Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ En flott,uvirkelig opplevelse

[Åndevandreren]

Hei!

Er ikke sikker på om jeg plasserer denne tråden rett,men jeg prøver.
Jeg har i den siste tiden følt at jeg har stått ved et veiskille i min åndelige utvikling.Har tvilt på mine evner og den vei jeg skal gå. Jeg har hatt visse fornemmelser,og jeg har endog fått "refs" for ikke å høre etter når mine åndelige veiledere har forsøkt å tilrettevise meg.Alt ble et evig rot til slutt følte jeg.Så en kveld nå nylig snakket jeg med mine hjelpere og ba dem gi meg et tegn for at jeg skulle vite hvilken kurs jeg skulle ta. Samme natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg klatret oppover et høyt og bratt tak.En av hjelperne mine klatret sammen med meg. Jeg var redd og følte jeg skulle falle ned men hjelperen sa at jeg skulle se oppover.Hele tiden sa hun det,se oppover. Jeg gjorde det og når jeg nådde toppen var hun borte. Så dukket et intenst lys opp. Og det var ikke et vanlig lys men det var veldig varmt,ikke temperatur men skinnet.Og jeg så liksom en rosa tåke eller skyer inni det. Og jeg følte en slik god ro inni meg og ble fylt av en varm lykkefølelse.Intet ondt kunne nå meg følte jeg.Og samtidig ble jeg fylt av en visshet om hvilken retning som var den rette for meg å følge. Når jeg erkjente denne vissheten ble lyset sakte svakere og borte.Og foran meg var en gedigen trapp som jeg spaserte på ned igjen.Og jeg husker jeg følte meg så besluttsom,men samtidig så ydmyk.
Jeg har nå tatt fatt på den veien jeg ble beskrevet.Og ting ser ut som de faller på plass,veien virker beredt.

[Myntenes Dronning]

Høres ut som en flott opplevelse. Lykke til med veien videre. :mozilla_smile:

[Tachiko]

Så bra åndevandreren, du får nok mere til etter hvert, ble rørt av fortellingen din, stå på!

[Gjesten]

Hei!

Er ikke sikker på om jeg plasserer denne tråden rett,men jeg prøver.
Jeg har i den siste tiden følt at jeg har stått ved et veiskille i min åndelige utvikling.Har tvilt på mine evner og den vei jeg skal gå. Jeg har hatt visse fornemmelser,og jeg har endog fått "refs" for ikke å høre etter når mine åndelige veiledere har forsøkt å tilrettevise meg.Alt ble et evig rot til slutt følte jeg.Så en kveld nå nylig snakket jeg med mine hjelpere og ba dem gi meg et tegn for at jeg skulle vite hvilken kurs jeg skulle ta. Samme natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg klatret oppover et høyt og bratt tak.En av hjelperne mine klatret sammen med meg. Jeg var redd og følte jeg skulle falle ned men hjelperen sa at jeg skulle se oppover.Hele tiden sa hun det,se oppover. Jeg gjorde det og når jeg nådde toppen var hun borte. Så dukket et intenst lys opp. Og det var ikke et vanlig lys men det var veldig varmt,ikke temperatur men skinnet.Og jeg så liksom en rosa tåke eller skyer inni det. Og jeg følte en slik god ro inni meg og ble fylt av en varm lykkefølelse.Intet ondt kunne nå meg følte jeg.Og samtidig ble jeg fylt av en visshet om hvilken retning som var den rette for meg å følge. Når jeg erkjente denne vissheten ble lyset sakte svakere og borte.Og foran meg var en gedigen trapp som jeg spaserte på ned igjen.Og jeg husker jeg følte meg så besluttsom,men samtidig så ydmyk.
Jeg har nå tatt fatt på den veien jeg ble beskrevet.Og ting ser ut som de faller på plass,veien virker beredt.

Har tatt deg en tur på Astralplanet du? Hørtes ut som en god opplevelse dette :mozilla_wink:

[Åndevandreren]

Hei!

