Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Skjebnens ekko

[ludoburgero]

Nylig døde en meget anerkjent psykolog i Amerika.

Han drev et radioprogram jeg hørte på, og hadde vært aktiv med dette programmet i over 30 år. Det var en eldre mann, men ikke så gammel, veldig ung til sinns - men han døde veldig uventet 75 år gammel - til stor sorg for alle lytterne, inkludert meg. Dette var faktisk blitt en av klippene i mitt liv siden sent på høsten i fjor da jeg oppdaget podcasten. Her diskutertes det med stor takhøyde, og den karismatiske mannen virket klarsynt - han leste innringere som åpne bøker og kunne se løsningen på deres problemer på en svært abstrakt men kreativ måte, og så detaljer som aldri var nevnt. Han var sjeldent begavet.

Ikke få ganger kom det opp tema som var svært dagsaktuelle for meg. Hele tiden disse parallellene. Jeg begynte å lure på om jeg bare helt automatisk fikk fokus på disse tingene eller fikk de til å stemme overens med min hverdag, men desto mer jeg lyttet, dess mer forsto jeg at han faktisk bare nådde meg - og mange andre mennesker - på et vis som rett og slett bare var veldig treffende. Det var som han kjente oss alle. Som om han hadde fri tilgang til all verdens personlig info der ute i eteren på et telepatisk nivå.

Første "minnestundpodcasten" drevet av hans medsammensvorne programledere, den var for noen få dager siden. Der avsluttet de med avslutningssporet på ei vinylplate som står konstant på her i spilleren min - som jeg forsåvidt kjøpte to måneder før jeg oppdaget podcasten. Grunnen til dette er at det er favorittplata til sønnen min på 1,5 år. Det er ei instrumental-plate, og siste sangen på denne liker han svært godt. Det har aldri vært nevnt i min "lyttekarriere" at dette var en av favorittartistene til programlederen på 75 år heller... men korresponderer jo da som sagt perfekt med musikksmaken til min lille sønn. Litt av et sammentreff.

Forleden ringte jeg en eks av meg for litt veiledning, rett og slett. Jeg kjente et brennende behov for å kontakte noen som kjente meg nært en gang, og noen som derfor kunne gi meg et nøkternt bilde på meg selv, en beskrivelse på avstand, med de årene som dessuten har gått. Jeg drømte om denne eksen for mange måneder siden, og siden har jeg drømt smått i bruddstykker igjen om vedkommende. I den første drømmen som var veldig klar var vi venner, vi omfavnet hverandre med en klem og bare hilste for gamle dagers skyld, slo av en lang prat, og sånn var det i drømmen. Som sagt så ringte jeg denne eksen i det vi kaller virkeligheten, altså utenfor drømmeverdenen, og vi slo av en lang prat. Den var berikende og overraskende positiv, oppløftende. Jeg følte hun ble en venn i nøden, og vi avtaltes om å måtte ha litt mer kontakt, men ikke nødvendigvis med en gang. Det var så ikke-anstrengt, så avslappende, men likevel så givende. Uansett, poenget mitt er ikke å legge ut om dette.

En annen eks som jeg ikke har hatt kontakt med på årevis dukker plutselig opp ut fra intet, midt i sentrum forleden. Et par uker senere tar hun kontakt. Uoppfordret. Og vi snakket mye idag.

Jeg tenker bare disse sammentreffene, disse tankene, følelsene, drømmene... og hvor mye informasjon som faktisk ligger der og vibrerer ute i eteren. Det er bare det at det er så dumt å måtte få servert i små lignelser, doser, drømmer... og at man må gjenoppdage seg selv. Nå er dette vel og merke to ekser jeg alltid har kunnet snakket med, både i og utenfor forholdet, der kommunikasjonen har vært det MINSTE problemet (vel, IKKE et problem). Der jeg befinner meg nå er kommunikasjonen totalt nedbrutt, og alt er skakkjørt.

Jeg vet ikke om jeg greier meg så mye lenger gjennom hverdagen. Jeg har det veldig tøft.
Men jeg klarer meg så lenge det finnes noen der ute som ikke får meg til å føle meg helt usynlig. Jeg har noen få gode venner, og jeg har noen svært få gode venner som jeg dessverre bare får "sett" hovedsaklig gjennom telefon. De vet selv hvem de er, og de er sjeldne. Det er sommerferie på gruppeterapien. Og vips, der dør fyren som holder meg oppe. Det er alltid de beste som må dø. For mye lidelse i denne verden, for mye som rammer de som bare ønsker godt. For mange destruktive krefter i sving.

