Andre paranormale saker ⇒ Historier om hendelser

[TomL]

Tenkte at vi kunne dele historier fra hendelser o.l. i en tråd.

Jeg er nordlending, og med det følger mange historier som er blitt fortalt fra denne landsdelen. Få er mer "åndelige" enn de fra denne landsdelen. Men det kan jo skyldes voldsom natur, mye tykjevær eller kreative sinn?

Jeg har flere på lager, men starter med en fra en fjord:

To familier bodde innerst i en fjordbotn i nord-Norge. På nordsida av elva som renner ut i fjorden innerst, bodde han Johan og ho Signe med sine 3 barn. På andre sida (sørsida av fjordbotnen), bodde ho Inga og han Karl. De hadde to barn. Dette var på 30-tallet, og lenge før både strøm og slikt var kommet. Inne i fjordbotnen levde de sine liv, med arbeide fra morgen til kveld. Det var hardt å livnære seg, særlig den gang.
Familiene hadde godt naboskap, og byttedes hver søndag å gå på besøk til den andre familien. Johan og Signe var glad i å synge, og alle deres barn hadde arvet både sangstemmer og sangglede. Inga og Karl kunne mange ganger høre sang fra 5 struper lyde fra andre sider av fjorden. Inga hadde en favorittsang hun gjerne sang - "Här är gudagott att vara":
Här är gudagott att vara
o, vad livet dock är skönt.
Hör, var fröjd från fåglars skara
se vad gräset lyser grönt.
Humlan surrar, fjäriln prålar,
lärkan slår i skyn sin drill,
och ur nektarfyllda skålar
dricka oss små blommor till.
Den lød ofte utover fjordbotnen, særlig på gode, varme sommerdager.

Vinteren er ingen spøk, særlig i nord. Det var mange harde tak på denne tiden, for de som bodde inne i fjorden. Mye snø og ofte vind i harde kast, fra fjellene rundt.
Året 1937 var det en spesielt hard vinter. Snøen lå over metertjukk på flatmark, og det var bitende kaldt mye av vinteren. En marsdag var det virkelig villvær. Det ulte av vind og snøføyka var tett. Plutselig kjente de det riste i husets grunnvoller og en lav torden kom gjennom luften. Den vedvarte nærmere et halvt minutt, før det ble stille. Karl kjente en knute i mellomgulvet. Den lyden hadde han opplevd som barn en gang. Slik lød det når storfonna slapp oppe i fjellsida, og raset kom. En stund etter ga det seg med vind og snø – og det var igjen mulig å se mer enn bare rett foran vinduene. Da hugg det til hos Karl og Inga! Det var ikke lengre noen hus på andre siden av fjorden! Alt var vekke. Bare svart snø og trestammer lå nedover der gården til naboene hadde ligget! Katastrofen begynte å sige innover dem, og det ble ikke søvn den natta. Neste morgen la Karl i vei med hesten og sleden for å se etter liv på Nordgård. Da han kom fram så han at det ikke var mulighet for at noen kunne ha overlevd. Det var bare noen knuste rester å se av hus og fjøs.
Det ble en tung vår for Karl og Inga og barna, nå som naboene og vennene var feid vekk. Det var ikke mulig å finne noen av de omkomne, og skredet ble graven til de fem.
Så gikk et par år, og sorgen over tapet av naboene lå over familien. Men de holdt seg til gården, selv om de snakket om å flytte til annet sted.
En fin vårkveld hadde Karl og Inga akkurat lagt seg. Alle soveromsvinduer stod åpne i den milde kvelden. Plutselig stivnet de til i senga. Med vårbrisen kom det svakt en flerstemmig sang fra andre siden av fjorden: "Här är gudagott att vara. O, vad livet dock är skönt...."

[TomL]

SEILEREN

Det er senvinter 1946 og fiskekutteren "Ulabrand" er på vei nordover, etter storsildfiske på Vestlandet. Ulabrand har fått ny motor året før - en kraftig "Brunvold", som gir skøyta god fart. Det er god stemning ombord etter en innbringende fiskesesong, og mannskapet gleder seg til å komme hjem til sine kjære. I det Ulabrand runder Stadt, gir en frisk sørvestlig bris rolig unnafart nordover.