Er ikke sikker på om jeg plasserer denne tråden rett,men jeg prøver.
Jeg har i den siste tiden følt at jeg har stått ved et veiskille i min åndelige utvikling.Har tvilt på mine evner og den vei jeg skal gå. Jeg har hatt visse fornemmelser,og jeg har endog fått "refs" for ikke å høre etter når mine åndelige veiledere har forsøkt å tilrettevise meg.Alt ble et evig rot til slutt følte jeg.Så en kveld nå nylig snakket jeg med mine hjelpere og ba dem gi meg et tegn for at jeg skulle vite hvilken kurs jeg skulle ta. Samme natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg klatret oppover et høyt og bratt tak.En av hjelperne mine klatret sammen med meg. Jeg var redd og følte jeg skulle falle ned men hjelperen sa at jeg skulle se oppover.Hele tiden sa hun det,se oppover. Jeg gjorde det og når jeg nådde toppen var hun borte. Så dukket et intenst lys opp. Og det var ikke et vanlig lys men det var veldig varmt,ikke temperatur men skinnet.Og jeg så liksom en rosa tåke eller skyer inni det. Og jeg følte en slik god ro inni meg og ble fylt av en varm lykkefølelse.Intet ondt kunne nå meg følte jeg.Og samtidig ble jeg fylt av en visshet om hvilken retning som var den rette for meg å følge. Når jeg erkjente denne vissheten ble lyset sakte svakere og borte.Og foran meg var en gedigen trapp som jeg spaserte på ned igjen.Og jeg husker jeg følte meg så besluttsom,men samtidig så ydmyk.
Jeg har nå tatt fatt på den veien jeg ble beskrevet.Og ting ser ut som de faller på plass,veien virker beredt.

Har tatt deg en tur på Astralplanet du? Hørtes ut som en god opplevelse dette :mozilla_wink:

Det var en god opplevelse. Men veien som er staket ut skremmer meg litt samtidig som jeg er utrolig priviligert om dette stemmer.Kan ikke begripe hva jeg har gjort for å fortjene dette. Og den følelsen jeg har nå om dagen er uten sidestykke. Jeg er bare så redd for at folk skal tro jeg finner på noe for å gjøre meg interessant.Jeg ber dere alle ikke tro det.Jeg bare måtte dele dette med dere.

[lille-my]

Høres ut som en riktig fin opplevelse. Deilig at du fant din vei, jeg er glad på dine vegne og gleder meg til å høre mer om det.

Varme hilsner My

[Gjesten]

Jo sitter STOR pris på at du deler dette med oss, det er noe jeg synnest flere kunne gjort her inne isteden for og diskutere seg i hjel Men så er det no et diskusjon greie også da, men synnest bare det er så mangen som snakker om at de vet men vil ikke si noe, for de som vet har ikke behov osv.

Men du har sikkert lest om mine opplevelser her inne? Og jeg kan bekrefte at det forsatt skjer mye her men jeg sitter midt imëllom min frykt for og gå videre eller prøve og stenge det ute, noe som foreløpig ikke jeg har klart.
Så om du kommer deg videre med en trygg og god følese er det bare og gå videre, men ikke hast avgårde, stopp og tenk nøye gjennom tingene som skjer. Du vet at det kan vere lettere og stoppe en og snu.

:mozilla_wink:

[Åndevandreren]

Jo sitter STOR pris på at du deler dette med oss, det er noe jeg synnest flere kunne gjort her inne isteden for og diskutere seg i hjel Men så er det no et diskusjon greie også da, men synnest bare det er så mangen som snakker om at de vet men vil ikke si noe, for de som vet har ikke behov osv.

Men du har sikkert lest om mine opplevelser her inne? Og jeg kan bekrefte at det forsatt skjer mye her men jeg sitter midt imëllom min frykt for og gå videre eller prøve og stenge det ute, noe som foreløpig ikke jeg har klart.
Så om du kommer deg videre med en trygg og god følese er det bare og gå videre, men ikke hast avgårde, stopp og tenk nøye gjennom tingene som skjer. Du vet at det kan vere lettere og stoppe en og snu.

:mozilla_wink:

Til deg vil jeg si: Hold ut,du vil vite når tiden er inne.Veldig frustrerende svar å få men du vil kjenne vissheten.