Gud hjelpe oss alle. Jeg håper på flere ekko og ringvirkninger fra skjebnens hold.
Den er ikke entydig, og den er verken god eller vond.

Det den er, fra et så godt som mulig påtatt objektivt perspektiv, er vel interessant.
Hva mer kan jeg kalle den? Hva mer passende? Den er iallefall det.
Spørsmålet er hvor mye jeg skal tåle - og på den annen side (for det er ikke alltid det samme), hvor mye jeg skal tillate meg å tåle. Men å være glad i noen som så godt ønsker deg død fordi de føler seg død, er faen meg hardt. Det er mye å klamre seg til, for det er kanskje ikke mange, men noen som virkelig trenger meg. Jeg ønsker bare å være her i en fungerende og ansvarlig figur - en oppriktig god og velfungerende person.

Jeg er et menneske, og jeg vet det er mange som sliter. Jeg vet at det er mange som fortjener å ha det bedre. Selv de som ikke behandler andre bra. Det er noe som er satt litt ut av balanse rundt oss, og det skyldes alle disse ekkoene... alle disse ringene i vannet som brer seg, brer seg, og brer seg med større ringvirkning... alt som starter med den lille steinen som blir kastet.

Hvor mange steiner blir det kastet, og fra hvor? Skjer det noen ganger samtidig?
Helt sikkert.

[ludoburgero]

Jeg må komme med noe tilleggsinformasjon, men det blir kanskje litt mer kryptisk denne gang? For det som skjer merkes på en ikke helt direkte måte.

Fremdeles er det slik, som det ofte har vært før, at jeg hele tiden får bekreftet at "virkeligheten fungerer slik at" når noe er "på" så dobles effekten, så mangedobles den, og når den så igjen er "av" så dobles og mangedobles dette igjen. Altså, jeg strekker ikke til med ord hva jeg mener her, men om man skal ta en forenklet sammenligning så er det krefter som gjør at fattig blir fattigere, rik blir rikere, at når man er lei seg så skjer det ofte verre ting - en ulykke kommer sjelden alene, alt som kan gå galt vil gå galt (Murphys lov), og at når man først er positiv så virker alt som å bare balle på seg til det bedre.

Dvs. at dette med speilbilder og ekkoer; av alt fra låter spilt til at de dukker opp i sammenhenger jeg befinner meg i litt seinere - til at fellestrekk mellom personers betydning/rolle for meg dukker opp parallelt - alt dette skjer til stadighet. Hvis jeg snakker om en kompis mye til en annen kompis, så kan jeg være sikker på at han trigges til å ta kontakt. Uten at han egentlig har noe kjennskap til dette, da vedkommende ikke snakker sammen (jeg har "venner som ikke går så bra sammen", på hver sin kant).

Alt dette skjer, og hvordan dynamikken og kreftene bak det hele fungerer er et mysterie for meg.

[Svartepus]

Jeg skjønner hva du mener, i hvert fall litt. Tror jeg. Du åpner opp og skriver så masse interessant at man blir litt sånn tom for ord. Jeg leser det du skriver, føler stor forståelse men klarer ikke å komme på noe fornuftig å skrive i retur. Kanskje jeg ikke trenger det heller. Kanskje er det godt bare å dele tankene og få bekreftelse på at noen leser og forstår?

For mange uker siden drømte jeg faktisk om deg og tenkte at dette må jeg huske å fortelle om. Vi pratet masse i drømmen og sikker mye som hadde vært morsomt å dele her, men som vanlig forsvant detaljene fort og jeg husker ikke noen ting av drømmen. Det eneste jeg husker er at du virket glad og at vi snakket og lo masse.

Håper du kommer inn i en god periode der gode ting baller på seg. Og vær nå flink til å "bruke" de du stoler på og snakker godt med, de som virkelig forstår deg, enten det er ekser eller gode venner. En ting man trenger uansett om man er i en god eller dårlig periode, er mennesker som virkelig forstår deg, som virkelig lytter. Sånne mennesker som man bare kan sitte sammen med i stillhet og forstå hverandre uten å si et ord.

[ludoburgero]

Setter veldig pris på det du skriver her. Artig at du drømte om meg!

Jeg trenger litt støtte om dagene, og jeg ser det litt som at jeg i all villfarelse, fortvilelse og det som var(!) desperasjon nå har resultert i at jeg strekker ut en hånd og driter i om det virker patetisk, for jeg gjør det i forvisselse (iallefall min egen forvisselse) om at jeg går frem med ydmykhet. Det er langt ifra en god periode i mitt liv, og jeg er redd det venter "det verste" rundt hjørnet når som helst hele tiden. Det er konstant terror, for å si det rett ut, men jeg har så smått begynt å slippe taket på i det minste å holde meg selv tilbake på det aller viktigste; vennskap.

