Kondolerer..
Jeg har oxo vært i gjennom en sånn ekstrem sorgprosess etter å ha mistet hunden min som den du er i nå. Dette tar tid å komme over. Selv gikk jeg fullstendig i oppløsning, og det tok over et halvt år før jeg kom meg igjennom en dag uten å gråte, og enda lenger før jeg var i stand til å gå de stedene jeg pleide å gå med henne.. Selv i dag, 7(!) år etter, kjenner jeg dette tapet. Det er f.eks utelukket å ha bildene sånn at jeg får de 'i fleisen' i tide og utide, da den mappen kun åpnes når jeg minnes henne. Videre har jeg aldri hatt noe forhold til dette med gravsted, og har istedet en slags minne-plass hjemme, som i all hovedsak består av et skrin med ting hun brukte, tyggebein, o.l.
Jeg er fullstendig klar over at dette for mange vil oppfattes som fullstendig sinnsykt, men for meg, er dyrene mine det aller kjæreste jeg har..
Herregud, dette vitner jo virkelig ikke mye om at det er lys i enden av tunellen, men det er faktisk det..
Jeg kan nemmelig bekrefte med 100% sikkerhet at de firbeinte har en såkaldt sjel som forlater 'skallet' i det kroppen dør..
Min hund, Belle, var nær 16 år, så når hun brått ble svært syk, så når min samboer (jeg var helt i oppløsning på det tidspunktet) tok turen til dyrlegen påfølgende morgen, visste vi jo at et annet utfall ville kreve et mirakel. -Men håpet er jo det siste som dør, ikke sant.. Så der satt jeg, i krampegråt og ba til en gud jeg overhodet ikke tror på når jeg ikke kastet opp. -Det var helt jævlig.. Men så, helt plutselig, ble jeg slått av en slags følelse av at noe strømmet igjennom kroppen, på en måte, samtidig som gråten stoppet helt, og jeg var helt rolig mens dette varte. Det er umulig å forklare den følelsen,for jeg har ingenting å sammenligne den med, -men det var den beste følelsen ever, -og jeg visste umiddelbart hva det var; Belle som kom innom på 'veien over'..
Jeg vet ikke hvor lenge det varte, -sannsynligvis et par sekunder, men det føltes mye lenger, -som om tiden stanset opp et øyeblikk. Jeg rakk oxo av en eller annen grunn å få et glimt av klokken på veggen før sorgen igjen tok overhånd etter at øyeblikket var over, og klarte oxo å få med meg et noenlunde tidspunkt for når min samboer kom tilbake for å bekrefte at dette stemte med opplevelsen av henne som 'dro over'..
Jeg vet dette lyder rimelig sprøtt, men dersom det var den minste mulighet for at dette kunne rasjonaliseres bort når jeg var 'ved mine fulle fem' igjen, for jeg var jo faktisk på grensen til gal..
Men når jeg mintes denne ekstremt spesielle følelsen av denne ensidig gode energien som gikk igjennom og kulminerte i hoderegionen hvorav den gikk ut, for ikke snakke om det å gå fra hysterisk til umiddelbart helt rolig, og fullstendig 'at peace' mens dette varte, kunne det ikke være noe annet. Det var hva det var, uansett hvor utrolig det kunne synes..
Etter dette, ble det gradvis, må jeg vel si, over enhver tvil at hun dukket opp med gjevne mellomrom ved at hun la hunde-mat -kuler hist & her hvor det skulle en del til var 'left-overs' som hadde havnet der ved en tilfeldighet. Jeg er av den typen som må ha det hevet over enhver tvil før jeg bekjenner noe som 'paranormalt', så det var ikke før vi fikk oss hund igjen (Ferrari) at spikeren ble satt i den kisten. -For tørrmat-kulene som ble funnet var identiske med de siste Belles,
og disse hadde en annen form enn den som var på Ferrari's.
Avslutningsvis vil jeg minne deg på at det jeg har opplevd ikke er gitt alle å oppleve. -Eller det 'hilsnen' kan bli gitt gjennom en helt annen type opplevelse, for den saks skyld. -Det har uansett ingenting med båndet mellom deg og hunden å gjøre. Det jeg imidlertid ønsker å formidle med dette her, er at iallefall høytstående pattedyr (de som er bevisst sin egen eksistens, har evnen til strategisk planlegging & utvikler egne personlighetstrekk) etter alt å dømme er av samme støpning, for å si det sånn. Med andre ord består de som oss av en ånd/sjel, hvilket utgjør det som er oss, og derav frigjør seg fra legemeet når den tid kommer, for så å gå videre inn i neste tilstand. Dette betyr igjen at vi etter alt å dømme vil gjenforenes med firbeinte såvel som tobeinte når den tid kommer.
.
.
