Fakta, teori & skepsis ⇒ Jeg har mistet troen på det åndelige

[ludoburgero]

Ikke helt bokstavelig, for jeg tror at vi er åndelige vesener, og jeg tror på det spirituelle i oss og rundt oss - bare ikke i alle de former og farger jeg har vært åpen for før. Litt av meningen min med dette innlegget er å forklare litt hvorfor, hva som har ledet opp til det, men den største hensikten er nok en gang (som jeg alltid ønsker) å få respons og innvendinger, kommentarer og synspunkter, meninger og tanker rundt hva andre tror og mener om "det åndelige".

Kort fortalt så har jeg opplevd mye mer som tilsier at det aller meste har en naturlig forklaring. Jeg har alltid vært mest skeptisk til det som gjelder: et eventuelt liv etter døden, "det gode og det onde", "magi", "hjelpere", "guider", "karma". Det jeg har vært mest åpen for av idéer, og antagelig fremdeles er gjelder: "tankekraft", "skjebne", "at det fysiske legemet og bevisstheten/sjelen kan sameksistere hver for seg", "poltergeist/avtrykk".

Jeg er bare mindre og mindre sikker på at det finnes noe overordnet som vil oss vel. Det er en rekke opplevelser som har ført meg dit, og jeg synes det virker nedverdigende og nedforklarende å snakke om en sjkebne, som om noe har forutbestemt at "vi skal tåle dette" og at "det finnes en mening med alt". For jeg tror IKKE at alt skjer for en grunn. Jeg vet selvfølgelig at det finnes årsaker og konsekvenser, men jeg mener dette er noe helt annet enn hvordan jeg har forstått utsagnet som jeg føler misbrukes av mange. Det går ikke an å tolerere eller forklare alt med slik retorikk, rett og slett. Alt skjer for en grunn, det er selvsagt, men det er flere grunner, og det trenger ikke være gode intensjoner bak. Ikke engang dårlige/onsinnede! Noe er simpelthen bare meningsløst, og enten et resultat av feil, eller noe svært uheldig som tilfeldigvis rammer noen, uavhengig av om de fortjener det eller ikke (og hvem f*** er de rette til å dømme om noe er fortjent eller ikke anyway...).

Det som er saken er at jeg tenker vi overvurderer og undervurderer mye. Jeg tror fremdeles at mye av det som er forstyrrende for vår utvikling - og da snakker jeg om det spirituelle! - er den massive propagandaen, intensjonell eller ikke, der fryktspredning og føleri er to ekstremt ødeleggende faktorer for vår utvikling. Det virker som om noen tror eller mener at det er som noen slags motpoler; det å tenke kritisk og det å være åpen, eller kanskje vi kan kalle det venstre og høyre hjernehalvdel, eller for den saks skyld "følelser" og "fornuft".

Jeg mener det IKKE er slik! Tvert imot - hva hvis det mange mangler er å kunne kombinere disse "to" og la de utfylle hverandre ordentlig? Vi har jo mange typer intelligens, og vi liker å dele opp, kategorisere og holde det ryddig, og det er jo vel og fint... men hva om det komplette mennesket, det åndelige mennesket, rett og slett dør ut, drukner og undertrykkes av krefter de så velvillig søker mot i dette livet hvor tilhørighet er noe viktig som nok mange av oss kjenner på kan mangle i livene våre? Vi er skyvet ut i ensomhet, og det er noe instinktivt ved dette å ville føle at man er en del av noe større. En del av noe med betydning, slik at man selv får betydning.

Ville det ikke være naturlig å kunne få være seg selv uten å føle seg alene, og kunne være et sosialt dyr uten å føle seg dum? Hvorfor har vi satt opp alle disse kunstige motpolene, og hvorfor føles de så gjenkjennelige og ekte? Setter vi opp forestillinger? Er vi redde for det intime? Nå snakker jeg igjen om det spirituelle, det virkelige og følelsesmessige som kan virke invaderende og ubehagelig... er det derfor vi alle er skuespillere, og er det skuespillet og forventningene vi har til andres forventninger av oss og våre forventninger av dem; er det her linja skjæres så voldsomt?

Jeg nekter å befinne meg i et samfunn der man enten er kynisk eller naiv.
Det er mange forestillinger som virker legitime når mange nok tvinges til å velge side.