Etter en stund sier plutselig en av mannskapet – "se det kommer en seilskøyte etter oss". Langt bak kan mannskapet skimte et seil. Skipperen småsmiler og kommenterer "nåja, han derre karen skal vi nok snart kjøre fra". Han drar enda noen omdreininger fart på Brunvolden, og det skummer hvitt langs skutesida. Seileren bak er glemt for en tid, men så roper en av mannskapet ut – "se, han haler innpå oss!" Skipperen tror ikke sine egne øyne – men det er ikke å ta feil av – seilet er blitt større, og nå kan man også skimte båtskroget. "Helsike, vi gjør da sirka 10 knops fart. Det er da ikke mulig at en seilskute kan henge på oss, langt mindre ta oss igjen!" Nå stirrer mannskapet bakover – og nå ser man tydelig et stort seil, og at det skummer hvitt rundt baugen på seileren. Mannskapet på Ulabrand rister på hodet, og nekter å tro det de ser.

Nå er seileren nesten oppe på sida av Ulabrand, og det skvetter hvitt skum rundt båten, slik fart har den. Mennene på Ulabrand kan ennå ikke se noen ombord på seileren. I det seileren er oppe på siden av Ulabrand, roper en av mannskapet – "det er jo ingen ombord der"! En annen av mannskapet skriker ut i fistel: "Båten har ingen bakende – det er jo en halv båt!" Det iler kaldt ned gjennom ryggen på mannskapet. De skjønner nå at dette er langt forbi det forklarlige og naturlige. De blir bleke, og kjenner de blir kalde av redsel. "Vi er ferdige, dette er styggen og nøkken sjøl som seiler den båten!", skrikes det ut. Plutselig reiser det seg noen digre bølger bak Ulabrand, og før de vet ordet av det kvelver skøyta rundt. Alt blir kaos og elendighet og mennene skriker ut i pine i den kalde sjøen.

Noen timer etter, karrer to halvdruknede og utslitte karer seg opp på en holme, etter å ha holdt seg flytende på vrakgods fra Ulabrand. De kryper sammen i en revne i berget og håper på at redning skal komme for dem. Men de vet at de aldri kan fortelle den sanne historien om havariet til noen. Dette, fordi ingen vil tro dem. Og seileren er ikke å se – havet er tomt og øde...

**********

Han lever ennå, han som sist fortalte historien...

**********

Historier som kommer:

- Svarthunden

- Den gamle

[TomL]

TELEFONSAMTALEN

Dette var en vårmorgen på slutten av femtitallet.
En ung mann gjorde seg klar til å gå på jobb. I motsetning til sin far som var fisker, satset den yngste på et arbeide på land, noe som ga jevn og fast innkomst. På den tiden hadde ikke folk flest selv telefon. De ble "budsendt" fra talestasjoner, som hadde telefon.
Denne vårmorgenen kom det bud med en gutt fra talestasjonen. Det var faren til den unge mannen som ville snakke med sønnen. Mannskapene på båter den gang hadde ikke mobiltelefoner eller telefonsendere ombord, slik at de måtte på land og finne seg en telefonstasjon å ringe fra. Faren var skipper på fiskekutteren "Havlyd", som fisket på bankene utenfor Vestlandet.

Det var høyst uvanlig at faren ringte en hverdagsmorgen. Det vanlige var at mannskapet på fiskebåtene ringte når de lå i land i helgene.
Den unge mannen fulgte gutten ned til talestasjonen, grep røret og sa "hallo". I andre enden hørte han farens kjente, milde stemme fortelle at han bare ville ringe heim til sønnen og si at han hadde det bra og alt var godt. De pratet litt mer om forskjellig, men sønnen hadde det travelt og skulle på jobb. På slutten av samtalen sa faren "husk at jeg er glad i deg, og hils din mor så mye fra meg". Sønnen la på, og ville melde fra til talestasjonsmannen at han var ferdig med samtalen. I bakgrunnen hørte han radioen stå på, og det var nyheter som ble opplest. Det som kom gjennom eteren var: "...det søkes fortsatt etter overlevende fra fiskebåten Havlyd av Møre som gikk ned i en kuling i går kveld. Sjansene regnes som svært små for at noen har overlevd..."

