FILMER, BØKER OG MUSIKK ⇒ Lille Amy

[Annette]

Vil bare legge ut dettem fordi jeg syns det er så utrolig rørende!

Alt var glede den første skoledagen.
Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
Vi ble ropt opp, en etter en.
Stolte foreldre sto å så på.

Hvor var du da, lille Amy?

Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke.
Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.
Det er for sent å begynne etter en uke, da får du ingen venner da.

Hva drev du med, lille Amy?

Årene gikk. Vi ble sterkere: Du ble svakere.
Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen, og var hjemme hos hverandre etterpå.

Var du ikke ensom, lille Amy?

Jeg husker et selskap i 4 klasse. Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene. Vi måtte le da du kom i din.
Vi spiste kaker og lo, du smilte... Kanskje.
Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek. Det var min idé, du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola.
Vi lo, du gråt.

Kom det tårer, lille Amy?

Du var ikke så smart, hadde mange feil.
Julen kom og julen gikk. Men først skulle vi ha julespill på skolen. Josef, Maria Og Jesus.
Du var Jesus-barnet i krybben.
Jeg var Maria.
Vi kløp og klorte deg. Selv under forestillingen plaget vi deg.
Du var Jesus-barnet det uskyldige.

Hva tenkte du da, lille Amy?

Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og fortelle om dem i klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko.
DU hadde en nydelig dukke. Den var av porselen med silke kjole og gullhår.
Den var din oldemors.
Den var for fin.
Vi tok den og knuste hodet, vi badet den i søla. Reiv i klærne og klippet av håret.
Vi ødela den helt.
Vi ødela en bit av deg.

Kan du tilgi, lille Amy?

Ungdomsskolen.
Vi fikk nye venner.
Men du var der fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg, til og fra skolen sparket vi deg.
Til jul engang hadde du fått en ny penn.
Jeg tok den, jeg har den ennå.
Den var av god kvalitet så den skriver fortsatt.

Hva skriver du med, lille Amy?

Jeg husker en gang i 7 klasse, noen stjal jakka mi.
Jeg så hvem det var, to gutter fra første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
Jeg gikk nedover koridorene, egentlig var det vel time, men jeg gråt.
Helt i enden traff jeg deg.
Jeg hulket.
Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord.
Jeg gråt inntil din magre kropp.

Hvorfor var du så snill, lille Amy?

Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det skulle se ut som vi var sammen.
Da skoledagen var slutt, tok vi deg.
Alt det myke hadde jeg glemt.
Vi klorte deg.
Jeg beskyldte deg tilogmed for å ha tatt jakka mi.
Så jeg tok din, den var ikke like fin som min, men den var OK.

Frøs du da, lille Amy?

Vi hadde om mobbing på skolen, var det nødvendig?
Klassen vår var jo så god, godt miljø og hvertfall ingen mobbing.
Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss.
Vi lagde lapper der du måtte skrivet svaret, ellers...
Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort. Så kom læreren, du ble tatt i juks, bare du.
Du protesterte ikke, fikk straffen, LG som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpte oss aldri. Du tok imot vår straff.

Husker du da du var Jesus-barnet, lille Amy?

Vi hadde jo vinter også. Den var vel den værste for deg.
Jeg husker vinteren i 7, den var litt spesiell.
Jeg var sur på alle, det gikk utover deg.
Hele klassen var med, vi tok tak i hodet ditt, ristet deg og rev av deg jakka.
Hodet ble dyppet i snøen menge ganger.
Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.

Så du noe, lille Amy?

En lærer kom og fant deg, sykehuset neste.
Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen.
Og vi var jo en god klasse, så god-bedring kort og konfekt var en selvfølge.
Men hva tenkte du da du så de skulte truslene i brevene og da du så at alle de beste sjokoladebitene var borte.

Hva tenkte du da, lille Amy?

Du kom på skolen igjen.
Litt stillere enn før, litt reddere enn før?
Vi tok skolebøkene dine,du gjorde jo alltid lekser, så nå slapp vi det også.
Karakterene dine sank vel?