Men det er såklart ingenting her i verden som er så fordømt dualistisk.
Alle vet at dette er løgner? Eller bør jeg kunne dokumentere disse påstandene?
Da velger jeg å dokumentere det slik som dette:

Jeg snakker av egen erfaring gjennom å leve mitt liv i sameksistens med andre mennesker.
Dette er mine følelser, dette er min opplevelse av hvor vanskelig det kan være å få innpass i en verden som virker påtatt delt i to leire, i selvfølgelig mange kategorier, der man enten kategoriseres etter kjønn, rase, religiøs tilknytning, yrkestittel, utdannelsesnivå, barnløs eller forelder, slem eller snill, høyre eller venstre, taper eller vinner, sosial klasse, familie, nasjonalitet. Listen er endeløs. Hva med å kvitte seg med alt dette tullet av merkelapper? Nå vil jeg veldig gjerne at en lege skal være utdannet og godkjent for å være legen min, det er ikke det jeg sier, men jeg snakker om menneskeverd. Jeg snakker om det som for meg er en del av det spirituelle. Når jeg nå sier at jeg har mistet troen på dette, så er det såklart min fortvilelse over hvordan mennesker rundt meg behandles. Hvordan jeg selv behandles også, og hvordan andre jeg kjenner og ikke kjenner behandles. Det er vel svært få av oss som behandles som spirituelle vesener som alle er i samme båt.

Vi skal alle samme sted, vi kommer alle fra samme sted. Vi er stjernestøv, skulle jeg til å si.

[Terra]

Selv har jeg kommet frem til en ting og det er at jeg slett ikke vet noe som helst når det gjelder det åndelig... Jeg har vel et åpent sinn og liker å undersøke og forske på mye rart og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg har på en måte innsett og godtatt at det er mye en ikke skjønner seg på, men at det er mye der mellom himmel og jord. Man kan ha mange opplevelser av åndelig art, men man kan ikke nødvendigvis forstå alt en opplever. Så mye har man tanker om og føler er slik eller så, men egentlig vet man jo ikke sikkert. En ting er jeg sikker på og det er at det er en spennende verden vi lever i og det er mye å utforske og prøve å forstå. I mellomtiden får en bare gjøre så godt en kan og leve og prøve å glede seg over livet og det en har. Det er min filosofi i alle fall. Noen tanker fra Terra.

[TomL]

Interessant refleksjon, ludo.

Dette er nok noe de fleste av oss har tenkt mye på/over. Det er slik med oss mennesker at jo gjerne ønsker å forstå, vi søker klarhet og forutsigbarthet. Vi ønsker vel også de fleste av oss, at det skal være en slags oververden et sted, som til syvende oss sist skal kunne gi oss klarhet i ting. Ja, vi har gjerne et ønske om at "det ordner seg vel til slutt"... Livet vil neppe bli forståelig for oss jordmenneskene noen gang. Kan vi komme tilbake som ånder, og forstå mer, i et univers på siden av dette? Jeg vet ikke. Kanskje er det like uforutsigbart der.

Vi ønsker oss fjerne velstand, fremgang og trygghet. Vi ønsker oss langt liv og lite sykdom. De aller færreste får det ikke som vi kunne ønske. De fleste av oss får utfordringer, motgang og de aller fleste blir også syke av noe i løpet av livet. Mange er syke nesten hele livet.

Jeg har levd såpass lenge at jeg har det meste av livet bak meg. Årene på baken gir meg mange erfaringer og opplevelser. Det har gitt meg utfordringer, også av den smertefulle korporlige arten. Jeg har også undret over dette med det ånedelige, det gudelige, det rettferdige og det underlige jeg ikke forstår. Med årene har det gått opp for meg at meningen med livet er at vi skal undres, lære og bli livskloke.

Har livet vårt en Mening, i den uthevde, store formen av ordet? Det tror jeg ikke. Dog har jeg senere årene tenkt "kan dette livet her på kloden være – alt?" Skal vi bare graves ned og så råtne, uten spor? Vi har jo så mye åndelig ballast samlet opp over mange år. Skal den bare bli visket ut på et sekund, når døden når hjernen? Med tiden har det blitt merkelig for meg at det kun er slik. Dette støtter jeg også på at jeg har opplevelser og har mengdevis av historier over at det finnes noe der ute... Noen av dem har skjedd i min nære krets. Ånder og slikt er ikke levende mennesker. Dog må det jo være at de har et slags "liv" i sin åndelige form. Kan alle de hundrevis av historiene, programmene og annet som forteller oss oss om ånder, spøkerier m.m. - alle være falsumer?
Neida, er mitt svar.

Ja, det er utfordringer med å leve. Mye kan synes meningsløst. Mye kan synes som det skjer for å plage oss. Vi er ikke alltid i synk med oss selv og omverdenen. Særlig i yngre år. Mye blir bedre. Noe blir verre.

Livet er egentlig en rekke år i uforutsigbarhet. Så får vi prøve å gjøre et bra liv ut av det, slik det er.