Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Er det deg farfar?

[milo]

Hei! Jeg tenkte å dele min historie med dere. En historie som egentlig skjedde for en god del år siden, men som fortsatt gjør veldig inntrykk. Jeg har en god del spørsmål, og håper derfor på deres hjelp

Det hele begynte vel for 6 år siden da farfaren min døde. Det ble på en måte mitt første "møte" med døden. Han var den første nære personen jeg mistet. Han hadde akuttleukemi, derfor gikk det bare 3 måneder fra han fikk diagnosen til han døde. Jeg slet mye i etterkant av dødsfallet, og hver kveld i mange måneder etterpå snakket jeg med han. Det vil si jeg snakket høyt ut i luften og håpet at han hørte det.

I et halvt år etter at han døde opplevde jeg en del merkelige ting. Jeg kunne for eksempel sitte i stuen å se ut i gangen via en glassdør, og utallige ganger så jeg en hvit dis som føk forbi i gangen. Det skjedde såpass fort at jeg på en måte er usikker på om øynene mine spilte meg et puss, men det var likevel så tydelig og det skjedde såpass mange ganger at det kan ikke ha vært helt tilfeldig. Ved en annen anledning satt jeg igjen i stuen, men vendt mot døråpningen til kjøkkenet hvor min mamma stod. Vi hadde en vanlig samtale da jeg så denne hvite disen fyke forbi bak henne. Jeg skvatt så at jeg utbrøt: DET GIKK NOEN DER! Men både mamma og min storesøster sjekket og det var ingen der, men igjen så jeg det så fryktelig tydelig.

Jeg har også opplevd å være på besøk hos farmoren min, og rundt middagsbordet blafret et gardin som henger på et vindu mellom spisestue og stue. Vinduet er inne i selve leiligheten og vender ikke ut mot uteområdene. Dette skjedde i samme periode derfor reagerte jeg veldig på det. Jeg sjekket om det var trekk i leiligheten, men ingen vinduer eller dører var åpne.

I denne perioden var jeg 15-16 år, så disse hendelsene skremte meg igrunnen. En kveld bestemte jeg meg for at nok var nok, og henvendte meg igjen til farfar ved å snakke ut i luften. Jeg sa at han måtte gå videre, at familien hans har det bra, og at jeg skal passe på dem, spesielt farmor. Etter det har det vært helt stille. Ingen hvit dis, ingen blafring, ingenting. Jada - jeg angrer den dag i dag på at jeg sendte han bort om det var han.

Dette ble langt - men det jeg lurer på er om det er tilfelle at det faktisk var farfar jeg så? Og betyr dette at jeg er åpen for kontakt med det åndelige? Det er for eksempel ingen andre i familien som har opplevd lignende etter at farfar døde. Jeg har stadig vekk, uavhengig av hvor jeg er, en følelse av at noen ser på meg eller følger med på hva jeg gjør. Er dette innbilning eller ligger det mer bak enn jeg tror?

Jeg har også en annen historie som er fra da morfaren min lå for døden. Jeg satt ved sengekanten hans da dette skjedde, men det kan jeg eventuelt ta i et annet innlegg.

[g.r.y]

Jeg kan selvfølgelig ikke sitte her å si at dette var/var ikke din avdøde bestefar, men på bakgrunn av egne opplevelser, våger jeg likevel å strekke meg så langt som til å si at det nok er mye som tyder på at du har rett i dine mistanker.

I mitt tilfelle, dreide det seg om en åpenbar tilstedeværelse som varte gjennom hele barne & ungdomstiden, fra så langt tilbake jeg kan huske, helt til jeg flyttet hjemmefra. -Og hele tiden har han hatt navnet 'Ant'.
Dette med vissheten om dette ukjente som utvilsomt var der, opp mot mine foreldres sikkerhet ihht at slikt ikke finnes, medførte at jeg instinktivt bare visste at dette var rett & slett noe jeg ikke kunne snakke med andre om.
I likhet med deg, husker jeg at det skremte livskiten av meg. -Og i motsetning til de fleste barne-opplevelser av denne typen, 'forsvant' ikke han her etter som jeg ble eldre. Han dukket ikke opp like hyppig som før, -i alle fall ikke så jeg merket det, men det gikk aldri mange dagene mellom besøkene.
Etter hvert som årene gikk og jeg ble eldre, begynte jeg virkelig å ønske å finne ut av hva dette her var for noe, -og denne trangen forble like sterk etter at jeg flyttet, og barndomshjemmet mitt var solgt. -Men det var jo ikke akkurat lett å komme videre, da det var like uaktuelt å åpne opp om dette til noen nå som før.
Dette var sakens tilstand helt til jeg ble kjent med ei som drev med tarot kort, og i det hele tatt var svært interessert i det paranormale. Det blir da til at jeg besøkte henne for å få lest kort, -og da var det jeg tenkte; Det er nå eller aldri. -Og da, 30 år gammel, satt jeg for første gang ord på det som hadde opptatt meg gjennom hele livet, og fikk da vite at dette var en som var veldig til å passe på meg, og ville meg vel. Det var svært emosjonelt, husker jeg, mye fordi jeg hadde vært redd ham. -Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det, faktisk..
Da var jeg jo et stykke på vei, men fortsatt gjensto det å finne konkret hvem det var.
Etter mye graving, tenking & spørring om familiehistorie, datt svaret ned i hodet som et lynnedslag. Det var/er ikke tvil om at det var min oldefar, Anton, som bygget huset som kombinert bolig & forretningslokale på slutten av 1800 tallet etter å ha opparbeidet seg penger i USA..
Det er som sagt flere likhetstrekk med hvordan vi begge har opplevd disse nærværendene, så..

[milo]

Jeg forstår naturligvis at du ikke kan gi meg et klart svar på hva dette kan være, men det å høre at jeg muligens har rett i mistankene mine hjelper godt! Jeg har vel forsåvidt også slått meg litt til ro med at det var farfar, men nysgjerrig som jeg er, har jeg lyst til å vite konkret. Jeg har en mistanke om at jeg "jagde" han bort, men nå som jeg er mer oppmerksom på dette, og ikke like redd lenger, har jeg veldig lyst til å prøve å få kontakt med han igjen. Er dette noe jeg kan klare selv eller bør jeg oppsøke en klarsynt?

Det er absolutt noen likhetstrekk med din og min historie. Men hvordan opplevde du hans nærvær? Så du en slik hvit dis? Og hvordan fikk du opp navnet "Ant"? Var det bare en følelse eller kom på en måte bokstavene til deg?

Jeg har lenge tenkt på om det var noen andre sitt nærvær, og ikke farfar sitt. Men ettersom alt skjedde i halvåret etter at farfar døde var egentlig det den eneste forklaringen jeg hadde. Dessuten følte jeg ikke en negativ energi. Jeg ble såklart redd fordi dette var noe nytt og fremmed, men jeg følte hele tiden en god energi, og farfar har aldri ville meg noe vondt, verken da han levde eller i etterkant. I tillegg er det en stemme inni meg som sier at det er han.

[Terra]

Dette ble langt - men det jeg lurer på er om det er tilfelle at det faktisk var farfar jeg så? Og betyr dette at jeg er åpen for kontakt med det åndelige? Det er for eksempel ingen andre i familien som har opplevd lignende etter at farfar døde. Jeg har stadig vekk, uavhengig av hvor jeg er, en følelse av at noen ser på meg eller følger med på hva jeg gjør. Er dette innbilning eller ligger det mer bak enn jeg tror?

Hei!
Jeg er ikke så synsk at jeg kan se om det virkelig er din farfar. Men det jeg føler når jeg leser innlegget ditt er at du har funnet frem til svaret selv. Jeg tror også at det er din farfar som var rundt deg etter sin død. Selv om du ba ham "forsvinne," tror jeg likevel at han har muligheten til å komme og passe på/besøke deg og sine andre kjære, selv etter sin bortgang. Du har nok ikke utestengt ham tenker jeg. Jeg synes det virker som du er åpen for åndelige opplevelser og at du ser og føler mer enn de fleste rundt deg når det gjelder sånt noe. Så jeg tror ikke du innbiller deg det du opplever. Jeg tror, og det er min oppfattelse, at ånder/sjeler både jordbundne og de som alt har gått over til åndenes verden (der man er mellom livene før man eventuelt gjenfødes i en ny kropp om en tror på det) er rundt oss. Noen av oss er mer åpne enn andre og merker og ser dem, mens flertallet ikke gjør det. Verre er det vel ikke. Ofte kan en da føle at det er noen der som da egentlig, etter "sunn fornuft" altså ikke virkelig er der. I alle fall ikke synlige/følbare for de fleste. Men dette er hva jeg tror, jeg sier ikke at jeg sitter med fasiten og vet alt, for det gjør jeg ikke.

[Terra]

Jeg har en mistanke om at jeg "jagde" han bort, men nå som jeg er mer oppmerksom på dette, og ikke like redd lenger, har jeg veldig lyst til å prøve å få kontakt med han igjen. Er dette noe jeg kan klare selv eller bør jeg oppsøke en klarsynt?

Jeg har lenge tenkt på om det var noen andre sitt nærvær, og ikke farfar sitt. Men ettersom alt skjedde i halvåret etter at farfar døde var egentlig det den eneste forklaringen jeg hadde. Dessuten følte jeg ikke en negativ energi. Jeg ble såklart redd fordi dette var noe nytt og fremmed, men jeg følte hele tiden en god energi, og farfar har aldri ville meg noe vondt, verken da han levde eller i etterkant. I tillegg er det en stemme inni meg som sier at det er han.

Du kan jo bare ta kontakt med bestefaren din selv. Leste ikke det andre innlegget ditt før nå, så svarer deg her jeg Du har jo greid det før tydeligvis Han er nok rundt deg fremdeles, bare at han "går mer stille i dørene." Etter ditt ønske. Så bare si det til ham høyt eller inne i deg. Gjør som du gjorde sist du snakket med ham. Jeg tenker at våre kjære er rundt oss og besøker og passer på oss litt av kjærlighet til oss som fortsatt lever våre jordeliv

[milo]

Tusen takk for svar! Etter å ha lest det du har skrevet får jeg egentlig et inntrykk av at vi sitter med mange av de samme tankene, og har veldig like meninger Men det med at han fortsatt er rundt meg selv om jeg ikke har lagt så merke til det er nytt for meg, så jeg vil absolutt prøve å ta kontakt, og invitere til besøk.

Jeg lurer forresten på en ting til. Jeg mistet morfaren min for 4 år siden. Han var veldig klar for å dø etter lang tids sykeleie. Etter at han døde var jeg forberedt på å oppleve noe av det samme, så skuffelsen var faktisk stor da jeg ikke opplevde noen ting. Etter å ha lest litt innpå her har jeg fått en forståelse av at det kan skyldes at han var klar for å gå videre. Men jeg har likevel prøvd å henvende meg til han og invitere til kontakt, uten at det har vært vellykket. En del av meg tror jo at han er rundt meg på samme måte som farfar er, men jeg har aldri følt hans nærvær etter han døde. Er det likevel mulig for meg å oppnå en kontakt med han til tross for at jeg aldri har følt hans nærvær?

[Terra]

Det jeg har hørt er at noen etter en tid blir født på ny og at det er derfor en ikke får kontakt med dem. Så mulig det kan være en forklaring. Det virker som noen blir født ganske fort igjen. Selv om andre er ferdige med sin jordevandring igjen. Så det varierer nok fra person til person tenker jeg.

En annen ting jeg har hørt er at noen trenger en lang hvile etter de har dødd, og at en derfor ikke føler dem rundt seg eller får kontakt. Men det passer jo ikke inn her da... ;-)

Så mulig det først var det siste og at han så gikk videre til nytt liv kan hende? En mulighet kanskje. Så er det de som mener at det kreves en god del trening av ånder/avdøde for å vise seg/gjøre seg bekjent slik at nære og kjære kan føle/se dem. Men tenker at din bestefar nok hadde greid dette om han ønsket. Noen ganger er de kan hende rundt oss og ønsker å besøke oss uten å gjøre seg kjent for å ikke påvirke oss og livene våre? At de likevel er der og hører oss, selv om vi ikke føler at vi får kontakt med dem. Noen tanker fra meg dette da.

Føler at jeg kjenner igjen flere som har kommet igjen etter hvert jeg da, så slår ikke fra meg tanken om at din bestefar alt kan ha fått ny kropp i det jordiske kan hende? Eller om han rett og slett bare nyter livet etter livet i den åndelige verden og heier på sine kjære og tenker at om bare et øyeblikk kommer de jeg er så glad i tilbake "hjem igjen."

[milo]

Ja jeg skjønner Hmm.. Spennende saker det her! Jeg får holde øynene oppe å se om det er noe som skjer i forhold til begge to, hehe Igjen, tusen hjertelig takk for svar!

[Terra]

Bare hyggelig. Du får ha lykke til med å få kontakt med dine kjære