[g.r.y]

Kul tråd -ide, og spennende historier. Hadde vært gøy om den blir en sånn som ikke dør ut, -at historier vil fortsette å komme

[UFO]

Ja spennende historier. Mye uforståelig som skjer, men som kanskje i fremtiden gir et svar.

[TomL]

SVARTHUNDEN

Det er i førjulstid, i et lite bygd i Nordland – i begynnelsen av 1900-tallet. Som vanlig på denne tiden er det lite dagslys. Det er ikke snø på marka, så det lille dagslyset som er, virker enda svakere. Inga Mortensdt. Pedersen er på vei hjem etter å ha besøkt nabokona. Det er bakstetid, så kvinnene er ofte hos hverandre og hjelper til.
Det er vel ett kvarters gange for Inga. Hun har god tid og tar hjemoverturen i rolig tempo. Veien mellom gårdene går over ei bru. Da hun nærmer seg brua ser hun at det står en stor, svart hund på brua. Hunden er vendt mot henne, og tegner seg bare svakt mot den mørke bakgrunnen. "Ka e du førr enj kar du, då?" sier Inga i det hun stopper opp ved hunden. Hunden står rolig og Inga vil gjøre seg til venns med den og stryker den over ryggpelsen. Da ilder det til i grønn morild fra hunden, så hele brua blir opplyst. Forskrekket drar Inga hånden til seg og fortsetter på hjemveien. Hun snur seg etter en stund og ser hunden beveger seg bortover fra henne. Fremdeles lyser det grønt fra den og en hale av morild etter den. Inga grøsser og kjenner hårene på kroppen reise seg. Hun setter ytterligere fart på for å komme seg hjem fortest mulig.

Folket i bygda observerer til stadighet grønnskjæret oppe i skogen og under fjellfoten. Hunden er blitt samtaleevne både i bygda og langt utenom. Nå kan folket også av og til høre at den gjør og uler der den farer frem i sitt uhyggelige grønnskjær. Som vanlig er på den tiden, er folk redd for at en slik skapning varsler ulykke og overnaturlige krefter, og redsel og uro hersker i hjemmene. Folket i bygda er minst mulig ute i mørket, men harde tider og pass av dyr gjør at de må ut både tidlig og seint. En dag på nyttåret blir Amandus Hansa på Øverstranda offer for en stygg ulykke. Han er ille tilredt og skriker ut i pine. Nabofolk blir varslet og det blir sendt ut bud for å få tak i doktor. Innimellom Amanduses skrik, hører man hunden holde et fryktelig leven under fjellfoten, med ul og voldsom gjøing. Forskrekket ser folket at halve ura lyser i grønt! Bygdefolkene ber i sitt stille sinn og forsøker å konsentrere seg om ulykkesofferet.

Legen kommer for altfor sent. Pårørende og naboer må bare se på at Amandus dør i en forferdelig pine. Levenet under fjellfoten er på sitt høyeste noensinne nå....

************************************

Dette er å langt nedtegnelsene om Svarthunden er nedskrevet. Ingen vet hvor lenge den herjet i bygda, men på folkemunne fortelles at dette varte i flere år. Hva slags hund det var og hvor den kom fra, vet ingen.

[TomL]

DEN GAMLE

I ei fjordbygd i Troms holdt to karer fra det lokale kraftlaget på å rette feil på ei strømlinje. Det hadde en stund vært for kraftig spenning på denne linjen, pga. en trafofeil. Og derfor var kraftverkkarene innom i husene for å se om det var blitt skader på hustandenes strømanlegg eller elektriske artikler.

Ved ei lita elv kom karene fram til et lite rødt hus. Det var ikke noe ringeapparat der, og huset så litt gammelt og slitt ut. Men gjennom kjøkkenvinduet så de at det satt en gammel mann i en stol, med pipe i munnen. De banket på døra, men ingen kom og åpnet. Mennene tenkte at den eldre mannen kanskje var tunghørt og stillet seg utafor kjøkkenvinduet og vinket mot døra. Men den gamle satt like rolig, og gjorde ikke mine til å lukke opp.

