Fakta, teori & skepsis ⇒ Skeptiske venner og familie

[Ny-og-usikker]

Er litt usikker på om dette er rette plassen å legge dette ut, men jeg prøver

Er ganske ny på det her og det er ikke så veldig mange av mine nærmeste som vet om mine ever og hva jeg opplever i løp av en dag og tenker at det er er noe jeg ønsker at de vet. Men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal legge dette frem/ fortelle det. Det er mange skeptikere der ute og noen av mine venner og familie er det, noe som for meg er helt greit og naturlig da jeg mener man må oppleve for å tro. Men ønsker gjerne å fortelle de nærmeste det, slik at de kanskje får en forståelse for min hverdag. Har ikke noe behov eller ønske om at alle skal vite om det, men er som sakt de nærmeste jeg ønsker skal vite dette.
Er nok litt redd for å bli sett på/stempla som hun gale dama det har klikka for, er kanskje litt rart jeg tenker slik, det er jo familie og venner, men nå gjør no jeg det jeg da Har for eksempel en bror som mener at alt med det åndelige er bare ren svindel og lureri..

Er det noen som har noen tips/råd til hvordan jeg kan legge dette frem for de? Noen av mine venner har jeg vært venner med i mange år uten å ha sakt noe, så føler på mange måter jeg skjuler noe for enkelte av de også..

Takker og bukker for alle tips

[jeditrond]

I første omgang ville jeg ventet med de du vet med sikkerhet er skeptiske selv om de står deg veldig nær. Begynn forsiktig med de som "vipper", ikke bus direkte ut med det du opplever, men forsøk å få i gang en diskusjon rundt det åndelige/ alternative uten gå så langt at de lukter lunta. Og ja, det i seg selv er en rimelig vanskelig balansegang. Ta den tiden du trenger, ikke alle er like klar for å høre om den større verdenen som er utenfor de vanlige fysiske sansene

Jeg er så heldig å ha hele min nære familie med på turen, de opplever mye av det samme som meg, så de "tror" de også. Det var noe annet med nære venner, der har jeg vært veldig forsiktig, men en av dem overrasket meg med å si at han gjerne ville høre om mine paranormale opplevelser, selv om de var av det virkelig sære slaget. Han innrømte at noe av det jeg fortalte var vanskelig å tro på/ forstå, men han vil fortsatt høre om opplevelser, konkrete saker jeg har jobbet med o.l., så jeg har visst ikke skremt ham vekk.

[lightwave]

Ny-og-usikker, kan du utdype hva slags evner du har og hva du opplever?

[Ny-og-usikker]

Ny-og-usikker, kan du utdype hva slags evner du har og hva du opplever?

Jo det er klart jeg kan ☺
Er som sakt ganske ny på dette og er i en prosessen med å utvikle evene mine.
Å si eksakt hvilken evner jeg har er for meg litt vanskelig, men kan absolutt forklare hvordan jeg opplever det! ☺
LItt kort så ble jeg først I 2009 fortalt av en sjaman jeg hadde kontakt med angående husrens at jeg hadde evne til en sjaman og dette var årsaken til at det var mye energi I huset jeg bodde I da. Når hun sa dette til meg var jeg litt.. sjokkert kanskje? Tenkte at det ikke kunne stemme, men når jeg senere satt meg ned å tenkte over det og fortalte det til min mor, kom mye på plass. Alle de lydene som jeg hørte når jeg var liten, alle de plagene jeg hadde som barn, ga plutselig mye mer mening. Var senere I kontakt med en annen sjaman som åpnet charaen min og etter denne perioden har jeg merket en tilstedeverelse av noe som man ikke ser.
I ettertid har jeg lest mye på egenhånd og prøvd å lære meg litt grunnlegen. Alt begynte veldig gradvis, men det var først I fjor jeg begynte å se andre mennesker som ikke egentlig var der, som forsvant like fort som jeg så de. Jeg begynte å få fysiske plager, plutslige uforklarlige smerter I ulike kroppsdeler, en daglig hodepine og svimmelhet og som ingen lege kan gi meg svar på hvorfor jeg har de smertene jeg får like fort som de forsvinner (Frikortet kom fort i posten og følte meg som en hypokonder). Opplever også en del følelsesmessige følelser som jeg ikke skjønte hvor kom fra, alt fra sorg, sterk angst, redsel. Følelser som kommer kastet på meg som jeg ikke kan relater til mitt personlige liv og som jeg ikke har vært plaget med tidligere. Opplever også ulike lukter, noen som jeg kjenner igjen fra døde familiemedler, andre totalt ukjente. Prikking/magnetisk hendene og ikke minst svimmelhet. Enkelte hus jeg går inn I får jeg noen gangen en såpas reaksjon at det føles ut som jeg skal svimme av, andre ganger går det bra.
Ellers så er det elektriske opplevelser, lys som skrus på, tv som skrur seg på, ting som flytter på seg, planter som beveger seg (da bare noen av bladene).

