Alva26 skrev:Skal bare skrive litt i korte trekk... Du lurer f.eks på hvorfor jeg reddet rompetrollene, hvordan jeg tenkte etc.
Jeg er vel et følelsesmenneske da. jeg bryr meg om. Jeg har medfølelse. Det spiller ikke alltid så stor rolle for over hva.
Fascinerende, jeg kan jo si at jeg forstår det, men det blir sikkert ikke helt sant.
Det er vel litt sånn at det skal til en for å kjenne en?
Jeg kan forestille meg hvordan det er, og det må ha både sine fordeler og ulemper for deg.
Drap foregår jo mildt sagt mye i naturen, også veldig mye ufrivillig når vi tråkker rundt på insekter uten intensjonen å drepe de. Dessuten er jo det meste liv, er det ikke?
Bakterier er også liv. Selv pusser jeg jo tenner for å kverke noen bakterier daglig.
Dusje gjør jeg også. Jeg sier ikke dette for å latterliggjøre poenget ditt, men kan godt skjønne hvis noen forsto det sånn, men det var også bare til en sammenligning... for meg hadde det vært slitsomt om jeg ikke var noenlunde selektiv til deler av verdisynet mitt.
Det er ikke for å sverte noen som helst, men jeg mener at alle gjør det. Vi setter grenser, vi er ilagt grenser fra naturens sider, vi kan bryte og tøye hvilke som helst av disse grensene, men vi må alltid ha noen. Og vi bytter da gjerne ubevisst ut noen grenser med andre grenser.
Definisjoner i seg selv krever grenser og innramming. Vi må ta fra ett sted for å gi til et annet.
Svært så påståelig jeg ble, men jeg mener det.
Da jeg var liten ble jeg lei meg inni meg (sa ikke noe om det riktignok) da pappa klippet plena og kappet hodet av alle løvetann-blomstene som vokste der. Jeg syntes synd på dem.
Ja, men planter vokser igjen. Liv tas og nytt liv begynner.
Slik som disse syklusene vi har bevitnet så mange ganger før. Jeg ser Moonstone snakker litt om etterlivet, og jeg er nesten overbevist om at liv fortsetter etter døden, men det er bevissthet jeg snakker om. Reinkarnasjon er ikke så flyktige tanker for meg, men det er her og nå bevisstheten
er, og det er derfor vi "lever" her og nå også... mener jeg.
Så om du klipper noen blomster, så er vel ikke det så nøye? Det er jo en del av helheten, og det er måten du behandler dem på som teller. Altså, nå tenker jeg ikke på løvetann spesifikt, men om du gir blomster og planter du har i stua masse med kjærlighet og vann, så er det jo fremdeles liv og de trives kanskje også dersom du spiller klassisk musikk for dem. Det heter jo så...
Forskning har jo til og med bevist slike ting. Plantene som eksen min plantet her ute på terrassen i fjor vår døde i sommer. Da hun flyttet ut så var jeg rett og slett såpass nedfor en liten periode at jeg ga blaffen i plantene. Etter hvert gadd jeg bare ikke, for jeg tenkte at det var for seint og at de var døde uansett. Men nå... etter vinteren... og våren... så springer de ut igjen! Like livlige som de var i fjor sommer. Og lavendelen lukter helt nydelig. Nå får de nok med vann i dette været også... og jeg har gitt dem litt vann igjen nå. Jeg angrer jo litt, og jeg skal være snillere med dem denne gang
Synes synd i deg, over hun eksen som bare reiste? Vet du hvorfor? Hva var Hennes grunn liksom?
Man kan bli langt nede av sånt. Forstår deg godt.
Kjærlighet gjør ekstra vondt.