Når man ikke har det bra så er det jo ofte slik at andre trekker seg litt unna, dessverre. Sånn er jo vi mennesker - og det er kanskje også en for meg bekreftelse på det 'fenomenet' jeg skriver om i denne tråden - nettopp hvor menneskelig det er å ikke føle at man strekker til - så om man vil ha hjelp eller selskap i en vanskelig situasjon så må man faktisk ta steget og ta "alt" iniativet selv. Folk sier gjerne at "de er der dersom du trenger noen å snakke med", men ofte så er de redd for å si noe feil og tar den enkleste utveien; å helst ikke si så mye likevel. I tilfelle det blir feil.

Ikke minst trekker man seg jo unna selv også. Man føler seg ikke ønsket, og det blir en god hengemyr å plaske og kave i. Isolasjon neste destinasjon. Den kontakten jeg har hatt med omverdenen har vært nærmest overfladisk, for så å resultere over i kun tømming av frustrasjon til mine nærmeste, som i sin tur har gått gjennom sine faser av min... tja... sorgprosess, om vi kan kalle det det. Fortvilelse basert på fortvilelse. I slike situasjoner hvor man ikke har det godt er det vanskelig å sortere ut de gode rådene fra de dårligere. Ingen vet helt, noen prøver, noen støtter blindt, andre klandrer, og de som kanskje er "best på dette" gir ærlige råd som resonnerer til en viss grad med slik de kjenner meg personlig.

Sistnevnte kategori er ikke engang en kategori. Disse få unikumene av mennesker passer ikke inn i båser, og de fortjener ikke å plasseres i noen som eventuelt selvsagt kunne passe heller. Her er det likevel noen få mennesker i mitt liv liv som nå jeg har invitert inn i min elendighet, og selv om jeg går med en viss skamfølelse hver gang jeg har snakket med dem... så hjelper det så uendelig mye. Jeg føler jeg tar litt for meg, men de det gjelder er veldig klare på at de bare ønsker å hjelpe også. De utfordrer meg og jatter ikke med meg.

Om denne ærlighet og oppriktighet bare kunne vært mer utbredt... iallefall i min omgangskrets, ikke minst i min familie. Da hadde jeg kanskje unngått 9,7 av 10 problemer jeg hadde i mitt liv i utgangspunktet, for det er følelsen av å være usynlig og misforstått som har plaget meg hele mitt liv. Det sier nok aller mest om meg selv, men dess mer om "hvor jeg kommer fra".

Jeg vil aldri komme meg videre, hva enn videre da kan være, i livet om jeg ikke finner tilbake til deler av meg selv og forstår meg selv bedre i perspektiv. Både i fortid, og gjennom andre, som faktisk tør å dele hva de mener om meg - som faktisk kjenner meg. Derfor har jeg tatt meg den frihet til å kontakte en eks, og la meg kontaktes av en annen. Disse kjenner meg for den jeg en gang var som jeg kanskje ikke lenger er, og dette er kanskje elementer jeg kunne finne tilbake til for å bli litt lykkeligere... kanskje til og med hjelpe meg til å se ting klarere, se mine feil, og jobbe bedre med de.

Til tider tenker jeg at jeg savner disse menneskene i mitt liv, og det gjør jeg oppriktig også.
For jeg savner alle som har vært. Noen mindre enn andre, men noen mer også.
En kan vel trygt si at jeg har utfordringer med relasjoner til andre, for det kommer til et stykke hvor jeg skal gi hele meg og ikke minst kreve alt de andre har. Disse sidene er jeg blitt mer og mer bevisst over, og jeg tenker at alt dette ikke skjer uten grunn. Jeg er oppriktig lei meg for andre jeg selv har skadet, kanskje sjelelig, kanskje bare midlertidig, men alle som har måttet bøte for at jeg skal finne utav meg selv. Det er ikke behagelig å bli bevisst over sine mørkere sider, men det er en lettelse samtidig. Det må bare synke inn.

Alt skjer for en grunn iallefall. Jeg tror skjebnen er et misforstått begrep.
Ikke at jeg tror jeg skjønner det heller.

[ludoburgero]

Her kommer noe mer, men av det helt vage slaget.
Konklusjonen jeg ikke vil hoppe til, men kamuflere som et spørsmål er:

Skaper vi vår egen tilværelse basert på selektiv oppmerksomhet som preger morgendagen?

