Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Å ta farvel, men hva med hjelpere?

[Grevinne]

Nei, det er jammen ikke rart at det oppstår tanker i forbindelse med døden i det hele tatt.
Det er tross alt ingen av oss som kan si hvordan det er, fordi vi ikke har dødd selv.
Nær-døden-opplevelse kan også fravike fra det å være død for alltid, så det er heller ikke noe man kan basere sin antagelse om selve døden i sin helhet på.
"Jo, jeg har vært på den andre siden". Nei, kanskje du fikk et innblikk i reisen og prosessen over dit, men du har slettes ikke vært der sammen med alle de andre som er der på samme måte, fordi du kom jo tilbake hit for å fortelle oss det. Sånn ellers synes jeg nesten det er bedre å feire de døde enn å sørge over dem. Sorg må man også tillate seg, men hadde det ikke vært fint om vi var så glad i oss selv og det vi hadde gjort for et annet menneske før det døde, slik at vi kunne gi slipp på det med en gang og heller bare reflektere og mimre over det gode som var?

Jo, det tror jeg.

Enig med deg her, tror ingen av oss som lever på denne siden, kan påstå å vite hvordan det er på den andre siden. Selvom mange prøver, har sett noe litteratur om det, men ikke funnet noe som kjennes riktig ut for meg... Jeg er overbevist om at vi alle har hatt flere liv, og vært på den andre siden i mellom, men at minnene har blitt sperret når vi er her. Selvom minner fra tidligere liv nok skinner igjennom av og til :mozilla_smile:

Når noen først er død, så er det for sent med "alt jeg ikke fikk gjort", så da er det jo ingen vits i å dvele ved det... Nei, man skulle vært flinkere til å leve som om hver dag var den siste, for det kan det jo også faktisk være.

[ludoburgero]

Enig med deg, Grevinne, men jeg mener ikke man trenger å leve hver dag som om det var den siste. Jeg mener man kan nyte dagen og ikke tenke på om det skulle være den siste eller ikke i det hele tatt. Rett og slett bare leve uten å stresse. Heller tenke på muligheter, langsiktige og samtidig være opptatt av å gripe øyeblikket. Finne balanse og være god mot alle og la kjærligheten skinne gjennom hver eneste ting av hva du gjør.

[Grevinne]

Enig med deg, Grevinne, men jeg mener ikke man trenger å leve hver dag som om det var den siste. Jeg mener man kan nyte dagen og ikke tenke på om det skulle være den siste eller ikke i det hele tatt. Rett og slett bare leve uten å stresse. Heller tenke på muligheter, langsiktige og samtidig være opptatt av å gripe øyeblikket. Finne balanse og være god mot alle og la kjærligheten skinne gjennom hver eneste ting av hva du gjør.

Gripe øyeblikket og leve i nuet med andre ord Mange fine tanker og innspill fra deg her :mozilla_smile:

[Metodisten]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne linken, men her er litt for spirituelle mennesker.
Skulle den vert postet ett annet sted kansje ?

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/03/død ... prosessen/

[Grevinne]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne linken, men her er litt for spirituelle mennesker.
Skulle den vert postet ett annet sted kansje ?

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/03/død ... prosessen/

Så spennende ut :mozilla_smile: Hadde ikke tid til å lese hele nå, men skal gjøre det snart :mozilla_smile:

[Metodisten]

Det er jo til å tenke på att aldri fikk vi så mye gode ord,
aldri fikk vi så mye blomster,
aldri gadd så mange komme og se oss...

Som den dagen du er dau og de spar deg ned i jorda.

[Grevinne]

Det er jo til å tenke på att aldri fikk vi så mye gode ord,
aldri fikk vi så mye blomster,
aldri gadd så mange komme og se oss...

Som den dagen du er dau og de spar deg ned i jorda.

