Moonstone skrev:Jada, jeg er helt enig med deg.Fribryteren skrev:Jeg må først få protestere på ordvalget om og velge sin sannhet. Noe er sant enten man velger det eller ei. Det er en STOR forskjell. Man kan velge sitt verdenssyn og det er bedre ordbruk..
Det finnes egentlig kun EN sannhet om livet, vi er bare uenige om hva sannheten er.
Derfor har folk sin egen subjektive lille verden og hva de tror er sant om verden og livet.
MEN det er ikke sikkert at NOEN AV OSS i det hele tatt er i NÆRHETEN av hva som faktisk er sant..
Utdyp gjærne, om du vilFribryteren skrev:Jeg har alltid vært ikke troende. Men nå, når jeg har satt meg inn i religion, virkelig studert det. Lest bibelen og koranen så er jeg ikke lenger ikke troende. Jeg er en anti-theist. Jeg ikke bare ikke tro på disse tingene, jeg syntes det ville være forfærdelig hvis det faktisk var sant. Jeg kan utdype dette hvis det er ønskelig.
Hvorfor jeg ikke ønsker at det er sant:
Baserer meg på de abrahamiske religioner her ettersom det er mest relevant for hvor vi bor.
Vi blir per kristendoktrine født inn i synd og sykdom. I en verden som er ødelagt. Ikke av oss personlig men av andre som levde før oss. Arvesynd. Jeg er født inn i sykdom, kommandert av gud til å bli frisk under straff av evig pinsel til tids ende. Jeg er skapt av en allmektig gud, som skaper meg i sitt bilde. Jeg er skapt med min manglende tro og straffes av den samme gud som elsker meg til evig pinsel, grunnet ett skaperverk han i sin allvitenhet visste ikke ville tro på han. I ett slags ultra-totalitært liv skal jeg leve med min elskende gud som våker over hele mitt liv. Ikke ett øyeblikk er fri. Alle handlinger blir dømt når mitt jordlige liv ender. Jeg kan dømmes for mine tanker, mine drømmer og selvfølgelig mine handlinger. Jeg lever dette jordlige livet mitt i evig overvåking til den dagen jeg dør, den eneste måten jeg kan unngå dette på er å elske min gud under trussel av helvete til tross for at det er han som har skapt meg slik. Jeg lever mitt jordlige liv med en gud som kun sitter på sidelinjen og ser på all ondskap som skjer fordi i etterlivet skal alle tårer tørkes og alle feil rettes. Hva i alle dager er da meningen med å eksistere på joden? Trodde jeg på dette hadde jeg for lengst tatt livet mitt og framskyndet prosessen og redusert mine mange framtide synder.
Jeg kan ikke engang velge å dø for å slippe unna, først ved døden begynner den virkelige morroa. Da skal de heldige få, få lov til og lovprise herren i all evighet. Mens den store hop skal til evig pinsel.
Jeg ganske enkelt tolererer ikke å bli tilltalt på denne måten. INGEN allmektig gud ville noensinne fremtred på en slik ussel mennesklig måte. Det finnes ord på slik type oppførsel. Ingen av de flatterende og alle av de beskriver menneskelige karaktermønste.
Så derfor, er jeg per definisjon en anti-theist. En halvgod begrunnelse for en deistisk gud kan en vel lage, selv om jeg personlig ikke aksepterer denne, men hvis den guden er deistisk og trekker seg tilbake etter å ha satt alt i gang, hvorfor dyrke denne guden?
Avslutter med noen fine ord som jeg liker:
"Is god willing to prevent evil, but not able?
Then he is not omnipotent
Is he able, but not willing?
Then he is malevolent
Is he both able and willing?
Then whence cometh evil?
Is he neither able not willing?
Then why call him god?"
Epicurus. år 33