For igår satte jeg på Alice in Wonderland for sønnen min for første gang.
Nå nettopp så vi en kanin (av alle dyr) løpende på badestranden vi var på for to timer siden.
Jeg tenker såklart på den løpende kaninen med klokke i Alice in Wonderland.

En annen ting jeg bet merke i (jeg har begynt å skrive dagbok de siste månedene, så detaljene er lettere å rette fokus mot) er at jeg i forgårs zappet innom filmen "The Interview" på en sånn pirat-film-app. Jeg vurderte å sette den på for å se om den var noe gøy, tanken har ikke slått meg før. Og dagen etter ble jeg tilbudt et jobbintervju på en jobb jeg hadde søkt på. Så der skal jeg forresten imorgen.

Dette er såklart et par vage eksempler som helt sikkert kan sies å være tilfeldigheter.
Er det klin umulig at morgendagen sender signaler bakover i tid, som hint, for å forberede oss på den? Personlig lever jeg jo i en veldig uforutsigbar hverdag på mange vis, mens enkelte grunnleggende ting fungerer - og hadde de ikke vært forutsigbare (jeg skaper dem iallefall slik, etter beste evne) hadde det jo gått galt. Jeg leter kanskje ubevisst etter mønstere, men dette er ikke første gang jeg er i en slik situasjon der jeg opplever å få hint om at alt rundt meg kan forutsies.

En tanke som slo meg idag er noe litt annet:

Hva om vi i et tankespill ser på fortiden som noe som skjer akkurat nå, bare et annet "sted"?
Som om alt som innebærer tid egentlig bare er en illusjon, der det beste trikset i boka er å lede oppmerksomheten mot aldring, slik at vi iallefall skal tro at tiden er en ekte, lineær ting som bare skjer? For hva om det egentlig er bevisstheten vår som følger det biologiske, det fysiske, der materiet har en magnetisk effekt på bevisstheten - som bare er et fragment av sjelen - som igjen er evig, og lever i samtlige dimensjoner/tider på en gang? Og at det er derfor vi noen ganger, noen mennesker mer enn andre, får et innblikk i fremtid - og for den saks skyld et tidligere liv?

Hva?

[Svartepus]

Det med dimensjoner er spennende. Jeg pleier å tenke at det finnes mange parallelle dimensjoner som speiler valgene vi tar. Hver gang man tar et valg gjør man alle de forskjellige valgene i hver sin dimensjon. Hvis man f.eks. velger å snu i døra for å sjekke komfyren en siste gang før man drar og akkurat unngår å bli truffet av en trailer på den glatte veien, så tar kanskje et parallelt jeg valget om å la være å sjekke komfyren og ender med å bli skadet eller drept. Eller kanskje de parallelle dimensjonene bare finnes som reserveutgaver og at det kun er valgene vi til slutt tar som eksisterer mens de andre dimensjonene opphører å eksistere eller blir til svake ekko.
Merkelig tankegang kanskje men jeg synes det er interessant og pleier ofte å se for meg hva mine andre parallelle jeg valgte og hva som eventuelt skjedde.

Jeg tror ikke tiden er lineær og går fra start til slutt, men et eneste sammensurium av tråder som går hit og dit og beveger seg rundt og forbi hverandre. At fortiden, nåtiden og fremtiden egentlig skjer samtidig men at vi opplever den som noe som kommer og går. Kanskje er hvert eneste sekund en egen liten dimensjon og eksisterer i all evighet i fortid, nåtid og fremtid. Kanskje en nyfødt baby er en sjel som nettopp døde i en parallell dimensjon og flyttes over til et nytt liv i denne dimensjonen vi lever i. Jeg kan tenke og gruble masse på dette, helt til det blir litt for mye for meg og hjernen kjennes ut som den holder på å få sammenbrudd

[UFO]

... At fortiden, nåtiden og fremtiden egentlig skjer samtidig men at vi opplever den som noe som kommer og går. Kanskje er hvert eneste sekund en egen liten dimensjon og eksisterer i all evighet i fortid, nåtid og fremtid.

Deler den tanken der Svartepus.

Kanskje en nyfødt baby er en sjel som nettopp døde i en parallell dimensjon og flyttes over til et nytt liv i denne dimensjonen vi lever i. Jeg kan tenke og gruble masse på dette, helt til det blir litt for mye for meg og hjernen kjennes ut som den holder på å få sammenbrudd

Og ikke minst den der ja. Når et menneske dør i en eller annen parallell dimensjon /univers så blir det født et barn her i vårt - kanskje med denne sjelen. Og vice versa kanskje. Defror tror jeg at jeg - når jeg "vandrer" kommer samtidig til å bli født i en parallell verden /univers. Men er mere usikker på om jeg vil ta med med noe bevisst i den verden jeg kom fra ?