Hva sa de hjemme da, lille Amy?

Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
Du var så spinkel i din blå badedrakt.
Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg..
Igjen.
Vi gjorde det for morro skyld.
Du så altfor fredelig ut der du svømte.
Vi hang oss på deg og vi holdt deg under vann. Du hostet og svelget vann.

Hvorfor skrek du ikke, lille Amy?

Du besvimte i vannet, vi dro deg i land etter håret.
En lærer fikk liv i deg igjen.
Stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.

Drømte du, lille Amy?

Sommerferien kom, vi gledet oss.
Du ble glemt i gleden.
Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss.
Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder sto for døren.

Hadde du det gøy, lille Amy?

Skolestart igjen.
Du var enda tynnere nå og blekere.
Skoleåret åpnet med blåmerker for deg.
Vi banket deg opp første skoledag.
Omtrent en gang i uka fikk du.
Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn.
Vi stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.

Hvordan hadde du det, lille Amy?

Intill en dag i mai.
Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
Læreren var blek... Rektor kom inn i klasserommet
Hun druknet seg i natt.
Klassen ble stille, samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang, snart sommer nå.

Du valgte en fin dag å dø på, lille Amy!

FÅ SLUTT PÅ MOBBINGEN!!

[kobje]

Tankevekkende dikt det der..

[Mystica]

Veldig bra,noe å tenke på...

[snowfall]

Så fint skrevet,får frem masse tanker og sterke følelser hos meg.
0 toleranse på mobbing.

[Pusejenta]

Mye bra til ettertanke her, ja.

[lost]

Ganske så trist det:( Mobbing er tåpelig.
Gøyeste er å ta noen som mobber, for de er jo ofte så svake selv.

Burde kanskje vært mer anti-mobbing snakk i midten av barneskolen.

[Annette]

Bare så det er sagt, så er det ikke jeg som har skrevet dette diktet! Skal ikke ta ærenm for det.. Men det er et dikt, som en stund har vandret rundt på internett, og ingen vet hvem som egentlig skrev det... Men syns det er så fint, så ville dele det med dere!

[Gjesten]

Bare så det er sagt, så er det ikke jeg som har skrevet dette diktet! Skal ikke ta ærenm for det.. Men det er et dikt, som en stund har vandret rundt på internett, og ingen vet hvem som egentlig skrev det... Men syns det er så fint, så ville dele det med dere!

hmmm.. her hadde du jo muligheten til og fremstå som en begavet poet,, :mozilla_wink:

men ærligheten varer vel lengst?

[Toadii]

Fikk tårer i øynene første gang jeg så dette for ca. ett år siden... Det kan jo være sant da!

[*Velvet*]

Jeg skjønner ikke at barn kan være så slemme.... Har snakket med en jente som gjennom barne- og ungdomsskolen ble slått ned, spyttet på, stengt ute, osv... Det er grusomt! Tenk også på at dette er noe utenlandske barn opplever hver dag... Men blir ikke så mye fokus på det... Husker i åttende, vi hadde en gutt i klassen fra Irak, og en gjeng gutter fra klassen spyttet på han da de gikk forbi.... Blir så provosert!

[lille-my]

Her er et som ligner litt. Det er ikke jeg som har skrevet det og jeg aner ikke hvem som har skrevet det jeg fikk det på en e-mail.


Hun var en ukjent jente
ingen visste hvem hun var.
Samme hva som skjedde
ga hun aldri noe svar.

Hun gjemte seg bak sitt eget skall
og der lot vi henne bli.
For følelsesmessig var hun kald.
Det trodde i hvertfall vi.

Men en dag fikk vi se hvor feil
vi hadde tatt,
da læreren vår kom og sa
hun dro sin vei i natt.

Dypt inne i skogen
der henger en kropp
av en pike som ikke
ville leve.
Den henger så livløst
i trekronens topp
som tegn på hva
ensomhet kan kreve.