Etter hvert ga kraftlagmennene opp og fortsatte til neste hus som lå noen hundre meter unna. Der framførte de sitt ærene hos en middelaldrende kvinne som lukket opp. I løpet av sjekken på elektriske komponenter, spurte mennene om den eldre mannen i nabohuset, beskrev mannen og situasjonen – og det besyndelige at han ikke lukket opp. Kona ble rar i ansiktet og svarte ikke noe i førstningen. Etter hvert kom hun seg til mæle igjen, og kunne berette: "Nei, han dokker så, som bodde i det huset - han Sigvart – han døde for 11 år siden"....

[TomL]

Er forsamlingen lystne på flere historier? Nye sådanne vil nok gi litt større "gys-faktor" enn de foregående. Vi får se på saken...

[Terra]

Er forsamlingen lystne på flere historier? Nye sådanne vil nok gi litt større "gys-faktor" enn de foregående. Vi får se på saken...

Jada, kom med det du. Alltid morsomt med sånne historier

[TomL]

EN MORGEN I MAI.

En vakker vårmorgen... Jeg er oppe relativt tidlig. Kona er i syden med en venninne, så jeg har huset for meg selv, med pusen til å holde meg selskap. Perfekt start på dagen, tenker jeg.
Men i dag overser katta meg totalt. Jeg smatter til henne, men null reaksjon. Kaller på henne...nei, hun overhører meg totalt. Neivel, det er åpenbart ignorere-matfar-dagen i dag. Men jeg merker at hun se på meg. Blir stående og bare se. Merkelig katt...
Føler meg våken, men lett søvnig likevel. Det er egentlig en behagelig følelse. Jeg føler meg pigg og murringen jeg hadde i brystet i går kveld er helt vekke. Kroppen kjennes lett og frisk.
Tenker jeg venter med å sette over kaffen. Ute synger fuglene blidt og kraftig. Pysjen jeg har på meg ser ganske nystrøket ut, så jeg har ingen hast å kle på meg. Sitter å nyter den vakre morgenen enda litt til. Jeg føler meg så i harmoni med alt, denne morgenen. Det føles deilig å leve på slike dager!
Etter en stund tenker jeg det er best å få på seg litt klær. Jeg setter kursen ut i gangen og tar peiling på soverommet, der klærne ligger. Jeg åpner døra, går inn og ser til min forskrekkelse....i senga ligger....jeg...?!?!

[Asbjørn]

Dette er en typisk UT AV KROPPEN OPPLEVELSE , det skjer sjeldent spontant, men forekommer.
Det forklarer også kattens reaksjoner.
At du ikke følte smerter, er normalt i den situasjonen.

Søk på nett om UKO og OBE ( out of body experience)

Asbjørn

[g.r.y]

EN MORGEN I MAI.

En vakker vårmorgen... Jeg er oppe relativt tidlig. Kona er i syden med en venninne, så jeg har huset for meg selv, med pusen til å holde meg selskap. Perfekt start på dagen, tenker jeg.
Men i dag overser katta meg totalt. Jeg smatter til henne, men null reaksjon. Kaller på henne...nei, hun overhører meg totalt. Neivel, det er åpenbart ignorere-matfar-dagen i dag. Men jeg merker at hun se på meg. Blir stående og bare se. Merkelig katt...
Føler meg våken, men lett søvnig likevel. Det er egentlig en behagelig følelse. Jeg føler meg pigg og murringen jeg hadde i brystet i går kveld er helt vekke. Kroppen kjennes lett og frisk.
Tenker jeg venter med å sette over kaffen. Ute synger fuglene blidt og kraftig. Pysjen jeg har på meg ser ganske nystrøket ut, så jeg har ingen hast å kle på meg. Sitter å nyter den vakre morgenen enda litt til. Jeg føler meg så i harmoni med alt, denne morgenen. Det føles deilig å leve på slike dager!
Etter en stund tenker jeg det er best å få på seg litt klær. Jeg setter kursen ut i gangen og tar peiling på soverommet, der klærne ligger. Jeg åpner døra, går inn og ser til min forskrekkelse....i senga ligger....jeg...?!?!