Ja, på mange måter forstår jeg hvorfor hun gjorde det. Hun tok seg inn i mitt liv når det passet henne, og vi var knapt enige om at hun skulle flytte ned hit engang, for det var et avstandsforhold, men nå etter disse årene har jeg mistet all respekt for henne. Jeg tok henne imot på noe labert grunnlag fordi vi hadde allerede skranglet og skrentet i forholdet fra før... det var turbulent og fungerte ikke særlig etter det første året. Men jeg gikk helhjertet inn og var faktisk så sjeleglad for at hun plutselig (selv om jeg var vonbråten og hele den der sentimentale pakka) bestemte seg for å flytte ned hit "enten det ble med meg eller ikke". Og så gikk det jo som det gikk, hun tyranniserte mye og ødela mye for meg angående mine relasjoner til andre. Det endte med at spesielt ett vennepar av meg ikke taklet det lengre, og kompisen min der begynte da å konfrontere henne med det en gang hun skulle demonstrere på byen hvor mye hun eide meg og skulle tydelig vise hvor godt hun kunne trekke ned humøret mitt bare fordi hun ikke fikk nok oppmerksomhet selv. Det var liksom bare dråpen, og jeg var noenlunde i gi-faen-modus for første gang på lenge - kanskje ekstra godt motivert av at kompisen min tok det opp med henne at hun måtte slutte å gang på gang forsøke å trekke meg ned bare fordi. Ja, bare fordi.
Så for å gjøre en milelang historie "kort" så var det sånn at jeg begynte å sette ned foten i den grad at hun ikke lengre tålte det. Hennes eiesyke trang over meg måtte slippe taket. Jeg hadde gitt etter og vært en tøffelhelt i flere år. Så etter jeg mistet halve venneflokken min, mainly jenter som hun nok ikke egentlig taklet selv om hun sa det (og viste det omvendte), så begynte jeg etter bruddet å henge med andre jenter - nye venner jeg fikk meg. Litt på trass for å være jævlig, og litt for å føle på en etterlengtet frihet. Jeg gjorde aldri noe som helst galt med disse skjønner du, og jeg hadde kjent noen av disse gamle vennene mine i 4 år før jeg møtte henne. Aldri noe mer enn vennskap, og det var solide og bra vennskap. Så jeg ga faen - men ikke før etter det var slutt mellom oss - likevel blandet hun seg, ringte meg for å følge med på hvor jeg var, kontaktet dama i det venneparet jeg nevnte - bak ryggen min - for å høre med henne om jeg hang med enkelte venner av meg av det andre kjønn. Vi fortsatte likevel å bo sammen som venner, fordi hun insisterte. Men for meg funket det ikke lengre etter at HUN hadde dumpet meg flere ganger uten å mene det ordentlig. Så en dag bestemte hun seg for å være helt ute av stand til å kontaktes selv om hun gikk her i samme rom som meg. Vi sov i samme seng, og det ble skikkelig ubehagelig. Så det endte med en psykisk nedbrytende krangel for oss begge to med vold fra hennes side, fordi jeg blokkerte veien for henne da hun skulle sette seg i bilen og kjøre i fullt sinne som hun ofte gjorde da vi kranglet. Jeg forsøkte å snakke med henne, hun ville aldri diskutere, og så endte det med at jeg ble så frustrert at jeg forsøkte å tvinge henne til å snakke. Da ringte hun mora si, og det er nok sannsynligvis da hun har avtalt at hun flytter hjem. Så gikk det noen dager, og da kom jeg hjem til tomt hus.
Det var jo ikke helt uventet at hun skulle flytte ut, men måten hun gikk frem på, og tok det på mest uventet vis. Det beklagte hun omsider i en mail seinere. Og sa at hun nok sannsynligvis alltid ville elske meg, noe hun har sagt mange ganger etter dette også. Jeg tror bare hun aldri har funnet seg helt til rette med seg selv, og så har hun forsøkt å kompensere for dette ved å trekke meg ned helt på bunn selv. Likevel kan jeg ikke for at jeg har savnet henne intenst mange ganger, for hun var faktisk den første jeg kunne tenke meg å se for meg en ordentlig fremtid sammen med. Det første året var noe av det nydeligste jeg har opplevd, til tross for avstanden imellom oss. Det andre året var også vellykket selv om det fikk seg noen brister til tider. De to-tre første månedene neste år da vi bodde sammen også. Hun har til tider oppsøkt meg igjen også. Nå har hun bare kuttet meg helt ut (igjen, men denne gang for godt), fordi det passer henne best.
