Sofi Oksanen: Putin har ikke blitt gal
Vladimir Putin har ikke blitt gal. Han lider neppe av en hjernesvulst, selv om det har vært mistanker om det den siste tiden, og psykiatere og hobbypsykologer har kommentert diktatorens mentale tilstand i pressen. Men spekulasjonene avleder oppmerksomheten fra det viktigste: Sett fra en russisk synsvinkel utgjør tyrannens handlinger en logisk sammenhengende og vedvarende helhet.
SOFI OKSANEN, finsk-estisk forfatter og dramatiker
I russiske medier fremstilles hendelsene i Ukraina som fornuftige. Skal man tro nyhetene, er troppene i ferd med å befri Ukraina fra naziregimets åk og redde innbyggerne i Donbas fra folkemordet som ukrainerne utsetter dem for.
Ifølge det uavhengige meningsmålingsinstituttet Levada-Center stiller 68 prosent av russerne seg positive til operasjonen, og hvem ville vel ikke gjort det når man tror at ens egne gutter er ute på et så viktig oppdrag? Størstedelen av befolkningen får sin informasjon fra statskontrollerte medier.
I Vesten virker grunngivningene for krigen irrasjonelle, i og med at det nevnte folkemordet i Ukraina ikke har funnet sted og landets president, Zelenskyj, som ble valgt i frie valg, er av jødisk avstamning. I henhold til internasjonal lov og rett finnes det ingen rettmessig grunn til angrepet.
Min mor og hennes foreldres generasjoner levde i Sovjetunionen, omgitt av tilsvarende løgnhistorier, og derfor kjenner jeg dem godt. De var problematiske for min familie fordi den var og er estisk. Da den sovjetiske okkupasjonen førte med seg folk fra Russland, fikk estlenderne erfare at nykommerne kunne skjelle ut hvem som helst blant lokalbefolkningen for å være fascist – det var et synonym for estlender.
I den sovjetiske verden ble de klassifisert som banditter og nasjonalister, akkurat som ukrainerne nå blir i russiske medier. Hvis myndighetene, utdanningssystemet, mediene og rettsvesenet gjentar de samme løgnene fra generasjon til generasjon, blir de til en opplest og vedtatt sannhet.
I den sovjetiske verden ble de klassifisert som banditter og nasjonalister, akkurat som ukrainerne nå blir i russiske medier. Hvis myndighetene, utdanningssystemet, mediene og rettsvesenet gjentar de samme løgnene fra generasjon til generasjon, blir de til en opplest og vedtatt sannhet.
Etter Sovjetunionens fall tok ikke Russland noe oppgjør med fortiden, slik Tyskland hadde gjort, og på den måten levde de gamle oppfatningene videre. De var enkle å aktivere for å styrke fiendebildene i Putins krig. Manipulering av minnet om holocaust egnet seg også godt til oppgaven.
I Finland erklærte putinistene slutten på Estlands selvstendighet, fornektet massedeportasjonene av estlendere til Sibir og tok initiativ til anti-estiske opptøyer. I tillegg til den aktive bruken av sosiale medier ga de også ut bøker, arrangerte debattmøter og brukte en billedsamling som hintet til holocaust, med piggtråd og brakker i rikt monn.
Som en konsekvens av dette ble løgnene om Estlands apartheidpolitikk spredd internasjonalt.
Ved alle fora som putinistene sto bak, ble det samme budskapet gjentatt om at man bygget konsentrasjonsleirer for russere i Estland.
Da finske og estiske journalister begynte å synes at påstandene fra disse folkeoppviglerne var heller merkelige, fortsatte putinistene å gi intervjuer i russiske medier. Først fikk imidlertid løgnene lov til å spre seg også i våre medier, for Russlands desinformasjonskampanjer var ennå ikke identifisert som slike i Vesten, og det sovjetiske narrativet som var blitt oppdatert til totusentallet, var ukjent for finnene.
Man fordømte heller ikke putinistenes aktiviteter, til tross for at fornektelsen av det faktiske folkemordet i Estland, nemlig tvangsdeportasjonene under Stalin, er sammenlignbart med holocaustfornektelsen, og at nazismen ikke er en del av det estiske arvematerialet. Under den første republikken i mellomkrigstidens Estland var jødenes situasjon i landet god, selv om Estland også ble rammet av det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon i tiden mellom de to periodene i den sovjetiske jernnevens grep.
Borgerne i Norge, Danmark og Frankrike var visst de eneste med historisk erfaring med Hitlers okkupasjoner som ikke ble stemplet som «nazifascister» i Putins Russland.
Russland testet Vestens reaksjoner med prøveballonger rettet mot Baltikum og merket seg at de eneste i Vesten som reagerte på utnyttelsen av folkemord i politisk øyemed, var de som hadde røtter i Øst-Europa. Da var det vel ikke så underlig at Putin antok at lignende løgner ville gå for god fisk i tilfellet Ukraina i 2022?