Og ettersom jeg er ganske ny på alt dette så tar det veldig mye fysisk på meg og blir veldig sliten og det er derfor jeg gjerne ønsker å fortelle det til de nærmeste ☺

[g.r.y]

Jeg kan så absolutt relatere meg til det du opplever. Folk flest, er mildt sagt skeptiske til det paranormale, i tillegg til at det nok oppleves som litt skremmende for mange, og derfor blir det gjerne latterliggjort.

Selv vokste jeg opp med foreldre som ikke bare var ateister, men oxo avfeide alt som hadde med det paranormale som tøys & fantasier. Når jeg merket tilstedeværelsen til hva som jeg i voksen alder klarte å avsløre som min forlengst avdøde oldefar så sterkt at det ikke var rom for tvil, utgjorde jo dette et paradox til barnets grunnløse tillit til sine foreldre.
Unger flest, ville nok lagt frem dette på en måte som ville blitt håndtert som 'monstre under sengen' -greia, men av en eller annen grunn, visste jeg bare instinktivt at å fortelle dette, ville være fullstendig fåfengt.
Oldefar Anton, eller 'Ant' som han presenterte seg for til meg, ble dermed en skremmende greie som forble nærværende til jeg ble voksen & flyttet ut, og huset solgt. Gjennom oppveksten og inn i voksen alder, ble jeg mer og mer oppsatt på å finne ut av hva denne 'Ant' -greia var. Problemet var imidlertid at det var helt utenkelig å dele dette her med noen, så han forble mitt livs hemmelighet såvel som mysterium inntil jeg gjennom en felles venn fikk mitt første bekjentskap med interesse & virke innen det paranormale. Vi møttes i en setting som var uegnet kort-legg, da det var for mange folk samlet, i tillegg til at det var vin & øl i glassene, men hun var ivrig etter å sette oss inn i sin interesse, så det ble forsøkt med et sånn 3-korts greie for å se om noen var såpass åpne for dette her at det kunne funke alikevel. Når jeg da under disse omstendighetene rett & slett var "klin gjennomsiktig", som hun sa, og kunne leses som en åpen bok, inviterte hun meg umiddelbart hjem til seg. Etter at vi hadde lagt kort, og jeg for første gang ble fortalt jeg hadde iboende evner, hvilket gav en følelse av at en masse ting umiddelbart begynte å falle litt på plass, slo det meg; Det er nå eller aldri! -Og jeg vil aldri glemme følelsen da jeg et par mnd før fylte 30 for første gang åpnet munnen, og etter beste evne satte ord på denne tilstedeværelsen som hadde fremstått som så skremmende fra så lang tilbake jeg kunne huske frem til jeg flyttet hjemmenfra som 23 åring.
Det var da jeg for første gang ble gjort oppmerksom på at denne faktisk var en skikkelse fra 'den andre siden', og som faktisk våket over meg, og derav kun ville meg vel.

I kjølvannet av dette her, bestemte jeg meg for å finne tilbake til de evner som i vesentlig grad var blitt 'fortrengt', og derav har jeg oxo knyttet bekjentskaper innenfor dette. I dag er flere av mine nærmeste venner aktive og/eller har interesser innen det paranormale, så jeg har folk å snakke med som tar dette på alvor. Men fremdeles er det sånn at jeg ikke gidder å snakke om dette med hvem som helst. Der det er klart urealistisk at en skal kunne nå frem, blir det liksom bare 'a waist of breath', ev. bli latterliggjort, så det gidder jeg bare ikke. -Dvs før det ev. skjer noe i eller rundt disse de ikke kan forklare; Min samboer. Han er i utgangspunktet helt låst i forhold til dette her, men da han brått dyttet hånden ned bak sofaryggen og dro opp sin brors forsvunne nøkkelknippe ca halvannet døgn etter hans død, har han ikke funnet noe motargument for. -Om mulig enda mer spesielt, var tlf. jeg fikk fra ham fra sykehuset da han selv var kritisk syk pga alvorlig hjertesvikt, og det skulle vise seg at han på tidspunktet denne samtalen fant sted, faktisk ble gjenopplivet med hjertestarter i et helikopter på vei til Rikshospitalet..

Mitt råd er dermed å finne folk du kan prate med som er åpne for dette. Det er imidlertid en meningsløs sløsing av energi å prate med de som du skjønner du ikke vil nå frem til før de ev. opplever noe du kan 'bruke'.