Det sjokket som ville fulgt et slikt scenario, ville iallefall for min del ført til noen temmelig alvorlige ettervirkninger! Det er helt sikkert!
Jeg lurer jo da veldig på hvordan du taklet situasjonen i fra det øyeblikket du så din egen kropp ligge i senga fra andre enden av rommet! - For du klarte jo beviselig å gjenforene kropp og sjel, for å si det sånn, og du fremstår jo også som om du har klart å komme ut av det hele uten merkbare mentale ettervirkninger! Jeg ville jo i beste fall måttet tilbringe x-antall måneder/år i toppetasjen på et anerkjent mentalsykehus, mener jeg, dersom jeg mot formodning hadde hatt åndsnærværelse nok til å komme meg inn i kroppen igjen! Så det brennende spm. her, er jo hva du gjorde herifra, og hvordan du gjorde/klarte det??

[TomL]

Dette ble en permanent tilstand for han som opplevde det.

[TomL]

KJÆRE BROR

På et småbruk oppe i en dalside vokste to brødre opp, sammen med sin mor og far. Dette var på 60-tallet, og de levde under svært nøkterne kår. Eldstebror Erling var fire år eldre enn broren Olav. Erling var høy og kraftig og hadde mørkt hår. Bror Olav var heller liten spinkel og hadde tynt, rødt hår. Så forskjellen på de to brødrene var stor. Også i lynne var det forskjell på dem; Erling var smart, infam og "en luring", mens Olav var litt forsiktig, naiv og godtroende. Disse store forskjellene bidro til at det var en anspent stemning mellom dem. De var aldri på bølgelengde og som oftest var det krangel, erting og knuffing og det ble yngste broren som fikk unngjelde og måtte stikke av fra bataljene.

Etter som årene gikk gikk forholdet over i en ny fase. Nå var det ofte håndgemeng mellom brødrene. Og alltid var det minstebror som endte opp med blødende nese, blått øye eller kutt og sår.
Erlings infame side blomstret opp og han hadde de mest finurlige måter å trekke opp lillebror på. Etter hvert gikk feidene over til et hatefullt samvær i hjemmet. Foreldrene syntes det var fælt å oppleve uvennskapen mellom sin to barn. Men det var lite de kunne gjøre.
Erling gikk stadig hardere ut mot sin bror, og dette gikk over i en form der han brukte sin styrke og sluhet til å konstant dukke og rakke ned på Olav. Minstebroren opplevde at han levde i en konstant unntakstilstand. Feiden slet sterkt på han.

Så passerte et par år, før en vårdag kom beskjeden om at faren hadde druknet under kjøring av tømmer over et vann med dårlig våris. Brødrenes mor var nå alene og hennes sorg var tung. Men i tillegg måtte hun slite med brødenes uvennskap. Hennes forsøk på å få feiden til avslutning mislyktes. Hatet var for sterk. Så ble hun syk, og etter en tids sykeleie gikk også hun bort. Olav og Erling var nå alene i barndomshjemmet...

Nå ble feiden deres ennå et hakk verre, når det ikke var noen der til å bremse dem. Erling banket Olav ettertrykkelig og ofte, og etter han hadde blitt slått ned gjentatte ganger, endte det gjerne også med et par spark. En gang de hadde slåss endret Olav seg voldsomt. Den unnselige og veike minstebroren freste og spyttet og skrek som en villmann til Erling. Etter å ha først blitt perpleks over brorens reaksjon, eskalerte Erlings stygge sinne til uhyrlighet. Han gjøv løs på Olav, og slo det hardeste han kunne. Etter en stunds slåssing fikk Erling inn et kraftig svingslag som sendte Olav hardt inn mot ovnen i stua. Plutselig ble det stille og Olavs ble liggende der med uttrykksløst ansikt og slørete øyne. Broren skjønte han hadde gått for langt, men nå var det ikke noe å gjøre – Olav lå der død. Etter å ha summet seg kom Erlings utspekulerte sinn til at han måtte arrangere en "ulykke". Han dro broren ut, kledte på han mer klær og la en stein under hodet hans. Så satte han opp en stige mot taket. Så ringte han etter hjelp. En stund etter kom lege og lensmann. Erling var kompis med lensmannen sønn, og etterforskningen ble ikke akkurat grundig. "Død etter fall under reparasjon av tak" ble resultatet. Erling slapp unna brodermordet.