Enig - dette er veldig interessant, og jeg tenker mye på slike ting. Det er ikke anbefalt å tenke slik når man prøver å få sove.

[jeditrond]

Er det en ting jeg har lært fra Doctor Who så er det at tid ikke er lineær;



Og ja, sjelen, dvs. den biten som også kalles for det høyere jeg'et, eksisterer på tvers av dimensjoner eller noe slikt. Den "andre siden" kan se fortid, nåtid og mulige fremtider på en gang utfra egne opplevelser, hint og intuisjoner og rare tanker. Jeg kan ikke bevise noe av dette. Men dette høyere jeg'et sitter jo inne med minner og erfaringer fra alle våre tidligere liv, så jo mer vi i vårt nåværende liv er i kontakt med resten av oss selv, jo mer husker vi fra våre tidligere liv. I mitt tilfelle ser det ut til at jeg ikke får inn alle disse på en gang, det er visse tidligere liv som er viktigere enn andre sett i forhold til nåværende oppgave(r) visstnok.

At man kan tiltrekke seg rariteter er jeg nokså sikker på, tallet 42 f.eks. ser jeg hele tiden på jobb og ellers, det har i grunnen fulgt meg siden jeg begynte på Atlantisskriveriene mine. Noe som jeg trodde var en artig spøk fra hr Adams, ser ut til å ha en slags dypere mening allikevel uten at jeg har greid å finne ut hva. Men det kan virke som om dette bare er et lite hint til meg om at jeg fortsatt er på rett vei i livsplanen min. Det hadde ikke noe med at jeg var 42 i fjor tydeligvis, så det er ikke alderen det peker mot

Om vi får ny fysisk kropp med en gang vi dør her, vet jeg ikke, jeg sitter med et inntrykk av at man kan velge å slenge beina på bordet på den andre siden en stund om man vil. Tid er jo ikke-eksisterende der, så selv om det virker som om det er ca tjue år mellom mitt forrige liv og dette, er det ikke sikkert at disse tjue årene ble tilbrakt i det fysiske med en brå død i ung alder før jeg ble reinkarnert somen 1972-modell nordmann

[ludoburgero]

Noen som har tanker eller informasjon rundt "7 gode år, og 7 dårlige"-syklus?
Eller var det 11 år?

Jeg tenker litt retrospekt (heter det det forresten? jeg gir vel faen) på livet og ender opp med å se enkelte mønster iallefall. Det kan godt hende at det bare er ting man innbiller seg eller får til å passe, men jeg vet iallefall at alt når en bunn og alt når en topp, og at størsteparten av livet er enten en salig og uregelmessig blanding av de to - eller en upålitelig berg-og-dalbane-aktig variant hvor man får servert perioder med helvete og perioder med himmel i vedig diverse doser.

Hele livet har jeg blitt fortalt at jeg synes synd på meg selv, spesielt av min mor som aldri har gjort noe annet enn å nettopp klage og syte på alt hun har å gjøre og hvor hardt livet "skal" være. Jeg elsker min mor, men jeg tror denne tendensen hennes har gått veldig mye utover meg og preget meg som barn og da følgelig inn i voksenlivet. Jeg tenker at man kanskje ikke akkurat BLIR som sine foreldre, og man tar ikke deres trekk, men man tar ufrivillig til seg (som en svamp!) alt som blir fortalt inn med morsmelk og videre inn med leksjoner og visdomsord, hvor enn uenig man med sitt rasjonelle sinn er i de utsagnene man gjerne kan le av sammen med sine søsken. Ikke sant? Please, noen må da kjenne seg igjen?

Jeg tenker vi alle er litt uheldige med våre demoner, ting vi sliter med, men jeg er fullstendig klar over bare basisen... om man forstår... og ser ikke rekkevidden for hvor langt disse hemningene mine strekker seg. For eksempel heter det at angst er arvelig, og det sliter jo omtrent samtlige med på min farsside. Tillært (miljø) tror jeg så absolutt kan ha sine sprekeste spirer i meg... og jeg er selvfølgelig også (vil jeg da tro) utstyrt med mange heldige, flotte egenskaper også som jeg også har arvet både etter min mor og min far, og kanskje spesielt etter å ha lært dem å kjenne, og de to er ekstremt forskjellige personer.