Aldri møtt en større energisluker. Har selvforakt i solide doser for at jeg fremdeles er glad i henne og at jeg kommer i skade for å savne henne enda noen ganger. Men respekten har jeg mistet, og det veksler mellom at jeg føler sinne, savn og sorg og depresjon og lengsel når jeg tenker på henne, så det er ikke bra i det hele tatt. Jeg kjenner heldigvis at det blir mindre og mindre av det hele tiden. Dessuten vet jeg at det bare er fordi hun er den som sitter med "overtaket" denne gang. Kjærligheten i dette forholdet var veldig preget av slike tåpelige, umodne (åndelig sett) nykker mellom oss. Eietrang har jeg ikke selv hatt på mange mange mange herrens år, men det er noe med dette hevdingsbehovet som har oppstått i dette forholdet som ikke er bra eller konstruktivt. Den sliter jeg litt med, men er til gjengjeld veldig oppmerksom på det, slik at jeg kan gjøre noe med det.
Jeg har vært i to nokså kortvarige forhold etter dette, og jeg har ikke savnet henne da.
Jeg kunne sikkert sagt at jeg sitter igjen med kun bitre erfaringer etter disse, men det gjør jeg ikke. Jeg har lært mye. Dumt at man må bruke midlertidige relasjoner til slikt, for det er de livslange som virkelig er fruktbare og som man kan både hvile seg på og lære av, og samtidig føle at man er en del av noe. Jeg savner følelsen av å være komplett, skjønner du
Hadde et forhold selv som ikke var bra for meg, og merke hvor fort sånt kan gjøre noe med psyken ens. Rart, igrunn. Det handler ikke om det samme, og blir en helt annen historie, men likheten jeg så i det nå, var at, hvor fort man kan endres. Hvor langt ned man plutselig kan komme..
Vel, det forholdet jeg var i i fjor sommer... det er faktisk slik at jeg enda ikke føler jeg har fått takket henne enda, fordi jeg ikke har sett det før lenge lenge etter - at uansett hvor fucked up forholdet var, for å si det sånn da, på slutten... så har denne merkelige erfaringen min med denne jenta gitt meg utrolig mye. Vi var ekstremt forskjellige på noen måter, og på andre måter var vi nok veldig like. Hun var en del år yngre enn meg, og jeg så meg selv i henne da jeg var på hennes egen alder. Det var litt dømt til å ikke funke, men det var nok mye pga. alderforskjellen, selv om mine venner sier at det nok var mye personlighetsmessig også.
Men disse forskjellene gjorde noe med meg!
Uten å gå for mye i detaljer på hva det dreier seg om.
Og bare så det er sagt, så er ikke dette for å oute noen heller, men hun eksen jeg snakker om som bare flytta ut på den måten har jeg dessverre så lite til overs for akkurat nå at jeg må på en måte få det ut av systemet også. Det er tungt å bære på.
Har faktisk forsøkt på så utallig mange måter å komme meg videre fra det i god behold, men uansett så er det enkelte faktorer som holder meg tilbake. Det blir lettere med tiden, jeg kjenner det. Hvordan var det for deg når du kom utav det forholdet du var i med ham?
Var det enkelte ting som hang igjen? Følelsesmessig? Gikk du videre "uten å blunke"?
Plagde han deg? Kom han lett over deg? Hvis du vil svare da. Jeg mener ikke å grave.
Jeg er vel vanligvis ganske positivt innstilt. Jeg grubler mye, og er mye bekymret for ting, men jeg vil kalle meg positiv, egentlig. Det er litt irriterende med mennesker som alltid skal se glasset halvtomt, for jeg ser det oftest halvfullt.
Jeg ser det som halvt.
