For å ikke okkupere boktråden med denne lager jeg en ny tråd.. å bruke guder fra bøker er en sånn 'hææææ for noe tull!!!'-greie som egentlig ikke er så enkel hvis man begynner å tenke litt. Alle guder er noe fra bøker, og det som er skrevet ned er historier om dem. Hvis noen religioner er 'sannere' enn andre, hvorfor er de det? Hvis man sier at 'dette må være den beste religionen siden den har mange tilhengere', kan man også si at 'engelsk er det beste språket, siden så mange snakker det'. Utbredelse av religion, kultur og språk er litt den samme greia, men er det en ny gud for hver religion, eller en ny version av guden, og hva er grensa? Er den protestantiske og den katolske guden den samme, og hvis ja, er Jahve den samme som disse? Allah? Hvis man lager seg en ny version av denne guden selv, er den feil, eller er det dette alle gjør? Hvis alle har sin helt egen version, spiller det noen som helst rolle hvor inspirasjonen til denne kommer fra?xyrea skrev:Jepp, men dette er en interessant diskusjon faktisk. For å si det litt kort, navn og utseende kan sees som ett av mange mulige bilder på noe annet.. og hvilken religion er ikke skrevet ned/oppfunnet av mennesker? Hva som fikk dem til å skrive det de gjorde, er vel den delen som kan diskuteres.. men blir det sannere eller mer ekte fordi det er gammelt? Eller riktigere?jeditrond skrev:Fascinerende, funker det altså å bruke noe "skjønnlitterært" i magi?xyrea skrev:The Pseudonomicon, av Phil Hine.. om å bruke gudene til H.P. Lovecraft i kaosmagi.
Hva er en gud, og skjønner den at du vil ha tak i den spesielt, samme hva du kaller den, eller må du ha riktig navn og uttale? Eller kan de lære å bli kalt noe anna? Eller tenker de sånn "Å hei, det der høres ut som meg, jeg svarer"? Eller er alt deler av oss selv? Noen som har tanker om dette?
Man trenger selvsagt ikke å snakke om sin egen tro hvis det blir for personlig, det er helt lov å være generell eller bruke andre religioner som eksempel.