Så tenker jeg spørsmålet jeg egentlig skal stille blir noe slikt som:
Hvordan kan man best arbeide med den rollen man påtar seg selv, og hvordan vet man forskjellen på hvilke stempel andre gir deg, og hvordan DE ser deg, og hva er viktigst, til hvilken tid, og hvordan kan man endre andres inntrykk ut fra å jobbe med seg selv, og bør man helst bare være den man er, eller bør man arbeide best mulig med sine skavanker etter man har blitt forelder, eller er det ett fett så lenge man er lykkelig, eller hva sier tidsånden, og er den avgjørende, eller er det i tradisjonell forstand slik at man bør fungere i et gitt system eller flytte på seg til et annet land, eller for den saks skyld konvertere til en annen religion, eller bør man hilse på naboene som knapt har vist interesse for at du eksisterer bortsett fra den pene men selvopptatte gifte nabodama, eller bør man ligge lavt i terrenget, eller kjempe for sine rettigheter, eller bør man holde på en stolthet og tie ihjel sine problemer, eller bør man forstå når andre har problemene og man egentlig ikke har noen selv, eller er det andres oppfatning her som teller, og hvordan blir man sett, og hvordan gjør man slik at man blir elsket, og hvis man egentlig elsket seg selv på en sunn måte før men man begynner å utvikle en viss selvforakt for at man har gitt for mye etter for andres krav og problemer og manipulasjon, men man synes synd på vedkommende og føler at de har en viss rett til å dure på og ture frem som de gjør og man legger seg til hoggs, kan man da skylde på dårlig selvbilde eller selvtillit og hva er forskjellen og whatnot, eller bør man fremdeles stå på sine rasjonelle krav om hva man innerst inne og for faens skyld ÅPENLYST vet hva som er riktig eller galt gjort av vedkommende og ER faktisk bevisst over sin rolle i det hele uansett hva det offentlige sier, eller bør man kanskje bare fortsette i terapi som alle rundt meg bare mener er tull og ber meg slutte med (for hvilken enn grunn de har til det), eller skal man fortsette nå som man kanskje snart har en ny jobb i havn som definitivt ikke gir rom for den slags avtaler, og man trenger jo sårt en jobb i disse tider, eller skal man bryte sammen og gråte, eller bare stå standhaftig til steinansiktet gror, eller skal man flytte ut i skogen, eller flytte til et annet land, med eller uten barnet, og hvordan får man ordnet sånn, og finner man noensinne noen uten problemer som motsvarer våre ubevisste sider/handlinger/følelser her i livet?

Ja, altså, det sistnevnte spørsmålet tror jeg faktisk skal være dekkende for hva jeg spør etter.

[Isan]

Jeg kan jo svare på det minst viktige av det du spør om, sju gode og sju dårlige.

Det er en gammel bibelmyte, der faraos drøm ble tolket av Josef til å bety at det skulle komme sju gode og deretter sju dårlige år. Men den innfallsvinkelen til problemfloken din syns jeg ikke du skal bry deg mye om. Da risikerer du i verste fall (men ikke veldig sannsynlig) å gjøre den sjølprofeterende.

Jeg tror du illustrerer godt hvordan problemknuten oppleves med den lange smørja av leddsetninger etter hverandre med bare komma imellom Et forslag fra meg er at du prøver å finne ut hvilken av de problemstillingene som er mest presserende for deg å få avklart, og så gå løs på den. Jeg skulle tro det vil være mer overkommelig å ta seg av ett og ett spørsmål om gangen i den grad det lar seg gjøre. Du kan gjerne prøve å gjøre det systematisk, hvis mulig.

[ludoburgero]

Takk for at du forstår en del av problemet.

Problemet (jeg velger å ikke kalle det problemer i flertall) er at mange av utfordringene jeg har nevnt er flettet inn i hverandre, så det er nok derfor jeg også har skrevet det på det viset. Det koker også litt over. Noen av disse utfordringene har ingen fellesnevner, antagelig, bortsett fra meg. Meg selv. Jeg har vanskelig for å løse noen av utfordringene da selve problemet er der, men jeg er ikke så langt nede at jeg tror problemet er meg, men det er en del sider ved meg som tillater at problemet fremdeles er der, og da er jeg selvsagt skyldig i at problemet fortsatt eksisterer.