Ja det er en smule bakvendt... Da en av mine beste venner døde i fjor sommer, var jeg faktisk i sterk tvil om jeg skulle gå i begravelsen. Jeg hadde ikke noe behov for å se en hvit kiste, høre salmer og folk som gråter... Jeg visste allerede godt da at hun var med meg og familien, og idet hun døde hadde flere merket hennes nærvær. Så hvorfor gå i en kirke, høre taler, salmer og gråt, når damen hadde det bedre enn noengang? Ble allikevel til at jeg gikk, men det var for familiens del. Møtte opp i mine "hekseklær", og med damens lilla solbriller! Hehe

[Atheos]

Det er jo til å tenke på att aldri fikk vi så mye gode ord,
aldri fikk vi så mye blomster,
aldri gadd så mange komme og se oss...

Som den dagen du er dau og de spar deg ned i jorda.

Begravelser er vel mest for de etterlatte. Fin måte å gjøre en trist ting enda tristere på.

[Xirque Z'dataan]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne linken, men her er litt for spirituelle mennesker.
Skulle den vert postet ett annet sted kansje ?

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/03/død ... prosessen/

vi er ikke alltid enig..men dette var en veldig god artikkel...nesten som om jeg skulle ha skrevet den selv.

[Grevinne]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne linken, men her er litt for spirituelle mennesker.
Skulle den vert postet ett annet sted kansje ?

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/03/død ... prosessen/

Nå har jeg lest mesteparten av artikkelen. Men personlig synes jeg dette ble litt "for mye", passet ikke helt med min tro. Litt for mye av alt, synes jeg, kristendom, buddhisme, new age osv... Tror heller ikke at dødsprossesen tar syv dager, at den døde bruker tre dager på å forlate kroppen. Men mange meninger uten noen fasit, når det gjelder dette emnet.

[zind]

Var på alternativmessa i Drammen sist helg, og der ble det på et av foredragene sagt at når noen dør, må vi ta farvel og la personen få fortsette sin reise på den andre siden. Det er vår egoisme som holder den avdøde igjen her (sorg, savn, frykt for å miste, gi slipp..), og hvis vi ikke vil gi slipp, får ikke personen fortsatt sin utvikling.
Men hva da med våre hjelpere, som vi ofte ikke holder igjen (avdøde slektninger som man ikke har møtt i dette livet, f.eks)? Hva skjer med deres videre utvikling? Eller er de først avgårde for å utvikle seg, før de får i oppdrag å komme "tilbake" som en hjelper?
Og de som går videre på sin reise, vil de fortsatt ha mulighet til å komme tilbake og hilse på hvis vi trenger dem?

Mange tanker... Vet ingen kan si de vet sannheten om hva som skjer på den andre siden, for det tror jeg ingen gjør. Men hadde vært morsomt å høre andres synspunkter på dette. Evt anbefalinger på litteratur om emnet.

Min tanke rundt dette er at det ikke er mulig å holde igjen hjelpere, fordi de ikke befinner seg i noe slags limbo eller i en mellomtilstand, men har tatt valget om å gjøre dette selv under full frivillighet. De er klar over at de ikke lever og er der fordi de selv ønsker det. Jeg tror også at forskjellige hjelpere kan dukke opp og forsvinne i løpet av et lipsforløp, det er kanskje ikke slik at en hjelper nødvendigvis trenger å være med oss hele livet

Å ikke ville gi slipp på noen man er glad i som har gått over... Jeg ser tanken, men det er helt umenneskelig å ikke sørge eller ønske noen tilbake når man er i den situasjonen. Tanken er god, men jeg aldri helt forstått dette her med å "gå over" og hvorfor noen ikke skal gjøre det. Er ikke det også et bevisst valg i såfall? Gå inn i lyyyset eller bli værende, er det da slik at lyset ikke vil være der om man ikke går inn i det i løpet av de første dagene? Og hva er egentlig dager og tid om man ikke lever?
Jeg tror jeg har hørt de fleste teoriene, men "it doesn`t add up". Om en sjel velger å bli værende, så kanskje det er av affeksjonsverdi og pga noen de er glad i, men det kan vel ikke være hovedgrunnen for da hadde vel alle blitt igjen? Kanskje er det greit at disse sjelene blir en stund, det kan være en del av utviklingen det også? Er litt skeptiske til at mennesker skal gå inn å "sende de over", det føles liksom som en jobb som er litt stor for oss. Ingen andre som har tenkt den tanken?

