alt?
Jo, jeg tror du har rett i at vi rommer alt vi er en del av, fordi vi er en del av alt.
Inni oss er det et mikrokosmos av muligheter, vi har uendelige potensialer, og grenser er mulig å strekkes og tøyes til langt utover det vi mennesker er i stand til å tenke over. Det blir vel noe så absurd sagt som at "vi er mer kapable enn vi er kapable til å forestille oss".
For meg dreier det seg mye om å ta ting imot med åpne armer, for så å vurdere.
Ikke styre unna for så å vurdere. Jeg vil gjerne oppleve og erfare, og om jeg ikke har muligheten til det der og da så vil jeg mer enn gjerne gruble og tenke over hvordan det er. Å forestille meg. Er det noe galt med det å tenke over potensialer vi mennesker kan ha? F.eks. levitering?
Hva kunne det skade noen om jeg sa rett ut at jeg ikke vet noen ting, men jeg tror og vil vite mest mulig om det jeg interesserer meg for? Noen vil alltid påstå at "jamen du vet jo det og det", og gjør jeg egentlig det? Det kan godt være, men min innstilling får jeg ha i fred; jeg kommer best utav det å stille spørsmål ved alt dette (som du kalte det) foranderlige.
Nettopp fordi det uforanderlige er noe yndig i mine øyne, og det er det som gjør meg til meg og deg til deg. Periferiene og vår tilpasningsdyktighet i gitte omgivelser... tja, pytt... det blir noe annet for meg. Inni er vi en identitet. Jeg er fristet til å si sjelen. Har jo allerede gjort det.
Herlig, enig.Jeg er både enig og uenig i det første du skriver her kjenner jeg. For vi ER selvfølgelig en del av menneskeheten som en helhet, men jeg mener bestemt at det er mye sunnere for oss selv og alle andre om vi kan slutte å bry oss så himla mye om andre og begynne å feie for egen dør i stedet. Vi er misfornøyd med ditt og datt, irriterer oss over alt det teite "andre" gjør, men eneste måten å forandre omverdenen på er og blir å forandre seg selv.
Jeg forsøkte på en måte å si det i en annen tråd, der du virket som å misforstå meg kraftig.
Du vet hvilken tråd jeg mener, men du skjønner kanskje ikke bakgrunnen for utspillet, og det er forsåvidt greit, men da blir man igjen en synser. Så det er som du påpeker her at jeg motsier meg selv litt, så er det noe som gjelder oss alle til tider Vi er jo utstyrt med følelser, og det er noe av det som alltid gidder å blande seg i våre vurderinger.
Ja, det har jeg også forsøkt å si mange ganger. Spesielt i en annen tråd der jeg følte meg temmelig misforstått, nemlig om selvskading. Du sier jo det samme selv nå, at det man gjør mot seg selv gjør man også mot andre. Om jeg skader meg selv, så blir de som bryr seg leie seg.Det å se på oss alle som en del av det samme og tilknyttet bør vel også føre til en slags innsikt om at ved å dømme andre så dømmer en seg selv?
Det er egentlig ganske enkelt, og det å vedkjenne seg noe slikt som du her sier, er en god vei til videreutvikling av sin egen empati og forståelse for andre mennesker. Når man ikke lengre føler behovet for å dømme (vel, hundre prosent dømmefritt er utopi, og umulig tror jeg), så har man kommet langt. Da vet man å ta ting for det det er, og da styrer man nok helst unna uten å måtte åpne kjeften sin så mye om hva som er galt. Eller man søker å forstå, hvilket jeg tror er det beste i de aller fleste tilfeller. Ingen lærdom, kunnskap og visdom er skadelig.
Det er hvordan man bruker informasjon som er avgjørende om det er "bra" eller "dårlig".
Informasjon i seg selv er gull verdt. Within all means.
Jeg dømmer ikke enkeltpersoner, men jeg dømmer det kulturelle og psykologiske fenomenet ved det fordi det er noe jeg selv ønsker å ta klart avstand fra. Dersom jeg fortsetter å vise mitt avsky mot dette, vil dette forhåpentligvis nå andre, og jeg vil også forhåpentligvis også kunne diskutere det med likesinnede - samt uenige med innvending - for å bli klokere. Gjennom dialog og diskusjoner blir vi jo nettopp det. Hva er feilen med det da?Jammen, se nå her, nå begynner du faktisk å motsi deg selv litt på slutten av siteringa over. For hvorfor skal DU bry deg så mye med om andre ser på tv, eller ikke har evnen til å bry seg så mye om andre? Hvorfor bruker DU tid og krefter på DET?
Vi har vel alle noe vi elsker å hate?