[Asbjørn]

Jeg er enig med flere av de over her, - det paranormale er ikke noe en kan dele med hvemsomhelst.
Det er også en av hovedgrunnene til at jeg ønsker å ha denne websida oppe å gå.
Nettopp fordi det er mange som opplever ting vi ikke kan forklare med logikk.
Jeg var selv veldig skeptisk i mange år, på tross av at vi hadde visse tegn hjemme på at - jo det var noe mer... Flere i familien opplevde og opplever enda saker og ting som vi ikke kan forklare på andre måter en "noe paranormalt"...
Likevel var jeg skeptisk, mest kansje spesielt til at jeg selv "kunne noe" den veien....
Det å finne noen å dele erfaringer med, - er viktig, fordi de som opplever dette ofte blir plassert i båser de ikke hører hjemme i.
Rett og slett fordi leger, vitenskap, osv ikke forstår hva vi opplever, men istedet setter mentale diagnoser på dette.
Joda, - det å "balansere energier" i et hus, kan kansje være en mental sak, - og man kan påvirke andre mennesker til å tro at "dette hjelper".
Så langt så godt, - men det er et lite men her : Dyr og barn under 1-2 år forandrer ikke oppførsel bare fordi jeg eller andre kommer på besøk, og sier noen ord...
Jeg har selv opplevet at en hund søkte tilflukt hos meg ved en "husrens" - og glefset etter eieren...
og etter en rask "balansering" - var hunden normal igjen. Og siden har den ikke hatt de bygene med å løpe å gjemme seg rundt i huset...
Hvordan vil en lege forklare den situasjonen ? - Jo, han finner sikkert på en "fornuftig forklaring" - iallfall i egne øyne...

Jeg sier ikke at alle som hører stemmer, eller ser rare ting- ikke har noen diagnoser.
For desverre finnes det de som faktisk er mentalt syke, - som opplever lignende saker - i egne øyne.. Og disse trenger kansje legehjelp.
Men - det er mye feildiagnostisering der ute, det hjelper lite med salve og plaster om foten er knekt...

Hvorfor sier jeg dette ? Jo ; fordi det er slike saker - diagnoser - mange som ikke forstår hva vi snakker om, kommer drassende med.
Fordi de ikke vet bedre, - de har ikke opplevet det samme, og kan derfor ikke forstå.

Derfor er det viktig for meg at dette forumet eksisterer, og at det skal være gratis å være medlem.
Det med gratis medfører desverre at jeg må legge inn litt annonser osv, - som er med å betale driften av forumet. Men heller noen annonser, enn å stenge ute de som har opplevelser de vil prate om, uten å måtte betale telefoner til 829 numre, eller måtte betale for å skrive her...

Nettopp fordi det er mange rundt oss som opplever disse tingene, kan ta og føle på ting, andre ikke registrerer i det heletatt.
Vi vet det er her, det paranormale. Vi har erfart det.

Og nei, jeg opplever ikke dette hver dag, eller hver time.
Det kan gå mange dager, uker, mellom hver gang noe skjer.
Men når det skjer, da vet jeg etterhvert hva det går i, fordi jeg har lest hva andre har skrevet om opplevelser, og kjenner igjen egne erfaringer i hva andre har opplevet.
Men - ikke alt er paranormalt. Ikke alt er spøkelser.
Det er også mye juks og fanteri der ute, og disse er somregel ute etter å tjene penger.
Derfor skal det være gratis å ha paranormal.no som sitt sted å lære...

A

Ps; Velkommen som ny bruker...

A

[Ny-og-usikker]

Helt enig i alt du og de andre skriver her, at man kan ikke si det til hvem som helst og er desto mer takknemlig for at jeg fant denne siden slik at man kan snakke om det paranormale uten å bli dømet og ”satt foran juryen”. Er en fantastisk siden hvor man kan lese seg opp på! Og uten å bli dømt ☺ vet ikke hvor mange ganger jeg har vært nær ved å ringe 829 nr, men har og kanskje fortsatt er litt små skeptisk til de nr og da er denne siden her gull verdt! ☺
Det er nok mange der ute som blir innlagt på institusjoner og det som er, noen hører nok til i der, mens andre kanskje trenger en annen form for hjelp. Og det er vel kanskje nettopp derfor jeg er veldig skeptisk til hvordan jeg legger dette frem til de jeg ønsker skal vite om det. Er bare noen få jeg tenker kan være aktuelt, men det er nettopp det med at andre kanskje fort kan tenke at jeg må slite sikkelig psykisk siden jeg opplever det jeg forteller. Har selv hund og han er den jeg refererte til siste personen jeg snakket med om dette. Da snakket vi kun om det ånderlige og ikke hva jeg personlig ser og hører, men om hvordan hunden min reagerer hver eneste dag. Og merket fortere på den måten hvor mottakelig personen er for det paranormale. Nettopp fordi hund og små barn ikke kan gjøres den innflytelsen på som på eldre barn og voksene. Hunden min blir på mange måter mitt bevis ☺

[g.r.y]

Du er ikke alene om å føle det sånn! Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at dette forumet er gull verdt & en balsam for sjelen for de fleste av oss