Terra skrev: ↑22 Jul 2022 11:31
g.r.y skrev: ↑22 Jul 2022 03:23
Terra skrev: ↑19 Jul 2022 15:02
g.r.y skrev: ↑18 Jul 2022 20:20
Terra skrev: ↑01 Jun 2022 15:02
Er akkurat ferdig med August av Victoria Hislop. En nydelig roman som er fortsettelse av Øya. Kan trygt anbefales.
Ahh.. Så hun går altså tilbake til utgangspunktet med denne her!?
Jeg elsket nemlig Øya, for så at jeg kastet meg over utgivelse nr.2 med gigantforventninger som kjapt falt i bakken med et brak da den i mine øyne var så kjedelig at jeg ikke engang gadd å lese den ut..
Nå skal det imidlertid sies at de fleste bøker i dramakategorien ender på dette viset for mitt vedkommende, for så at dette lille mindretallet som så utgjør unntaket fra regelen, brått føyer seg inn blant de man ikke glemmer!
Er det boken hennes August eller en av hennes andre bøker du ikke likte Gry?
Som sagt, var 'Øya' en innertier også for meg. Derfor gjøv jeg så løs på 'Hjemkomsten', der det var den spanske borgerkrigen som dannet bakteppet, med forventningene skrudd på maksimal styrke. Godt hjulpet av handlingsbeskrivelsen, ser jo jeg da for meg å sitte igjen med et tilsvarende utvidet perspektiv og fordypet innsikt med i form av en historie om hvordan en dramatisk krigssituasjon har avstedkommet med varige konsekvenser for hovedpersonens familie.
- Og plottet var jo som forutsett på papiret, for å si det sånn, men i mine øyne, så manglet den det gripende 'drivet' som gjorde 'Øya' til hva den var..
Nå er det ikke dermed sagt at boken ikke holder mål objektivt sett, for all del! For de som generelt liker drama-genren er den nok absolutt en god bok. Men for meg, hvis smak er svært så selektiv innen denne genren (og de forventningene jeg startet med bidro nok også med sitt), så føyde denne seg dessverre inn i rekken av de som rett og slett blir for kjedelige. Dernest følger et par utgivelser jeg allerede i handlingsbeskrivelsen innså neppe ville være min 'greie'.
Deretter har jeg vel i grunnen lagt meg forfatteren på minnet som en dramaforfatter som hadde denne ene utgivelsen som traff, og dermed ikke giddet å følge med på hva som siden har utkommet.
Av den grunn, har det dermed også gått meg hus forbi at hun så har gitt ut denne oppfølgeren til 'Øya', -som jeg selvsagt må lese asap!
Ja, da skjønner jeg hva du mener, Gry. Jeg tror du vil like "August" også. Jeg likte dessuten godt en annen av hennes bøker som heter "Tråden." Ellers er heller ikke jeg så overbegeistret for den boken du nevner, og heller ikke et par andre av hennes bøker ;-)
Sånn! Da var den ferdiglest!
Det er unektelig noe ved de karakterene som fascinerer meg på en måte som gjør at de ikke bare setter seg på minnet, men også trigger en iver etter å få vite resten av historien. Dermed ble boken slukt i løpet av få dager til tross for at den ikke nådde opp til Øya. For det første, var den første delen ulidelig 'trå', i det over 1/4 gikk med på å repetere det vi allerede visste fra Øya; Nemlig at Anna blir skutt på den festen, fulgt av at det dras ut med banaliteter i det uendelige. Og for det andre, så manglet den det bakteppet som gjorde sitt for at Øya ble så fengslende; Den reelle historikken rundt spedalskheten og kolonien på Spinalonga. Noe fremkommer selvsagt her også i form av at den gamle frykten for dette her sitter igjen, men den historiske susen som preget første delen av historien mangler..
Det blir vel igrunnen først skikkelig interessant for mitt vedkommende når Maria bestemmer seg for å besøke Andreas i fengslet. - For i mine øyne, var det Andreas, -og derav mine reaksjoner på ham, som var den som virkelig fengslet i den her boken, mens Maria var den som hovedsakelig bar frem Øya. Greia med Andreas, er at forholdene rundt drapet er skildret på et vis som gjør at en virkelig kan relatere. Med et flott utseende og penger i mengder, har han altså en bakgrunn som gjør at fasade er uforholdsmessig viktig. Når han så faller for dette narsissistiske kvinnemennesket, for så å finne henne i sengen med fetteren, som hadde vokst opp som en bror, i det han kommer hjem etter å ha fått vite at han umulig kan være far til barnet sitt, tror jeg en tilsvarende handling kunne vært utkommet hos de fleste. - Og spesielt når hun deretter med et flir forteller ham at hun elsker Manolis og ikke ham mens de sitter i bilen.. At Andreas dermed blir en 'persona non grata av alt og alle, syntes dermed regelrett urettferdig. Dernest, blir jo måten han går til grunne på i det jævlige fengslet, uten et eneste menneske som bryr seg før Maria brått dukker opp som den eneste, hva som virkelig blir sittende i en etter å ha lest ferdig..
Her syntes jeg imidlertid Manolis er blitt satt i et alt for flatterende lys, i det han fremstilles så til de grader sympatisk at en nærmest umiddelbart feier det under teppet at han uten skrupler har stått i med kona til han som i realiteten var som en bror i årevis! Det rettferdiggjøres jo til og med! Dessuten reagerer jeg på at han i det minste ikke begynner å se henne for den hun faktisk var etter det første sjokket hadde lagt seg.
Dessuten skjønte jeg ikke en dritt da boken plutselig var slutt sånn helt uten videre! Det er jo rett og slett bare stopp på sider midt i historien, så det bør jo bli en oppfølger rett rundt svingen på dette her. Den rakk jo ikke engang å nærme seg det som var hovedspm. fra Øya; Nemlig opptakten til Sofias brudd med familien så vel som hjembyen!
Men non the less, altså; Karakterene tar en så til de grader at boken, tross sine 'hick-ups', vil bli husket. Men den er faktisk avhengig av å ha en fortsettelse for ikke å bare bli en uferdig historie