Det jeg trenger er nok fokus på noe annet, selv om det neppe fikser problemet alene. Du vet, når det er andre som skaper et problem, så er det vanskelig å hjelpe dem med det dersom de ikke vil hjelpes, og det er vanskelig å få noen som mangler (eller har sterk misvilje) til perspektivskifte å få dem til å skifte perspektiv. Det eneste jeg kan gjøre - og gjør - er å skifte til nok et perspektiv selv, for å forsøke å tilnærme meg problemet på en ny måte. Dette er energikrevende, og tidkrevende, og jeg føler ikke jeg kommer noen vei. Hvis eneste valg er å la problemet bare blø og gå vekk ifra det problemet, så vil det fremdeles ramme meg siden det er mange tredjepersoner som da også vil måtte dele på problemet.

Om dette kan gi en viss pekepinn, så er det jo til enda større hjelp. Jeg vet egentlig hva som kan løse problemet, og det kan enkelt viske vekk mange av utfordringene mine fra det sammensuriumet også. Men det er ikke min plikt, ikke min jobb, og ikke mitt problem sånn egentlig. Jeg bare får det fordi jeg er her og bryr meg, og hvis jeg ikke er det vet jeg ikke hvordan visa vil ende. En kan si at mitt eget største problem er at jeg velger å ha disse utfordringene og dette problemet og at jeg har vanskelig for å se fra utsiden av boksen hvis jeg er følelsesmessig involvert i noe.

[Diablesse]

Så tenker jeg spørsmålet jeg egentlig skal stille blir noe slikt som:
Hvordan kan man best arbeide med den rollen man påtar seg selv, og hvordan vet man forskjellen på hvilke stempel andre gir deg, og hvordan DE ser deg, og hva er viktigst, til hvilken tid, og hvordan kan man endre andres inntrykk ut fra å jobbe med seg selv, og bør man helst bare være den man er, [...] eller bør man forstå når andre har problemene og man egentlig ikke har noen selv, eller er det andres oppfatning her som teller, og hvordan blir man sett, og hvordan gjør man slik at man blir elsket, og hvis man egentlig elsket seg selv på en sunn måte før men man begynner å utvikle en viss selvforakt for at man har gitt for mye etter for andres krav og problemer og manipulasjon, men man synes synd på vedkommende og føler at de har en viss rett til å dure på og ture frem som de gjør og man legger seg til hoggs, kan man da skylde på dårlig selvbilde eller selvtillit og hva er forskjellen og whatnot, eller bør man fremdeles stå på sine rasjonelle krav om hva man innerst inne og for faens skyld ÅPENLYST vet hva som er riktig eller galt gjort av vedkommende og ER faktisk bevisst over sin rolle i det hele uansett hva det offentlige sier, eller bør man kanskje bare fortsette i terapi som alle rundt meg bare mener er tull og ber meg slutte med (for hvilken enn grunn de har til det), eller skal man fortsette nå som man kanskje snart har en ny jobb i havn som definitivt ikke gir rom for den slags avtaler, og man trenger jo sårt en jobb i disse tider, eller skal man bryte sammen og gråte, eller bare stå standhaftig til steinansiktet gror, eller skal man flytte ut i skogen, eller flytte til et annet land, med eller uten barnet, og hvordan får man ordnet sånn, og finner man noensinne noen uten problemer som motsvarer våre ubevisste sider/handlinger/følelser her i livet?

Ja, altså, det sistnevnte spørsmålet tror jeg faktisk skal være dekkende for hva jeg spør etter.

Jeg skal forsøke å komme med noe som for meg har blitt et fasitsvar, og som for deg kanskje kan være en mulighet å vurdere.

Hele livet har jeg alltid vært opptatt av å bli godt likt av alle. Jeg har vel ikke innsett det selv før relativt nylig, og jeg er vel egentlig fremdeles opptatt av det. Kanskje det henger sammen med at jeg er glad i oppmerksomhet, og liker å være festens midtpunkt. Kanskje det er fordi jeg ønsker å holde alle muligheter åpne og ikke brenne noen broer. Kanskje det er fordi jeg trenger å vite at det alltid er noen som vil kunne støtte meg. Derfor har jeg aldri hatt for vane å utvise den helt store kritiske sansen når jeg blir kjent med folk. Mer enn én har fortalt meg at jeg er naiv. Selv ser jeg på det som åpen, nysgjerrig, og forhåpentlig likandes. Uansett, resultatet av det er heldigvis stort sett positivt; jeg har aldri hatt vanskelig for å få meg venner, jeg har fått høre at folk lett føler seg komfortable i mitt nærvær, og jeg har stort sett alltid muligheten til å strekke ut en hånd i en eller annen retning hvis jeg føler meg ensom - og få selskap. Og det er slik jeg i bunn og grunn har lyst til å være. Men når man åpner dørene (eller armene eller hjertet eller hva slags metafor som enn måtte passe best) for absolutt alle, uten mye kritisk sans, kan man lett slippe inn hva som helst. Og det er ikke alltid udelt supre mennesker som sluses inn.