Til tider er jeg veldig pessimistisk, men tidligere erfaringer har lært meg at dersom jeg faktisk hevner meg istedenfor å ta alt innover meg, så hjelper det. Da snakker jeg ikke om hevn som i å gå til angrep psykisk eller fysisk på den det gjelder. Jeg snakker faktisk bare om å bearbeide problemet jeg har med dem uten å lengre ta hensyn til dem. Noen av de jeg har møtt i livet mitt er nemlig slik at de bare ødelegger alt de er borti, og noen av mine beste venner gjennom årene har vært sånn. Tappet meg helt for tillit og energi, til jeg har stått igjen med en endeløs tomhetsfølelse. Det er ikke særlig behagelig... kanskje noe av det mest ubehagelige jeg vet.
Så jeg kan vel på mange måter anses som pessimistisk, men samtidig gjør denne bearbeidelsen min (galgenhumor og "hevn") meg i bedre humør, og jeg blir mer positivt innstilt, og jeg kommer meg hakket videre. Ingen... vel kanskje veldig få... skal noen gang få meg til å krype til et kors igjen. Gjør noen meg noe vondt nå, har jeg faktisk blitt såpass sart at jeg nekter for å gi etter, så jeg sier det heller slik det føles. Ingenting å spare på lengre, alt må ut.
Noe bruddene gir meg er dermed en mindre introvert innstilling og approach til livet.
Det er for meg ufattelig trist å miste noen jeg er glad i. Og når de ikke lengre vil ha kontakt med meg, så likestiller jeg det med at jeg kunne tatt livet mitt uten at de hadde brydd seg. For det fins jo praktisk talt ikke noen forskjell på å slette noen fra Facebook, blokkere dem fra MSN, aldri ta telefonen når de ringer, aldri høre ifra seg - og med det at noen i f.eks. familien din dør ifra deg?
Bittert høres det sikkert ut, men det er faktisk såpass kaldt og ærlig ment at bitre følelser er det siste som ligger i det. Dette ligger dypere i meg enn bitterhet, og uttalelsene kommer som resultat av mange dårlige erfaringer med feige og/eller egosentriske mennesker. Vel og merke i mine øyne, etter mine erfaringer og mitt hjertes opplevelser. Kanskje ikke akkurat så forsvarlig, men det forsvinner nok med tiden - og innstillingen min blir forhåpentligvis annerledes og mer positiv
Jeg vil vel og kalle meg psykisk sterk. Jeg har alltid hatt bestemte meninger, egne bein å stå på, forsiktig, men likevel uredd. Sterk.
Så var jeg i et mindre bra forhold, og da ble jeg nesten skremt av meg selv. Hvor langt ned jeg havnet. hvor nedfor jeg ble. hvor svak jeg ble.
Ikke rart. Når man er to i et forhold, så tillegger man seg til den andres egenskaper, og man føler ofte at man "er hverandre". Og det er heller ikke uvanlig at det i flere forhold blir slik at den ene eller begge er usikre på hvem av dere som tok den og den avgjørelsen, hvem som sa det, og så kan det jo til og med bli krangling utav slike småting... typisk.
Jeg anser deg, utifra hva jeg leser på forumet og chatten og ellers, at du er en veldig sterk jente som har bestemte men reflekterte meninger. Du virker uredd, som du beskriver.
Likevel forståelsesfull --- dette har du kanskje blitt enda mer etter å ha vært på bunn?
Det er lettere å se den svakes parti... den som har det vanskelig... dersom du har vært der selv.
Og så lærer man jo så ufattelig mye av å være nedfor. Om seg selv.
Men forhåpentligvis (og sannsynligvis) lærer man mest ETTER å ha vært nedfor.
"Når man får det på avstand"...