Så gikk det en tid og Erling var nå eneboer i barndomsheimen. Han levde et tilbaketrukket liv, men han var ikke noen einstøing. Det virket heller ikke om han savnet noen av de avdøde familiemedlemmene.
Men....

En kveld han satt i den lille stua, fikk han en følelse av at han ikke var alene. Etter å ha kjent på den en stund, føyset han det vekk som innbilning. Men da han hadde lagt seg syntes han det suste litt på rommet. Bare vinden ute tenkte han og la seg til å sove. Klokka litt over tre våknet han brått ved at noen visket i øret hans! Han klarte ikke tyde det som ble hvisket. Med noe uro i kroppen tok det lang tid før han sovnet igjen.
Neste dag var det dunkelt ute, og truende skyer hang tungt over landskapet. Det var så vidt begynt å lysne av dag. Plutselig stivnet han til der han satt. Han hørte en visken igjen, og denne gangen kunne han høre ordene. "Hei, kjære bror" lød det. "Nå er jeg tilbake sammen med deg igjen. Men denne gangen kan du ikke slå meg helseløs eller drepe meg! Og en ting skal jeg love – jeg skal være sammen med deg her i huset - natt og dag. Du skal aldri bli kvitt meg!"
Erling kjente han ble redselsslagen, kjente seg nesten lammet, og nå ble det plutselig isende kaldt i rommet. Han visste nå at hans virkelige mareritt hadde startet og at det ville forfølge han resten av livet, og kanskje også inn i det hinsidige....

[Morris]

Jeg legger ut to historier her som har noen besynderlige sammenhenger, og kan nesten oppfattes som en slags konspirasjonsteori? Handlingene her foregår med hundre års mellomrom. Dere kan selv avgjøre om det er tilfeldigheter at historien er blitt til slik av seg selv eller om det ligger mer bak. Historien er sann og handler om to amerikanske presidenter. De amerikanske presidentene John F. Kennedy og Abraham Lincoln har nemlig mer til felles enn at de begge ble henrettet.

Tilfeldighetene mellom Abraham Lincoln og John F. Kennedys liv og drapsattentater har blitt en mye omtalt konspirasjonsteori. Faktisk helt siden listen over tilfeldigheter dukket opp i amerikansk presse i 1964, ett år etter drapet på John F. Kennedy.

Den har også vært et tema i den amerikanske kongressen, i form av at alle kongressmedlemmer ble oppfordret til å ta stilling til om det lå noe mer bak.
Mange av mytene i den originale listen skal ha blitt tilbakevist, men listen som følger her skal
visstnok bare inneholde bekreftede tilfeldigheter:

Abraham Lincoln ble valgt inn i kongressen i 1846.

John F. Kennedy ble valgt inn i kongressen i 1946.

Abraham Lincoln ble valgt til president i 1860.

John F. Kennedy ble valgt til president i 1960.

Navnene Lincoln og Kennedy består begge av syv bokstaver.

Begge var kjent for å være opptatt av borgerrettigheter.

Begge mistet et barn mens de holdt til i det hvite hus.

Begge ble skutt på en fredag.

Begge ble skutt i hodet.

Lincolns sekretær het Kennedy.

Kennedys sekretær het Lincoln.

Begge ble drept av en mann fra sørstatene.

Begge ble etterfulgt av en president fra sørstatene.

Begges etterfølger het Johnson.

Lincolns etterfølger ble født i 1808.

Kennedys etterfølger ble født i 1908.

Lincolns drapsmann ble født i 1839.

Kennedys drapsmann ble født i 1939.

Begge drapsmennene var kjent under tre navn.

Begges drapsmennenes navn besto av 15 bokstaver.

Lincoln ble skutt i et teater som het Kennedy.

Kennedy ble skudd i en bil av typen Lincoln.

Lincolns drapsmann flyktet fra et teater og ble fanget i et varehus.

Kennedys drapsmann flyktet fra et varehus og ble fanget i et teater.

Én uke før han ble drept, var Lincoln i Monroe, Maryland.

Én uke før han ble drept, var Kennedy sammen med skuespillerinnen Marilyn Monroe.

https://www.amerikanskpolitikk.no/2013/ ... g-kennedy/