I mange år har jeg hatt flere "venner" som tapper meg for mer energi enn jeg føler at jeg har. Noen av disse har vært regelrett drittsekker, andre har bare vært gode sjeler som dessverre blir for intense og krevende. Og jeg har alltid forsøkt å gi dem mitt beste.

De som viser seg å være drittsekker, støter jeg fra meg når dette går opp for meg. Men også det er en vanskelig situasjon. Jeg er relativt konfliktsky og derfor tar jeg aldri opp med vedkommende at jeg syns han eller hun er en manipulativ dritt. Jeg bare lar de gli ut av livet mitt. Og tar de kontakt igjen, brer et ullent mørke seg over hjernen min, og jeg har lyst til å si alt jeg mener om dem rett i fjeset på dem, men jeg klarer ikke, og gjennom den mørke massen klarer hjernen min bare å tvinge på meg et smil og jatte likesom intetanende med. Jeg er for feig. Det ulne mørket blir bare større hvis jeg begynner å stikke kvister inn i maurtua. Og det orker jeg ikke. Så jeg spiller mitt gamle, bejaende jeg.

De som derimot ikke er f****tryner, men som egentlig bare er gode mennesker, og som likevel blir altfor intense og har mye negativt å si som generelt strider imot mitt mindset, og jeg føler at jeg egentlig ikke kommer overens med noe mer utover det at jeg prøver å gjøre det: med dem er det verre. Hvis de vil finne på noe, er jeg ja-menneske. Har ikke hjerte til annet. Jeg klarer ikke kutte kontakten, klarer ikke fortelle dem sannheten, klarer ikke å hinte nok til at jeg ikke orker å være venn med dem. Spør jeg om en raincheck, glemmer jeg å ringe dem opp etter å ha fått henvendelse om at hvis det "skjer noe i kveld, så si fra", sier jeg at jeg ikke har tid til å finne på noe, så går jeg med en klump i magen i mange dager etterpå, som ligger og sveller helt til navnet dems dukker opp på telefonskjermen eller i innboksen på facebook; da sprenger den råtne deigen og brer seg utover i kroppen som en ondartet sykdom, hodet mitt blir fullt av sort ull, og jeg får ikke til å gjenta avvisningen, og så er jeg like ja-menneske som sist. Og gruer meg til den dagen vi skal treffes, fordi jeg vet at jeg kommer til å være apatisk og tappet for energi når dagen er over.

Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Barneskolen, ungdomsskolen, videregående, høyskolen, nye steder som gamle. For tenk hvis jeg sa rett ut hva jeg mente om dem. Tenk hvis jeg sa rett ut til dem at jeg ikke vil ha dem i livet mitt. De kommer til å mislike meg. Kanskje hate meg. Det seige mørket i hodet vil bare vokse seg større da.

Heldigvis var dette et større problem før. Men det er fremdeles et knippe mennesker jeg har det slik med. Opp igjennom ungdomsårene har jeg for øvrig blitt flinkere til å sile ut hvilke mennesker jeg vil ha i livet mitt og ikke. Og det vil jeg fortsette å være flink til.

Hovedpoenget mitt med dette innlegget, er at hvis det er noen mennesker i livet ditt som ikke gjør annet enn å fylle hodet ditt med sort ull og tappe deg for all energi, til et punkt hvor du ikke klarer å tenke positivt i deres nærvær - tving dem ut av livet ditt. Der jeg er nå har jeg som sagt kun et knippe mennesker i livet mitt som jeg helst skulle vært foruten, og det er en stor forbedring til hvordan det har vært. Helst ville jeg fremstått som et skoleeksempel på mitt eget poeng og sagt at "livet mitt er komplett, jeg har jaget vekk alle mennesker i mitt liv som får meg til å føle meg dritt". Men det har jeg ikke. Men jeg skulle ønske det. Og jeg vil bli flinkere til å se hvem jeg ikke bør beholde et forhold til, for så å lettere kunne bevare de jeg vet er verdt å beholde i livet mitt.

Kanskje jeg snakket vekk mitt eget poeng. Jeg er ikke helt sikker. Gav det noen som helst mening for noen, dette?


Tross alt er det ditt liv. Og da er det du som bør ha mandat til å avgjøre hvilke oppfatninger som teller. Og hvem som teller.