Han var jo ikke snill for fem øre, hverken fysisk eller psykisk, og det verste er alltid det psykiske. Kulden han viste når han var sur for noe. Tankene han tenkte, som var så til de grader sykelig sjalu og mistenksomme, og sinnet han viste, fordi han trodde. De stygge tingene han sa. Enkelte ting som bare gjorde en oppgitt, som stygge kallenavn, samt andre ting, som satte seg litt fast i en, som såret skikkelig... Det var rart. Å gå fra å være så sterk, til å bli så ufattelig svak og dum. Til å godta alt. Unnskylde seg selv for ting man ikke har gjort. Bli så svakelig.
Jeg hadde ikke trodd det gikk an. Pussig?
Kjent situasjonsbeskrivelse, faktisk.
Til grader kan jeg kjenne meg selv igjen i hvordan jeg kan ha vært da jeg var 18-19 år og var i et forhold da også. Stakkars jente. Likevel er hun en av de jeg fremdeles har kontakt med av ekskjærestene mine, til tross for at jeg faktisk erindrer å ha vært slem mot henne. Spesielt med tanke på dette med det sykelige sjalu greiene, mistenksomme... alle spekulasjonene mine.
Jeg lærte mye og det gjorde hun også. Vi var heldigvis mye yngre.
Hun er en av de mest egenrådige, staeste jeg kjenner den dag idag, som har gått helt sine egne veier. Hun hadde nok godt av å komme ut av forholdet med meg, og jeg hadde det nok bedre enn jeg fortjente - som jeg aldri så. Er det ikke rart at det kan bli sånn?
Dette ser man når man får det litt på avstand. Spesielt dette med at man unnskyldte seg selv for ting man ikke engang hadde gjort. Helt patetisk. Men så kan man jo le litt av det og tenke "hva faen var det jeg holdt på med?" - men noen dveler lenge ved smerten. Slik som meg.
Jeg ser du skriver at du har komt deg og "blitt deg selv igjen" her under.
Det er en fantastisk prestasjon!
Det er flere år siden det ble slutt, og jeg bygget meg sakte opp igjen. I dag er jeg like sterk som tidligere, og kan ikke skjønne hvordan han klarte bryte meg sånn ned. Menneskepsyken er rar, altså! Skummelt rar!
Men jeg bærer ikke noe nag, og det gjør godt for meg selv og. Jeg kan like gjerne slå av en prat med han, og le, og alle de stygge tingene han gjorde, som andre kanskje ville båret hat og nag for, tenker jeg ikke på. Jeg vet de eksisterte, og jeg vet det var et ødeleggende forhold. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg unna, og ville aldri klart å få et snev av kjærlige følelser for ham igjen, noensinne. Men jeg er ikke sint på han.
JA, det ble vel litt utenom tema, kanskje....
Jeg bærer heller ikke noe nag, bortsett fra at jeg til tider blir litt primitiv og lavmål av meg. Sånn som jeg føler jeg har vært nå når jeg legger ut om et av de tidligere forholdene i den grad. Og det er ikke første gang heller. Noe i meg sier at såpass mye tillit jeg har viet til folk som aldri har gitt en dritt tilbake, men bare tatt for seg større biter av meg til tross for hvor mye jeg har gitt, de fortjener ikke lengre et eneste positivt ord eller hensyn fra meg. Og som sagt så gjør jeg det ikke med intensjon for å henge noen ut heller - det er faktisk bare befriende å endelig ikke ta hensyn når jeg snakker om - tross alt MINE EGNE FØLELSER OG OPPLEVELSER - selv om det er sammen med andre. Jeg klarer å fint diskusjonen som eventuelt måtte oppstå dersom noen har innvendinger, faktisk oppfordrer jeg nesten mennesker til at de kritiserer meg hvis de mener jeg gjør noe galt. Det er fint med synspunkter, og jeg tenker meg kanskje mer om.
Vonde erfaringer gir de beste lærdommer.
Og nei - dette blir ikke utenom tema! Vi snakker om vårt indre.
Vår sjel, våre følelser, vår psyke. Alt dette henger sammen.
Vi søker jo noe her i livet vi mennesker. Det er presis det jeg snakker om!
)