Beklager at jeg kapper opp kjøttstykkene sånn, men det blir så mye pålegg på hver brødskive.For det første så er det noe med at vi opplever oss selv separate fra helheten og noe essensielt som ligger i uttrykket "alt til sin tid". En må bry seg om seg selv, elske seg selv, for å kunne elske andre og på tidspunkter i livet vil vi nok alle være ute av stand til nettopp det.
Jeg må nesten ta for meg det du sier stykkevis fordi det blir mye å bryne tankene sine på.
Altså, vi er jo separate. Egoet separerer oss. Alltid. Det er nødvendig for som du sier overlevelse, men også selvrealisering. Det går ironisk nok begge veier, vi må bruke egoet konstruktivt (nå håper jeg nesten på at Charlie skal mobbe meg for det utsagnet igjen), men vi ER jo egoet vårt også, selv om store deler av det er foranderlig. Ingenting galt med det. Kanskje hele egoet, utenom sjelen, er foranderlig? Kanskje sjelen bare selektivt lærer? Jeg vet ikke... og hva er egentlig det å elske?
Dersom man virkelig elsker, kanskje man gjør det med hele sjelen (eller som noen sier hjertet)?
For ubetinget kjærlighet dømmer som sagt intet. Den bare elsker og elsker og elsker.
Tja... sangen "Keane - Spiralling" beskriver vel det du sier her ganske godt.For det andre så er det noe med at vi ser mer av det vi retter fokus mot og at vår innstilling og tankesett påvirker de rundt oss og hva vi tiltrekker oss, noe som er viktig å tenke på når vi er inne på ting vi ikke liker og er uenig i.... Sååå, hva hvis det er slik da, at man gjerne møter på mennesker som er i en fase i livet hvor de ikke klarer å gi kjærlighet hvis man føler at mennesker ikke bryr seg om hverandre? Det er noe å tenke på, man finner det man leter etter vettu, loven om tiltrekning og blahblahblah (lettere sagt enn gjort da, I know I know!)
At vi egentlig bare forelsker oss i oss selv. Jeg tror ikke på det fordi jeg har fornemt noe annet.
Law of attraction er en viktig appendix, en sånn tilleggs-dings man kan ta med i betraktningen av livet sitt. Spesielt dersom man lærer seg å håndtere nykkene sine og på denne måten oppnå kontroll over livet sitt. Det farlige er, som med alt annet, når man begynner å ta noe slikt for gitt og tror at ting går av seg selv. Flyte med... flyte med... pisspreik: ingenting er særlig forutbestemt når man tenker over det, og om det så var? Hvorfor ikke nyte følelsen av frihet, om den enn bare er en illusjon? Okay, så har vi kanskje ikke bare dette livet, men det er nå vi lever. Jeg kan ikke huske forrige liv vi hadde denne samtalen.
Komme i kontakt med den, da. Uheldig formulering. Eller du som kverulerer.Jeg skjønner ikke helt dette med å ikke finne sjelen vår. For meg er sjelen det vi ER, ikke noe som kan finne eller miste. Sjelen er nettopp det vi alle er, det som gir liv. Sjelen er gudsessensen, eller den lille biten av kilden som vi bærer med oss, former og som vi alle springer ut ifra og en dag vender tilbake til. Uten sjel, intet liv. Men det er nå sånn jeg ser på det.
Enig med deg i det du sier.
En blir ikke voksen, en blir klokere.Å leke er viktig! En er ikke voksen før en tør å være barnslig, knis
Vi er alle barn hele livet. Alder er bare et tall, og modenhet er noe selv barn til tider kan være.
Det er tiden som avgjør det hele, der vi er offere (om vi velger å se det slik), siden ingen av oss kan hoppe av lasset og stanse denne karusellen. Den fortsetter å spinne, og så blir vi det vi jo kaller voksne. Men hva legger man i ordet voksen? "Jøie meg! Jeg har vokst!"
Men egentlig har du rett, likevel. Nå er det jeg som kverulerer.
Antall ord: 2655
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
- Finne sjelen sin?
Finner den ikke. Ikke idag iallefall. Noen kommentarer?
Antall ord: 8
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3245
- Startet: 12 Aug 2006 20:33
- 18
- Har takket: 221 ganger
- Blitt takket: 162 ganger
- Finne sjelen sin?
Vil du kjøpe min?
Antall ord: 5
Hvis du tror du vet alt, så er du dårlig informert.
http://endoftheline.com/ocean/index.phpPssst, spis og vær glad!
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
- Finne sjelen sin?
Nei, jeg har sjel. Du har også en, og din er vakker. Selg den ikke for en milliard penger engang!
Antall ord: 20
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3245
- Startet: 12 Aug 2006 20:33
- 18
- Har takket: 221 ganger
- Blitt takket: 162 ganger
- Finne sjelen sin?
Takk Ludo, du smigrer
Antall ord: 4
Hvis du tror du vet alt, så er du dårlig informert.
http://endoftheline.com/ocean/index.phpPssst, spis og vær glad!
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |