Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Uforklarlig mareritt

[Brandal]

Ja, er ikke en gang helt sikker på hvordan eg skal forklare det ettersom det er en følelse og vanskelig å sette ord på. Men det begynner å irritere meg, så håper på noen har en brukbar forklaring på det.

Så lenge eg kan huske har eg hatt ett spesifikt mareritt og dette er det eneste som henger igjen. Etter at eg er blitt sånn forholdsvis god til lucid drømming er mareritt ikke noe eg er plaget av lenger. Det er lett nok å styre handlingen i en drøm. Men en følelse er ikke så lett å styre.

Prøver meg på en forklaring. Det kan komme når som helst, noen ganger også i våken tilstand men oftest i det eg holder på å falle i søvn. Ting føles plutselig feil, som om eg krymper inni hjernen min og alt føles veldig langt vekke. Føler meg litt som eg sitter i et mørkt rom. Men det er ingen bilder i dette her, kun følelser. Litt trykkende. Det går et kort stykke tid, prøver alltid å kontrollere det for å se om det kan gå vekk. Men det ender alltid opp i noe som ligner et panikkanfall. Får vanskelig med å puste, tør ikke lukke øynene, svimmel.

De fleste gangene er det så latterlige ting som dette som kan starte det hele. At en hånd holder i noe som er så bittelite som burde være mye større. Dermed ser det feil ut og hjernen min går helt i baklås.
http://wanelo.com/p/1649973/harry-potte ... e-potion-a

Vet at det høres fullstendig latterlig ut det her, men håper noen har noen forslag. For eg er helt blank

[ludoburgero]

Veldig rart det du setter ord på der, og jeg syns det er godt forklart, for jeg har nøyaktig samme følelsen av og til. Det skjedde mest da jeg var yngre og opptrådte spesielt mye ved feber.

Jeg har dessverre ingen forklaring. Det føles for meg også som at rommet utvides helt enormt ...En slags følelse av å komplett miste evnen til å bedømme avstand instantly ,i tillegg til at man på en måte lukkes inn i seg selv og at omgivelsene glir unna.

Det er ekkelt mens det pågår .

[Brandal]

Nemlig, rommet blir liksom mørkere, men eg kan ikke forklare om eg synes det blir større eller det føles som om eg selv blir mindre.

På meg skjer det dessverre hele tiden, og bare tanken på det kan utløse et nytt anfall. Samme hvis eg ser bilder som ikke passer inn og noen ganger bare av seg selv. Men faktisk litt deilig å høre at det er andre som har hatt lignende opplevelser

[ludoburgero]

Godt å høre at det letta litt på trykket iallefall. Selv tenker jeg det kan knyttes litt opp mot ut av kroppen opplevelse. Det kan jo hende det er forstadiet?

[Brandal]

Nei, det er ikke noen ut av kroppen opplevelse eller noe som helst annet. Jo lenger eg har øynene lukket jo mer panisk blir eg. Ofte er eg nødt til å stå opp og gjøre noe annet inntil det forsvinner

[Bearchild]

Hmm.. jeg tror jeg kjenner igjen beskrivelsen. Eller følelsen du beskriver.
Hvis det er det samme som jeg har opplevd er det noe jeg har opplevd periodevis fra jeg var liten, og spesielt når jeg var febersyk.

Når jeg ble gravid kom denne følelsen stadig oftere, og et stykke ut i svangerskapet var det så godt som hver kveld. Plutselig en kveld fikk jeg følelsen av at det var sånn det måtte føles å ligge inni magen! Stort og lite, mykt og hardt, trangt/ småklaustrofobisk men samtidig trygt på et vis. Etter dèt opphørte "problemet", jeg tror jeg bare har kjent det et par ganger i ettertid når jeg har hatt ordentlig feber.