Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Hvem?

[Leneh]

Jeg vet det finnes sjeler som ikke finner veien de egentlig skal gå, det har jeg opplevd mange ganger.
Den verste episoden var da vi leide et hus ikke langt herfra.
Minstejenta hadde fått eget rom og var kry som bare det. Men det endret seg ganske fort.

Hun ville ikke sove på rommet sitt mer, ville ikke inn der i det hele tatt. Ofte kunne jeg høre henne sitte å prate som om hun snakket med noen, redd i stemmen. Hun var ikke mer enn 3 1/2 år, men jeg klarte å få ut av henne hvorfor hun ikke ville inn der.
Hun fortalte meg at det var en skummel mann som snakket til henne.
Da ble jeg skikkelig forbannet, gikk in og ba ham pelle seg vekk og ikke plage små, hjelpesløse barn.
Etter dette var det ikke noe problem for henne å gå inn der igjen.

Jeg lurer nå på hvem dette kan ha vært. Jeg vet at det ikke har vært dødsfall i huset, men det kan allikevel ha vært dødsfall på eiendommen en gang i tiden.
Det kan vel også kanskje ha vært et familiemedlem som har fulgt oss. Jeg skulle bare ønske jeg hadde vett til den gangen å spørre henne hvordan han så ut osv..

Rart er det allikevel, normalt ville jeg vært mer forsiktig og engstelig, men det var vel kanskje morsinstinktet som slo til?

[skugge]

Det er nok sannsynligvis en hjelper, eller en avdød person i familie som dere enten var knyttet til eller en som rett og slett var i slekt og ble hjelperen til din datter den dagen hun var født.
Barn har som sagt lettere for å oppfatte energier og ånder/hjelper osv. og kan ofte bli skremt over hva de opplever...
Har hatt slike opplevelser som barn selv og det jeg husker var at jeg kommuniserte med en person (som jeg senere har funnet ut var min hjelper) ofte , det kunne være flere ganger i uken eller hver dag.
Til og begynne med var det skremmende og mystisk, men etter hvert ble det liksom "Normalt" for meg å ha kontakt med denne personen og damen var på en måte min "fantasivenn" som slektninger påstod, men etter min mening er det ikke bare fantasivenner som barn selv skaper i sin fantasi, men ofte hjelpere som barn har lettere for å oppfatte enn vi eldre har. Det blir som at hunder sies å kan se og høre/sanse ånder og gjenferd...
MEN dette vet jeg egentlig alt for lite om, spør andre her inne som har langt mer peiling enn hva jeg har

[Leneh]

Takk for svar

Jeg har hørt at barn og dyr er mer vare for å oppfatte ting vi voksne ikke kan oppfatte like lett.
Men jeg vet ikke om jeg tviler eller ikke på om dette var hjelperen hennes. Ville hun isåfall vettskremt da?
Om det så var, håper jeg ikke at jeg har skremt han vekk

[skugge]

Det er tvilsomt at du har skremt han vekk. Hjelpere er der for deg uansett om du ikke vil "oppleve" dem, så selv om du har "skremt" mannen bort, så vil han være der for datteren din hele tiden, HVIS dette var en hjelper da.

[karina]

Tror heller ikke dette var en hjelper, for de skremmer deg ikke. Jeg har selv opplevd ting med gode ånder som egentlig er ganske skremmende, men på en eller annen måte føler jeg aldri noe annet enn en indre ro og trygghet. Ganske nais

[Ananas]

Endre: Bomma fælt... Skulle skrive i en annen tråd. Beklager.

[Leneh]

Takk igjen for svar :mozilla_smile:

Jeg tror heller ikke dette var en hjelper, og synes det ville vært rart om han var det slik som han skremte henne. Men det kan jo hende hun også "bare" var redd fordi hun ikke kjente ham.