Jeg er altså på hytten til min samboer. 2 voksne + 3 barn. (advarsel ⚠ dette vil bli rotete fortalt. Jeg er ikke ute etter å bevise noe som helst. Jeg ønsker råd eller veiledning.)
For et par dager siden erklærte vi for hverandre at det er ting som skjer i hytten. At det er en liten jente på samme alder med ene sønnen til min samboer (X kan vi kalle han) . Altså ca 4 år.
Hun er meget nysgjerrig. Om dagen holder hun seg på et spesifikt rom. Titter ofte ut døren når vi holder den åpen. Om natten har hun ingen "intim soner". Hun kommer heeeelt oppi fjeset på meg å betrakter meg nysgjerrig.
Vi fant fort ut at vi ikke kan sove på det ene rommet. Det er hennes trygghetssone. Det skaper Forstyrrelse for henne.
Hun leiter etter foreldrene sine. X hørte en stemme som lignet en smule sønnen sin. Ting ble flyttet på utenfor døren og en stemme som spurte etter pappa. Jeg våknet av all romsteringen, og trodde det var X som ryddet eller noe sånt.
Når han stakk hode utenfor døren, kunne han ikke se noen, eller noe som var flyttet på. Han sjekket ungene, og de purk sov.
Vi reiser imorgen, og vi får veldig vondt av denne jenten. Jeg har fått "tildelt" informasjon om henne. Hun døde for VELDIG lenge siden. Hun blir forundret over alt vi gjør. "Hvorfor lager dere maten sånn? Hvorfor gjør dere sånn? Hva er den lyden?". Det virker som hun aldri har opplevd teknologi. Hun vet ikke selv at hun er død heller.
Jeg har spurt om hun vil være med oss hjem. Energien ble positiv, men vi har ikke plass i bilen, da.
Hun responderer med stress nå. Hun vil ikke at vi skal dra. Jeg tror natten i natt blir veldig intens.
Et eksempel er når jeg tok med meg ungene for at X skulle få vaske hytten i fred. Når vi var gått, gikk han ned trappen til under etg. (det var en ganske skummel kjeller før). Idet jeg startet motoren, hørte han skritt som tuslet over gulvet mot vinduet der bilen står. Når han hørte at vi var kjørt vekk, tuslet hun tilbake over der trappen er. Så ble det helt stille resten av dagen. Akkurat som om hun ble trygg pga ikke alle var dratt fra henne. Når vi kom hjem har hun egentlig stått i døråpningen å betrakte meg når jeg har lagd mat. Hun pleier å sitte med oss når vi spiser måltid.
X sier at jeg burde ta med meg tingene hjemmefra (salvie og annet utstyr.) å hjelpe henne når vi kommer tilbake en annen gang.
Jeg er bare så redd for hvordan hun vil reagere. Det er ingen som har erkjent hennes nærvær før. Hun har vist seg mye bedre etter vi snakket høyt om henne.
Det første kan ta litt tid, det varierer fra ånd til ånd hvor klar de er over egen situasjon. Når tiden er inne kan du jo forsøke å "selge" inn overgangen med at jenta vil møte foreldrene sine igjen. Sjansen er stor for at de vil stå og vente på henne i døra så og si 