Gjennom sin likegyldighet tillot Vesten Putin å forstå det slik at Russlands retorikk var akseptabel.
Ukraina klaget i slutten av februar Russland inn for Den internasjonale straffedomstolen, for å stille Russland til veggs for manipulering av minnet om holocaust og bruken av dette for å rettferdiggjøre et militært angrep. Selv om man i Vesten kan le av det russiske regimets forvrengte påstander, kunne ikke slektningene mine gjøre det, for det var ulovlig å komme med korreksjoner av statens løgner, akkurat slik det nå er i Putins Russland.
I Sovjetunionen var nasjonalismen kontrarevolusjonær og som sådan kriminalisert. De som ble tatt, risikerte å bli overført til psykiatrisk tvangsinnleggelse og gis diagnosen latent schizofreni. Det trengtes ikke mer til å utstede innleggelsesdokumentene enn at man støttet likviderte staters selvstendighet eller deres symboler, som for eksempel flagg, at man stilte spørsmål ved Sovjet-okkupasjonens berettigelse, eller at man spredde kunnskap om Molotov-Ribbentrop-paktens hemmelige tilleggsprotokoll.
Den eneste form for nasjonalisme som ble ansett som normal, var kjærligheten til Sovjetunionen. I Putins propaganda er ukrainernes nasjonalfølelse overfor sin egen stat noe den messianske Putin må kurere dem for, slik at de kan inntre som et friskt medlem av den slaviske familien.
For Putins Russland er det viktig å definere ukrainerne som nasjonalister, siden ordet i seg selv har en like odiøs klang for russerne som ordet «nynazist» i de nordiske landene. Ved hjelp at et svartmalende språk fratas den utvalgte folkegruppen sin menneskelighet, noe som gjør det enklere å drepe dem, og utslettelsen av hus og hjem eller okkupasjon av landet er ikke moralske problemer, siden de som rammes egentlig har gjort seg fortjent til behandlingen. Frøet til forfølgelsen spirer alltid når en bestemt folkegruppe dehumaniseres og anses som undermennesker.
Å rense opp i rasisme har nå en gang aldri vært Russlands oppgave, og det finnes ingen tradisjoner for det. Sovjetunionen var per definisjon antirasistisk – rasisme var noe de drev med i USA. Herrefolkets nedlatende måte å forholde seg til ukrainerne på var likevel kanskje til Ukrainas fordel; man trodde ikke at de kom til å by på noen særlig motstand. Men slik gikk det ikke.
Det russiske messianske frelsesoppdraget stammer fra bysantinsk tid og gikk i arv til Sovjetunionen, som så det slik at det var rett og rimelig å okkupere de baltiske landene og hevde at de ble befridd fra fascismens garn, selv om områdets skjebne allerede var beseglet i Molotov-Ribbentrop-pakten. Ved hjelp av frihetsmytologien styrket man på samme måte soldatenes angrepsvilje i 1939 på den finske grensen. Formålet med Vinterkrigen var å «befri Finland fra de hvite fascistiske utsugernes vold».
I Sovjetunionen var undervisningsprogrammet og herreveldet over fortiden konsekvent enstemt. Nytt billedmateriale ble produsert fortløpende, og barna overrakte takknemlig blomsterbuketter til den sovjetiske armeens representanter – år ut og år inn. Da Russland annekterte Krim-halvøya, florerte det med bilder i samme sjanger.
Det var derfor ikke så rart at Putin forventet den samme mottagelsen i Ukraina, men dermed tråkket han på en mine som han eget maskineri hadde utplassert. Hans egne løgner var blitt til hans egen sannhet. Slik går det når man lytter til dem altfor lenge og ikke benytter seg av andre nyhetskilder.
Selv om informasjonsflyten var relativt fri før krigen, påvirket det ikke russernes oppfatning av Ukraina. Den yngre generasjonen brukte nettet som hovedkilde for nyheter, men ifølge meningsmålingsinstituttet Levada-Center var ordvalget i svarene de samme, uavhengig av de spurtes alder. Hvorfor så det da ut til at den yngre generasjonen, som før krigen hadde hatt full tilgang til fri kunnskap, ikke stilte spørsmål ved den statlige propagandaen?
Når det er farlig å søke etter informasjon, og det forårsaker problemer å stille spørsmål ved de rådende oppfatninger, er det bare de modigste foreldrene som oppmuntrer sine barn til å stille spørsmål om upassende temaer, og siden skoleundervisningen følger statens linje, har dette blitt en oppgave for hjemmene. Den vestlige oppfatningen av sannhet er ingen selvfølge i et land som er blitt forvandlet til et hukommelsestyranni – et «mnemokrati» – der staten har adoptert de sovjetiske oppfatningene om fakta.
Les hele stykket her:
https://www.msn.com/nb-no/nyheter/other ... hp&pc=U531