[kaja43]

Jeg er helt enig med deg i det du tenker her zind.

Å ikke gå over er ofte ett valg, men valget er styrt av følelser.
Og det å surre rundt der uten kropp, sittende fast i sine
egne følelser er jeg ganske sikker på er en stor lærdom
og ingen katastrofe. Det eneste negative er at de de møter
som har sammenfallende følelsesliv vil merke det godt og få
sine forsterket. Jeg tror egentlig det også er ganske nyttig
og kan hjelpe den som møter det med å ønske å gi slipp på
det de sliter med. Men sånt vil vi ikke ha i våre liv.

At vi kan holde igjen hjelpere høres fullstendig merkelig ut for
min del. Men at vi utsetter avdødes slektningers utvikling og
arbeid med sterk sorg og selvsentrering er jeg ganske sikker på.
Men sett fra den andre siden er det neppe noen katastrofe.
Noen år til eller fra sett i forhold til hele evolusjonstiden er som ett gjesp.

[Moonstone]

Var på alternativmessa i Drammen sist helg, og der ble det på et av foredragene sagt at når noen dør, må vi ta farvel og la personen få fortsette sin reise på den andre siden. Det er vår egoisme som holder den avdøde igjen her (sorg, savn, frykt for å miste, gi slipp..), og hvis vi ikke vil gi slipp, får ikke personen fortsatt sin utvikling.
Men hva da med våre hjelpere, som vi ofte ikke holder igjen (avdøde slektninger som man ikke har møtt i dette livet, f.eks)? Hva skjer med deres videre utvikling? Eller er de først avgårde for å utvikle seg, før de får i oppdrag å komme "tilbake" som en hjelper?
Og de som går videre på sin reise, vil de fortsatt ha mulighet til å komme tilbake og hilse på hvis vi trenger dem?

Mange tanker... Vet ingen kan si de vet sannheten om hva som skjer på den andre siden, for det tror jeg ingen gjør. Men hadde vært morsomt å høre andres synspunkter på dette. Evt anbefalinger på litteratur om emnet.

Min tanke rundt dette er at det ikke er mulig å holde igjen hjelpere, fordi de ikke befinner seg i noe slags limbo eller i en mellomtilstand, men har tatt valget om å gjøre dette selv under full frivillighet. De er klar over at de ikke lever og er der fordi de selv ønsker det. Jeg tror også at forskjellige hjelpere kan dukke opp og forsvinne i løpet av et lipsforløp, det er kanskje ikke slik at en hjelper nødvendigvis trenger å være med oss hele livet

Å ikke ville gi slipp på noen man er glad i som har gått over... Jeg ser tanken, men det er helt umenneskelig å ikke sørge eller ønske noen tilbake når man er i den situasjonen. Tanken er god, men jeg aldri helt forstått dette her med å "gå over" og hvorfor noen ikke skal gjøre det. Er ikke det også et bevisst valg i såfall? Gå inn i lyyyset eller bli værende, er det da slik at lyset ikke vil være der om man ikke går inn i det i løpet av de første dagene? Og hva er egentlig dager og tid om man ikke lever?
Jeg tror jeg har hørt de fleste teoriene, men "it doesn`t add up". Om en sjel velger å bli værende, så kanskje det er av affeksjonsverdi og pga noen de er glad i, men det kan vel ikke være hovedgrunnen for da hadde vel alle blitt igjen? Kanskje er det greit at disse sjelene blir en stund, det kan være en del av utviklingen det også? Er litt skeptiske til at mennesker skal gå inn å "sende de over", det føles liksom som en jobb som er litt stor for oss. Ingen andre som har tenkt den tanken?

Jeg er enig i det meste av det du skriver her Zind.
Men hvis en Sjel/energi velger å bli igjen her, pga sorg,savn osv, og IKKE kommer seg videre selvom den ØNSKER det, da er et medium bra å ha. Også er det jo naturens gang i tillegg, så ferden tilbake til Singulariteten er vel til slutt uungåelig..